Borgerlighet etter 89-erne

Artikkelen er hentet fra idéseksjonen i Minervas kvartalstidsskrift nr. 4/2022. Seksjonens tema er postliberalisme.

Det med tidsånden er vanskelig. Mens vi lever i den, enser vi den knapt. Den omgir oss, omslutter oss, siver inn i alt, farger alt, også oss selv og vårt syn på verden. Vi kan kanskje prøve å finne ut hvilke trekk som definerer den, og si at vårt nå er bestemt av den eller den egenskapen. Den kan være individualisme, kollektivisme, materialisme eller idealisme hvis vi vil nøye oss med overskrifter. Den kan også være musikken, manerene eller mangelen på dem.

Noe av den kan vi ikke bare se, vi kan også høre den, smake den og føle den. Men vi kan ikke helt forstå den, tror jeg. Hvorfor? Fordi en tidsånd, hvis den skal være noe annet enn en udefinerbar og langdryg måte å si «nå» på, må være et forsøk på å fange noe epokalt. Den er utstrakt i tid. Og det betyr at den er historisk. Ikke bare i den forstand at den hører hjemme et sted i historien, men også fordi den utspiller seg i og med historien. Men nå må det ikke gå Hegel i begrepsapparatet.