Eller hånda på hjertet? Minerva spurte en eleganseekspert, to kongehuseksperter og en lærer om neiingens tid er forbi.
Kong Haralds død har aktualisert ulike høflighetsgester som neiing, kniksing og bukking. Noen holder også hånda si på hjertet. Minerva spurte ulike eksperter om hva som passer seg når.
Kvinner neier, menn bukker i møte med kongelige og eventuelt deres bårer. Dette så vi tydelig under båreseremonien inne på Slottet tidligere denne uken, slår kongehusekspert Ole-Jørgen Schulsrud-Hansen fast.
– Så fort de kongelige med kong Haralds båre entret et rom, bukket og neiet hoffet.
En annen rojal ekspert, Tove Taalesen er enig i at neiingens tid på ingen måte er over. Men det er heller ingen plikt å neie, sier forfatteren som har skrevet bøker både om kongehuset og om skikk og bruk. I møte med kongelige er neiing en gammel høflighetsgest som fortsatt lever, særlig i formelle sammenhenger, sier hun.
– Jeg synes egentlig det er litt fint at noen tradisjoner får lov til å overleve. Vi trenger ikke avskaffe alt som er gammelt bare fordi vi lever i 2026.
Og vi skal kanskje ufarliggjøre det litt? spør hun.
– Da jeg jobbet på Slottet, neiet jeg for kong Harald hver dag. Det var en helt naturlig del av jobben. Jeg gikk ikke rundt og følte at jeg underkastet meg kongen hver morgen.
Det var en høflighetsgest, omtrent som andre arbeidsplasser har sine koder og omgangsformer, sier Taalesen.
Eleganseekspert Maria Zähler er også en varm tilhenger av neiing. Hun synes det er merkelig å se at for eksempel flere statsråder ikke neier eller bukker for kongen i statsråd. Det passer å neie når man hilser på de kongelige, mener hun.
– For min del ville jeg ha neiet eller kanskje knikset også om kongen eller dronningen passerte forbi meg eller kom inn i rommet der jeg oppholdte meg.
Zähler legger til at hun er «erkekonservativ».
Kongehusekspert Ole-Jørgen Schulsrud-Hansen sier at det ikke ser ut til at bukking har faset ut neiing, i hvert fall ut fra båreseremonien tidligere denne uken. Som kongehuskommentator lar han det kongelige hoff være rettesnor for spesielt kutyme i situasjoner som denne, både i respektfulle handlinger og hvilken ordbruk som er riktig.
– Som for eksempel at seremonien onsdag den 9. september, når kong Harald skal stedes til hvile, er en gravferd – ikke begravelse eller bisettelse.
Men så finnes det noe som heter «kniksing». Er neiing og kniksing samme sak? Vi spør Tove Taalesen som har jobbet i det kongelige hoffet som lakei. Hun bør vite.
– Begrepene brukes litt om hverandre. Et kniks er den lille, raske varianten. Du setter gjerne den ene foten litt bak og bøyer lett i knærne. En neiing kan være litt tydeligere og dypere.
Og så har man hoffreverensen, som er den virkelig dype og formelle varianten, forteller Taalesen.
– Da føres den ene foten bak den andre, knærne bøyes betydelig og kroppen senkes langt ned, samtidig som overkroppen holdes kontrollert.
Det krever både balanse og trening, sier eksperten.
– Dronning Mary av Danmark var, før hun ble dronning, kanskje en av de beste på dette. Hun kunne gå svært langt ned, også i høye hæler, og likevel få det til å se uanstrengt ut.
Det er et godt eksempel på at en hoffreverens er en innøvd seremoniell bevegelse, ikke bare et ekstra dypt kniks, sier Taalesen.
Eleganseekspert Maria Zähler sier at hvis hun neier for kongen i dag, så neier hun egentlig ikke for personen Haakon.
– Jeg neier for å vise dyp ærbødighet for en fysisk personifisering av landet mitt. Jeg neier for Norge.
Dette med bakgrunn i min takknemlighet for å få være en del av et så fint land.
I en slik kontekst er det ikke utdatert å neie eller bukke, mener eleganseeksperten.
– Det passer fint som en symbolsk gest overfor et kongehus i et moderne, konstitusjonelt monarki.
At vi er frigjort fra tidligere strikte standshierarkier betyr ikke at vi ikke kan vise ærbødighet for symboler som binder samfunnet vårt sammen, mener Zähler.
Men er neiing kvinnefiendtlig? Antifeministisk?
Som mann vil det være vanskelig for meg å uttale meg inngående om hvordan kvinner opplever det om neiingen føles påtvungen, sier kongehusekspert Schulsrud-Hansen.
– Men bukking og neiing er i sin basis det samme, bare delt mellom kjønnene.
Begge gestene har utviklet seg til å bli et tegn på respekt heller enn underdanighet, mener Schulsrud-Hansen som er på vei til defileringskøen.
Heller ikke Tove Taalesen vil mene at det er noe kvinnefiendtlig i neiingen.
– Nei, det synes jeg blir å legge veldig mye politikk i en liten knebøy.
