Mannen med eikenøttene

– Den skal være omlag 800 år gammel.

Som en veldig festning ruver den foran oss. Samtidig – «festning» er vel kanskje ikke ordet jeg er ute etter, for en festning er gjerne avskrekkende. Men det er den ikke; tvert imot, den er forlokkende.

Det er et veldig eiketre det er snakk om, og det er Asle Toje som snakker.

Vi står i en park på en høyde på Ormøya. Rundt oss er det hager med frukttrær, og i midten står den livskraftige oldingen, som er så gammel at dens ungdomsår ligger halvveis tilbake til bibelsk tid. Mon det er en rest av Kunnskapens tre fra Edens hage? Tojes barn har i alle fall allerede rukket å gå på slang, hive i seg forbudt frukt fra en av nabohagene – og bli fersket. Akkurat som det står skrevet.

Heldigvis er vi ikke fordrevet ennå (kanskje fordi barnas slang da heller ikke var med overlegg); vi rusler videre inn i parken, mens Toje forteller om hvordan han ble tiltrukket av nettopp eiketrær allerede som guttunge. Finnes det vel mer egnede trær å klatre i, spør han, men før han får svart på sitt eget spørsmål – vi aner jo også svaret – begynner det å regne. Vi søker ly under en yngre og tynnere eik – hvor Tojes barn straks er i gang med å hoppe opp og ned etter grenene. Jeg skjønner ikke umiddelbart hva det er de gjør – inntil det går opp for meg at de er i gang med det vi er her for: Tojes eikerituale.

Geriljaplanting

Sammen med barna tar Toje del i dette ritualet hvert år – vel, Toje protesterer straks mot ordet jeg har valgt: Det er heller snakk om «geriljaplanting».

– For vi planter på annen manns mark, i annen manns skog, sier han.

Toje forteller om en gang da hans geriljavirksomhet ble avslørt på et hogstfelt i Eidskog; en bondesønn kom rasende mot ham på en terrengmotorsykkel.

– Han ville vite hva jeg gjorde på bestefarens jord. Jeg sa som sant var, at jeg plantet eik. Han steg av, kom og så. Han sa at han trodde jeg dumpet søppel, men at hvis jeg plantet eik, så fikk jeg holde på.

Men kjære, tenker du kanskje – det gjorde i alle fall jeg – vi har da vel nok trær her til lands? Skal vi bidra til at dette landet gror igjen, og attpåtil med geriljavirksomhet?

Det er kanskje nok trær; men det er ikke nok eiketrær, mener Toje. Selv om eikebestanden karrer seg naturlig fra Kontinentet opp igjennom Sørlandet og til Østlandet, så vel som langs kysten på Vestlandet, krever en velholden eikebestand her i nord et særegent vedlikehold. Ulikt den ville frøingen til for eksempel bjørk, er eikenøttene sårbare. De må ned i dyp jord, og man må passe på at de ikke kveles av andre vekster.

Derfor hopper altså Tojes barn etter eikenøttene: Etter å ha høstet dem, legges nøttene i vann, slik at de som synker – naturens eget tegn på hvorvidt nøtten er liv laga eller ikke – kan begraves i jord. Deretter settes de på et mørkt rom i små potter. Der står de over vinteren – slik at de kan spire. Og når våren kommer, planter de stiklingene rundt omkring i landet.

Dersom stiklingene bare slår røtter, blir de skogens dypeste og sterkeste. Men det er ikke noen rask affære: Eik vokser og gror eksepsjonelt rolig og grundig. Det er ikke som med gran eller furu, som blir hogstmodne allerede etter en snau mannsalder. Eik krever altså ikke bare omsorg, men også tålmod. Samtidig er det nettopp den møysommelige veksten som gjør eiken så hard og holdbar, og derfor så ettertraktet. Det var et materiale for konger:

– Det lengste vikingskipet som er funnet, Roskilde 6, er bygd i eik. Og den eika kom fra Oslofjordområdet som ble felt i 1025, forteller Toje.

Hvem vet? – kanskje den var onkel eller bestefar til Ormøya-eiken som barna nå klatrer rundt i. Roskilde 6 er i dag å finne i Danmark, hvor den altså opprinnelig ble funnet i 1997. Men du skal ikke av den grunn se bort ifra at ikke bare eiken, men også skipet er norsk: Kanskje Roskilde 6 er Olav den helliges langskip, drakeskipet Visunden, spekulerer Toje – og han er slettes ikke alene om det.

