For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Rene hender i fredens navn
Epstein-saken setter UDs støtte til et fredsinstitutt under lupen. Men det viktigste spørsmålet er større: Hvorfor ble norsk innflytelse betalt over bistandsbudsjettet?
Publisert
Lesetid: 3 min
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Denne uken må elleve nåværende og tidligere utenriks- og utviklingsministre svare kontroll- og konstitusjonskomiteen om hvordan UD håndterte Epstein-avsløringene, først og fremst støtten til International Peace Institute (IPI) i New York, som Terje Rød-Larsen ledet fra 2005 til 2020. Instituttet tok imot penger fra Epstein-tilknyttede kilder, og Rød-Larsen lånte selv penger av ham.
Utfallet er forutsigbart. Alle vil ta avstand fra Epstein, og de fleste vil forklare at støtten til senteret var etablert praksis, at instituttet hadde tett kontakt med FN-systemet, og at ingen hadde særlig vektige grunner til å bryte forgjengerens linje. Derfor kan alle kan gå ut med rimelig rene hender fra høringen. Spørsmålet om hva Norge egentlig kjøpte, vil allikevel bli liggende urørt.
IPI drev med analyse, rundebord og møter der statsledere og diplomater traff hverandre, og For Norge var verdien først og fremst adgang til og en plass i rommet der kontakter knyttes og beslutninger forberedes.
Plass i rommet
Det kan være legitimt å betale for en plass i rommet. Norge brukte tretten år og 34 millioner kroner på å sikre seg en plass i Sikkerhetsrådet, med innflytelse som uttalt mål. Kampanjen ble budsjettert som utenrikspolitikk.
IPI fikk pengene over bistandsbudsjettets post for fred og forsoning. OECD tillater det, noe som sier mye om hvor romslig regelverket er. Pengene telte med i prosenten Norge gir til verdens fattige, måtte ikke konkurrere med annen utenrikspolitikk om budsjettplass og fikk den moralske ryggdekningen ordet fred gir.
I Rød-Larsens tid som leder fikk IPI rundt 116 millioner kroner fra Norge. Riksrevisjonen har til nå bare gått gjennom årene 2007 til 2012 og konkludert med at UD ikke fulgte godt nok med på bruken av pengene, ikke krevde rapportering på resultater og ikke vurderte habilitet. Staten betalte altså i årevis uten å spørre hva den fikk. Støtten ble først stanset i 2019, da Rød-Larsens kone ble Norges FN-ambassadør.
IPI var en relativt liten post i fredsbudsjettet, men saken er langt større enn en tenketank i New York. Norge har i flere tiår gjort tilrettelegging og bakkanaldiplomati til et varemerke, i land som Afghanistan, Sudan og Colombia. Slikt arbeid krever fortrolighet mens det pågår, men når det er over, er det få som kan etterprøve hva Norge faktisk bidro med. Lykkes prosessen, kan Norge vise til sin avgjørende rolle, men om den mislykkes, blir bidraget tonet ned til en tilretteleggerrolle. Fjorårets stortingsmelding om fredsdiplomati endret ikke dette, og omtalte bare prosesser som regjeringen selv mente tålte åpenhet.
Stortinget bør ta tak
Som følge av Epstein-saken har Stortinget også satt ned en granskingskommisjon, som skal levere i januar 2028. Mandatet, som er svært bredt, dekker hvordan bistandsmidler til internasjonale organisasjoner ble tildelt og brukt. Hva som burde regnes som bistand, er ikke nevnt.
Takk til deg som abonnerer og betaler for journalistikk! Du støtter en fri og uavhengig presse, en av byggesteinene i demokratiet.
Til deg som ikke er abonnent på Minerva: Du får gratis tilgang på denne teksten fordi andre abonnerer på Minerva, høyresidens dagsavis. Dersom du også vil bidra og liker det vi skriver, podkastene våre eller debattplattformen vi tilbyr, bli abonnent du også ved å trykke her (åpner ny fane).
Stortinget bør ta takEtter høringen bør Stortinget derfor ta tak i to ting; det første er et formålsskille i budsjettet, slik at hver krone kan måles mot det den faktisk skal oppnå. Tiltak der hovedformålet er å bedre livene til mennesker i lav- og mellominntektsland, hører hjemme i bistanden. Tiltak der hovedformålet er norsk nettverk og innflytelse, skal finansieres som utenrikspolitikk, der Stortinget kan stille konkrete spørsmål om hva formålet var og hva som ble oppnådd. Et institutt i New York som samler diplomater til møter og analyse, driver ikke fattigdomsbekjempelse, uansett hvilken budsjettpost det står på.
Det andre er å gjøre opp regnskap når et fredsengasjement avsluttes, uansett hva utfallet er; hva gjorde Norge, hva kostet det, hvilke mål ble satt, og hva kan man si om resultatet. Hensynet til partene kan forsinke en slik gjennomgang, men ikke begrunnes med at det aldri kommer. Det er gjort en evaluering av fredsinnsatsen på Sri Lanka, som var både grundig og ubehagelig lesning. Den kom fordi noen bestemte det i det enkelte tilfellet. Det bør være regelen, da fra en instans uavhengig av UD og en frist for offentliggjøring. I dag avgjør tilfeldigheter om noe av dette kommer ut, som regel gjennom gravejournalistikk eller en pensjonert diplomats memoarer.
Norge har brukt mye penger og politisk kapital på å gjøre fredsarbeid til en del av den norske identiteten. Da burde vi også tåle å se regnskapet.