Menn har bukket for kongen i århundrer uten at vi omtaler det som mannlig underkastelse, sier forfatteren.
– Jeg kan være feminist og samtidig neie for kongen. Problemet oppstår først hvis noen forteller meg at jeg må gjøre det fordi jeg er kvinne.
Taalesen neiet for kong Harald gjennom mange år.
– For meg handlet det om respekt for rollen og institusjonen.
Også eleganseeksperten Zähler ser på neiing som en harmløs og symbolsk tradisjon.
– Enkelte tradisjoner har negative konsekvenser for mennesker, og de kan man godt skrote eller revidere. Men neiing er, med mindre man har helsemessige utfordringer, en harmløs tradisjon.
Vi trenger å ivareta symbolske tradisjoner, mener Zähler.
– De binder oss sammen, og de binder oss til vår historie. Jeg vil sterkt advare mot å forkaste alt av tradisjoner bare fordi de ikke oppfattes helt moderne eller er i henhold til dagens verdier. Vi kan være frigjorte, sterke og likestilte i det daglige livet og likevel neie for kongen som et tegn på respekt for vårt land og vår historie.
– Skal man neie, knikse eller bukke når man møter de kongelige, eventuelt deres kiste, kongehusekspert Tove Taalesen?
– Det finnes ingen regel om at publikum skal neie eller bukke når de går forbi kong Haralds båre. Gjør det som føles naturlig. Noen vil neie, noen bukke eller bøye hodet, andre vil bare gå rolig forbi. Alt kan være like respektfullt.
– Nå er det mange som står i defileringskøen på Slottsplassen. Hva anbefaler du at de skal gjøre når de endelig kommer seg inn, Taalesen?
– Når man defilerer forbi kongens båre i Slottskapellet, ville jeg markert det idet jeg passerer: med et rolig bukk med hodet eller en liten neiing. Hånden på hjertet kan også være en fin personlig gest hvis det faller naturlig. Det siste er ikke norsk hoffetikette, men det kan selvfølgelig uttrykke respekt.
Selv ville Taalesen neiet. Det gjorde hun jo hver dag på Slottet.
– For meg ville det vært helt naturlig å neie for ham en siste gang.
Noen holder hånden på hjertet. Kongehuseksperten og forfatteren Tove Taalesen sier at det er en gammel gest som finnes i mange kulturer. I Norge ble det populært under pandemien for å unngå nærkontakt. Hvis noen spontant legger hånden på hjertet når kongens båre passerer, er det respektfullt og fint, mener hun.
– Vi så også dronning Sonja holde hånden på hjertet da hun ble stående igjen på Slottsplassen. Kanskje var det for å takke for folkets omsorg?
– Har du andre gode råd frem mot kongens begravelse og på begravelsen, Tove Taalesen?
– Mitt beste råd er å slutte å være så redd for å gjøre feil. Kongelig etikette handler mye mer om sunn fornuft enn folk tror.
Forsvaret har faktisk en egen veiledning på over hundre sider om skikk og bruk, forteller Taalesen.
– Men selv de understreker at den ikke kan dekke alle situasjoner, og avslutter innledningen med et ganske befriende råd: Det viktigste er å bruke fornuften.
Og så har hun noen praktiske råd:
– Kle deg respektfullt. Kom i god tid. Følg politiets og arrangørenes anvisninger. Tillat deg selv å være sammen med kjente og ukjente i stillhet. Legg bort mobilen når situasjonen krever det. Ikke press deg frem for å få det perfekte bildet.
Og når kortesjen passerer, trenger du ikke lure på hvor mange grader du skal bøye hodet, sier Taalesen.
– Kong Harald var en konge som gjorde avstanden mellom kongehuset og folket mindre. Da synes jeg også at avskjeden med ham bør handle mer om respekt enn regler.
Ole-Jørgen Schulsrud-Hansen minner også om at alle reagerer forskjellig, og det er viktig å huske på i tiden frem mot gravferden.
– Skal du gjennomføre et arrangement, hold et minutts stillhet, kle deg i dempede farger og vis respekt. Når et statsoverhode går bort etter 35 år, vil det være mange reaksjoner. Og drikk ikke sjampanje; det er bare til feiring.
Tilbake til neiingen.
Jeg husker at jeg neiet en del på barne- og ungdomsskolen i Finland på 90-tallet – hver desember og mai når karakterkortet skulle hentes og tas imot av læreren. Jeg må spørre en mangeårig lærer om det fortsatt neies i grunnskolen i Norge i 2026.
Morsomt spørsmål, svarer lærer Kirsti Eide Nyhus på Hamar.
– Jeg opplever ingen neiing fra verken gutter eller jenter. Men elevene – de som har lært det hjemme – gir et fast håndtrykk, møter blikk og mumler «god sommer» eller «god jul».
Litt bukking er det kanskje, sier Eide Nyhus, men ikke mye.
– Mer bukking enn neiing.
Sanna Sarromaa jobbet på samme skole med Kirsti Eide Nyhus 2020-2024 før sin tid i Minerva.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