– Ifølge Snorre holder Olav slag med Knut den mektige i Skåne året etter, altså i 1026. Snorre skriver at nordmennene ble stengt inne og måtte etterlate skipene og gå hjem til fots, opp gjennom Småland. Det er tenkelig at det er slik at et norsk drakeskip endte opp utenfor Roskilde, som krigsbytte.

Eiken som ble brukt i Visunden må i sin tur ha vært enda mye eldre enn det Visunden er, for man planter ikke en eik for egen hogst; da Olav den hellige fikk Visunden bygd, var det av eiketrær som hans fedres fedre hadde plantet. Til gjengjeld plantet han antagelig nye trær selv – i hvert fall overlevde eikeskogene i Norge frem til 1600-tallet. Men da ble de mer eller mindre utradert, kanskje delvis på grunn av at floraen ble påvirket av den lille istiden, kanskje delvis under innflytelse av modernismens gryende tidsånd: Man hogde over evne, plantet trær som vokste raskere, som gran og furu, og dyrket jord der det før var skoger.

Uansett: For Toje er Ormøya-eiken en relikvie over en verden som ikke lenger er, en levemåte som vi ikke lenger kjenner: Da nordmenn plantet eiketrær for fremtidige generasjoner, og hogde trærne som var gitt oss av tidligere generasjoner. For våre forfedre ble det tydeliggjort hvordan fortiden, nåtiden og fremtiden veves inn i hverandre, forklarer han videre; for dem var ikke denne virkelighetsforståelsen bare noe som svevet over vannene – den var like håndfast som båtene de fisket og erobret med; den tilkjennegjorde seg konkret i materialet som de reise sin sivilisasjon med. Dermed symboliserer også eiken tradisjonens skjørhet.

– Sivilisasjon er en arv som overføres fra generasjon til generasjon. Dersom denne lenken brytes vil vi være villmenn igjen, sukker Toje.

Båndet mellom generasjonene

Og det er denne postulerte generasjonen med idioter som lot en fysisk tradisjonsbærer gå tapt som Toje og barna gjør opprør mot. Tojes eikeplanting slår meg da også som virkelig erkekonservativt; det er i sannhet et opprør mot moderniteten.

«Fanken heller», som Toje har for vane å utbryte – kanskje våre forfedres egoistiske, effektive kortsiktighet tok knekken på eikeskogene, men denne mannen, naturligvis ikledd tweed, tar saken i egne hender: Ruinene skal gjenreises. Og selv om han alene ikke kan gjenskape store eikeskoger, er det, ifølge Toje, likefullt noe utpreget meningsfylt over eikeplantingen.

– Ingen kommer til å huske deg og meg om tusen år. Men disse trærne som vi planter, og som kan bli stående i tusen år, dem vil folk bry seg om – fordi de vil bryte inn i deres tid fra vår tid, nettopp som den eika vi står og ser på, sier han.

Og nettopp den tilstedeværelsen av fortiden i nåtiden, og av nåtiden i fremtiden er viktig for Toje. Han trekker frem betydningen av slektskapet som strekker seg mellom generasjonene, og erkjennelsen av at tidligere generasjoners handlinger legger grunnlaget for den samtidige virkeligheten. Og på samme måte vil våre handlinger – og verdiene de manifesterer – legge grunnlaget for fremtidige generasjoners virkelighet.

Her bryter ett av barna inn og antyder at de kanskje også kunne fått en annen verdi, utover den åndelige eller karaktermessige verdi – en pengeverdi. For dersom de bare hadde solgt eikespirene som det ligger så mange timer og så mye arbeid bak, kunne de håvet inn. Familien Toje gir nemlig bort eikespirer gratis til andre som vil delta i eikeplantingen.

– Noen ting gjør vi bare fordi det er riktig, sier far ømt, men tydelig oppdragende.

Verdien av eikeplantingen er at det er riktig – temmelig sirkulært, vil noen kanskje mene: Hvorfor er det riktig å utøve og videreføre eikeplantingen?

– Eiken er hinsides tidsånden. Den eiken vi ser på, ble plantet før Magnus Lagabøte laget sin landslov. Den har sett moter og trender komme og gå. Når vi deltar i eikeplantingen, vedkjenner vi oss også den rikdommen vi har fått fra fortiden, og som vi vil gi videre til ettertiden, sier han.

