Vel så viktig med kulturell sikkerhet

Artikkelen er hentet fra spalten Borgeren i Minervas kommende kvartalstidsskrift.

– Michael Kohn, fortell kort om hvilken rolle du har.

– Jeg er rabbiner her i Det Mosaiske Trossamfunn i Oslo, så det er en av mine roller. I tillegg er jeg pappa til tre barn, og mann til én kone. I Det Mosaiske Trossamfunn har vi litt fler enn 700 medlemmer. I tillegg finnes det noen jøder der ute som ikke er medlemmer ennå, men vi ønsker å være en menighet for dem også.

– Et av de tydeligste og samlende trekkene ved jødedommen er språket. Hvor godt vil du si at medlemmene deres behersker hebraisk?

– Det er litt vanskelig å gi et entydig svar på det. Under våre gudstjenester har vi et godt antall som snakker språket flytende, og noe av det vi jobber med, er å lære jødiske barn å også kunne lese hebraisk. Det er et godt utgangspunkt for å kunne ta del i menighetslivet og det jødiske fellesskapet. Det er jo litt færre som kan lese det flytende enn de som kan snakke og forstå det. Det er vanskelig å lære seg når man ikke har nok tid til å trene på det. Men vi jobber kontinuerlig med dette. For det har vist seg vanskelig å oppfostre barnebarn med en jødisk identitet, for eksempel. 

– En oppgave er jo å ta vare på menigheten, men hva med kontakt med storsamfunnet for øvrig?

– Det er også et viktig arbeid for oss. Det er viktig for medlemmene at vi har en stemme, at vi blir hørt. Men også for storsamfunnets del, for jeg tror at den jødiske tradisjonen har noe å tilby, som alle kunne hatt nytte av, for eksempel vår dialogkultur. Den tror jeg kunne gagnet storsamfunnet. Derfor synes jeg absolutt vi bør være del av den offentlige samtalen.

– Tiden vi lever i, er kritisk for jøder i Europa. Med krigen mellom Israel og Hamas ser vi tiltagende konflikt her også, og et voldsomt engasjement for palestinernes sak. I verste fall, tipper dette engasjementet over i antisemittisme. Oppleves tiden vi lever i som kritisk også for dere?

– Ja, det oppleves sånn. Men for oss som jobber med jødisk liv, så er det alltid kritisk. Akkurat nå føles det likevel litt annerledes på mange måter. Vi gjennomgår en sorg på en måte vi ikke har opplevd før, og merker en usikkerhet som kjennes ny. Men jødisk liv i Europa har vært kritisk veldig mange ganger før også. Det er klart at samholdet er noe man kjenner på i sånne tider, og det samholdet får naturligvis et boost, uten at man dermed skal si at det kommer noe godt ut av tragedier. Men det forandrer hvordan folk tenker, og hva folk bryr seg om. Det merker vi.

– Dere sendte ut en bekymringsmelding til menigheten, hvor dere beskrev ulike situasjoner der medlemmene har vært utsatt for ubehagelige hendelser i kraft av å være jøder. Har dere noen gang tidligere gjort dette?

– Jeg kan ikke huske at vi har gjort det før. Vi gjorde det ikke i 2006 [under krigen mellom Israel og Hizbollah, red. anm.], eller under Libanon-krigen på 1980-tallet. Vi må være på vakt, helt enkelt. Vi skal ikke være redde, men på vakt. Vi har en intern dialog på hvilken linje vi skal ligge på. Selv om Midtøsten-politikk er innenrikspolitikk for mange, så er den ikke det for flertallet, heller ikke av våre medlemmer. Vi er dypt engasjert i israelsk politikk, men vi ønsker først og fremst å snakke om jødedom og jødisk liv.

– Går det an på en kortfattet måte beskrive hva Israel som stat betyr for europeiske jøder?

– For den absolutte majoriteten av euopreisk jøder, er Israel en sentral del av identiteten. Det er en del av det vi kjenner på som vårt, enten fordi vi har familie der, eller fordi vi har vært der og lært om historien. Israel er ikke nødvendigvis et land hvor vi er tryggere enn andre steder, for det tror jeg ikke noe land i Midtøsten kan være. Men et folk trenger et sted der det har selvråderett, og det er det for meg personlig. Alle folkeslag har rett til dette, og det er nødvendig for oss, fordi vi vet at jødisk kultur er truet, og da blir Israel en slags garanti for det. I tillegg er det viktig for meg at vi kan fremme vår kultur et sted, i alt fra å drive med jødisk veldedighet, eller der skolene har fri på jødiske helligdager. Altså ikke bare en fysisk sikkerhet, men vel så viktig med en kulturell sikkerhet.

– Det er ikke til å stikke under stol, at mye av konflikten her har å gjøre med engasjement for palestinernes sak fra muslimske miljøer. Er du optimist med tanke på sameksistensen mellom euopreisk jødedom og euopreisk islam?

– For meg er det viktigere med håp enn med optimisme. Det er viktig at vi er troende på at vi skal få det til. Det er ikke så vanskelig, synes jeg. Håpet jeg har forandrer seg ikke. Og tro er heldigvis ikke så knyttet til sannsynlighet, og det er nyttig. Troen trenger ikke vingle i takt med hvor sannsynlig noe er.