Når staten skattlegger penger du aldri har tjent

Norsk skatt bygger i stor grad på nominelle kroner. Problemet er at nominelle kroner ikke er det samme som økonomisk gevinst.

Hvis du investerer 10 millioner kroner og verdien noen år senere har steget til 12 millioner, ser det ut som du har tjent 2 millioner. Men hvis prisnivået samtidig har steget 20 prosent, har du i realiteten ikke tjent noe. Du har bare bevart kjøpekraften.

Likevel kan skattesystemet behandle deler av denne nominelle økningen som inntekt eller gevinst.

Dette er ikke en ny innvending mot norsk skatt. Norske skatteutvalg har diskutert problemet i flere tiår.

Aarbakke-utvalget vurderte allerede før skattereformen i 1992 inflasjonsjustering av kapitalbeskatningen. Problemet var kjent: Når inflasjonskomponenten i kapitalavkastningen beskattes på samme måte som realavkastningen, beskattes også kompensasjonen for at pengene er blitt mindre verdt.

Likevel valgte Norge et nominelt system. Begrunnelsen var først og fremst praktisk. En fullstendig inflasjonsjustering ble vurdert som vanskelig å gjennomføre, mens delvis justering kunne skape nye forskjeller og vridninger.

Men staten gjorde samtidig et interessant unntak da det nye systemet ble innført.

Ved skattereformen i 1992 ble generell gevinstbeskatning av aksjer innført. For aksjer som allerede eksisterte, ble det etablert overgangsregler som kunne løfte den skattemessige inngangsverdien. Begrunnelsen som senere er gitt i offentlige dokumenter, var blant annet å hindre at historiske inflasjonsgevinster ble beskattet.

Prinsippet var altså kjent: En nominell gevinst er ikke nødvendigvis en reell gevinst.

Så hvorfor gjør vi ikke dette løpende?

Scheel-utvalget behandlet spørsmålet igjen i 2014. Utvalget skrev at full beskatning av nominell avkastning innebærer at kompensasjonen for inflasjon beskattes som om den var reell kapitalinntekt. Likevel anbefalte det ikke inflasjonsjustering. En del av begrunnelsen var at inflasjonen var blitt vesentlig lavere, og at pengepolitikken var innrettet mot lav og stabil prisvekst.

Men problemet forsvant aldri.

Anta at du har 10 millioner kroner og inflasjonen er 3 prosent. Du trenger 300 000 kroner i nominell avkastning bare for å opprettholde omtrent samme kjøpekraft.

Har du 300 000 kroner i renteinntekter, har du derfor omtrent null realavkastning før skatt. Men renteinntekten beskattes. Med 22 prosent skatt på kapitalinntekt betyr det 66 000 kroner i skatt, før eventuell formuesskatt.

Du startet med en bestemt kjøpekraft. Investeringen klarte akkurat å bevare den. Så kommer skatten. Etter skatt har du mindre kjøpekraft enn da du startet.

Det er vanskelig å beskrive dette som skatt på økonomisk gevinst. Det er skatt på en nominell avkastning som var nødvendig for å unngå realøkonomisk tap.

Formuesskatten gjør mekanismen enda tydeligere fordi den kommer i tillegg til beskatningen av den nominelle avkastningen.

Dette betyr ikke at all kapitalbeskatning fungerer likt. Aksjer har for eksempel skjermingsfradrag. Det er en viktig korreksjon. Men skjerming er ikke det samme som inflasjonsjustering. Skattemessig inngangsverdi blir ikke generelt KPI-regulert slik at bare økning i faktisk kjøpekraft beskattes.

Dermed står det prinsipielle problemet igjen:

Skattesystemet måler kroner. Økonomisk gevinst handler om hva kronene faktisk kan kjøpe.

Forskjellen mellom de to blir liten når inflasjonen er svært lav. Den blir stor når prisnivået stiger raskt eller kapitalen holdes lenge.

Og dette reiser et større spørsmål enn debatten om formuesskatt.

Hva er egentlig riktig skattegrunnlag?

Hvis en person starter med en formue som representerer en bestemt kjøpekraft og avslutter perioden med nøyaktig samme kjøpekraft, har personen da hatt en økonomisk gevinst som bør beskattes?

Hvis svaret er nei, bør skattesystemet i prinsippet skille mellom nominell og real avkastning.

Hvis svaret er ja, må vi erkjenne hva systemet faktisk gjør: Det beskatter ikke bare økonomisk gevinst. Det beskatter også deler av kompensasjonen for at valutaen har mistet kjøpekraft.

Det mest interessante er at dette ikke er en ny oppdagelse.

Norske skatteutvalg har kjent problemet siden før skattereformen i 1992. Senere utredninger har fortsatt å dokumentere det. I 2014 ble lav og stabil inflasjon brukt som en del av begrunnelsen for at inflasjonsjustering ikke var nødvendig.

Derfor bør spørsmålet tas opp igjen.

Ikke som en diskusjon om hvorvidt rike mennesker skal betale skatt. Ikke som en diskusjon om én bestemt skattesats. Men som et langt mer grunnleggende spørsmål: 

Skal Norge skattlegge nominelle kroner, eller faktisk økning i kjøpekraft?