Stammebrølet

Nobelprisvinneren i litteratur i 2010, Mario Vargas Llosa, trenger knapt noen nærmere introduksjon, hvis det ikke var for at han også er kjent for noe mer enn å være en skjønnlitterær forfatter av rang. Den peruanske forfatteren er også en offentlig intellektuell personlighet, som med jevne mellomrom henvender seg til den politiske offentligheten – spesielt i sitt nye hjemland, Spania, og som oftest gjennom kvalitetsavisen El Pais.

Noen vil sikkert også huske at Vargas Llosa i 1990 stilte til valg som liberal presidentkandidat i sitt fødeland Peru, og tapte for motkandidaten, populisten Alberto Fujimori.

La det være sagt med én gang: Fjorårets samfunnskritiske bok fra Vargas Llosa, med tittelen La Llamada de la Tribu (oversatt til tysk i år som Der Ruf der Horde) – eller «Stammebrølet» på norsk – er noe så sjeldent som historien om en liberal intellektuell med latinamerikanske røtter. Men først og fremst handler boken om forfatterens fremste intellektuelle forbilder og inspirasjonskilder, gjennom et langt liv. Dessuten får leseren, både på og mellom linjene, servert en historie om hvordan en gutt på 12 år ble politisk vekket av et militærkupp som slo brutalt ned i nær familiekrets, og hans lange og kronglete vei til liberalismen. Denne kronglete veien inneholdt både besøk i det marxistisk-euforiske Cuba, et kort besøk i Sovjet-Russland i 1968 og en inntrykksfylt spissrotgang gjennom hele den intellektuelle venstrebredden av Seinen, og dens mange eksempler på, slik Vargas Llosa selv så det, uutholdelig anti-demokratisk dobbeltmoral.