Denne rikdommen handler kanskje særlig om noen særlig spesielle dimensjoner ved menneskelivet, utdyper Toje, som moderniteten forsøker å begrave for godt. Dette er dimensjoner som eiketrærne – «disse mest konservative av alle trær», for å bruke beskrivelsen til den amerikanske forfatteren Jonathan Franzen – kan vekke til live igjen, fortsetter han.

Det kan for eksempel være lojalitet til fellesskapene som ikke bare finnes her og nå, men som også strekker seg bakover og fremover i historien. Det kan være respekt for den orden som kan gjøre disse fellesskapene så vidunderlige. Eller det kan være den erfaring av hellighet som vekkes, når vi på den ene siden forstår hvor forgjengelige vi er, og på den andre: Møter det umiddelbart vakre og gode i det som ikke er like forgjengelig, som eiken, og som derfor peker mot det som ikke er det i det hele tatt – altså religionens domene.

Det mest konservative av alle trær

Og eiken er godt egnet til formålet. For meg vekket Ormøya-eiken umiddelbart assosiasjoner til konsepter som «lojalitet», «respekt» og «hellig» – konsepeter som ellers virker nesten underlige i den moderne verden. Jeg er neppe alene i dette: Eiketrærne har svært mange steder vært forbundet med det mektige og mystiske – og særlig i Norden, ettersom eiken kan beholde bladene gjennom hele vinteren. De henter liksom sin kraft fra noe guddommelig. Men samtidig er de, eller i alle fall var, utpreget hverdagslige:

– Eik har en helt spesiell klang i germanske språk. Når vi lærer om ordet «eik», knytter vi det til tingen, det treet – som vi leker i, kysser ved og gifter oss under. Kanskje vi reiser til krig forbi det og kommer haltende tilbake. På hvert trinn i livets reise, rotfester treet seg i livet vårt, til vi, til sist, ligger begravet under det. Nå, og først nå, kan vi forstå at alle disse opplevelsene støtter vår forståelse av et enkelt ord: eik; oak; eich. Din kulturs ord faller ned i bevissthetens brønn og gir et dypt ekko. Uten en historie, uten et liv, har et ord ingen betydning, og derfor ikke tingene som ordene beskrive.

Å plante eiker handler derfor, dypest sett, ikke bare om å gjenreise eikeskogenes ruiner, men om å gjenføde en kultur, eller endog en sivilisasjon: Altså en verden som er spekket med mening, som vi kan føle på, når vi griper om barken på eiketrærne. Og kanskje er vi da på vei inn en tid der død glir over i gjenfødelse:

– Det sies at eikas liv har tre faser. I de første 300 årene vokser den, de neste 300 årene består den og breier seg og de siste 300 årene dør den, forklarer Toje.

Kanskje har vår sivilisasjon breiet seg lenge nok, kanskje den er i ferd med å dø – og vi derfor kan ane håp om fornyelse? Tojes geriljaplanting forsøker i alle fall å gjøre dødskramper til fødselsrier – og han aner at noe er i ferd med å skje: Det er en type ungdommelig dragning mot det konservative som han ikke tidligere har erfart. Og i alle fall i god borgerlig tradisjon, antyder han at det er vårt ansvar å forsterke disse tegnene i tiden – nemlig ved å trekke den logiske slutning av eikeplantingen: å stifte rotsterke, blomstrende og fruktbare familier.

– Det eneste som er bedre enn å få ett barn, er å få to, og det eneste som er bedre enn å få to, er å få tre, slår Toje fast, mens tre av hans egne (og ett til låns!) svirrer rundt oss.

– Det er jo våre etterkommere som skal finne glede i eikene og det de står for. Det å få barn, det å plante trær er uttrykk for fremtidshåp. Eiketrærne er en gave fra en generasjon til den neste. Å plante et tre du selv aldri vil sitte i skyggen av viser et perspektiv som strekker seg lengre enn deg selv og din generasjon. Det trenger vi, nå som før. Og det er til og med litt fint å tenke på at om 800 år vil vi være glemt. Selv om du skulle bli det mest beundrede, eller kanskje mest fryktede mennesket i hele verden – selv om du skulle bli den største av tenkere, kunstnere – vil ditt navn være helt glemt om 800 år. Selv om du bygde noe i stål og betong vil det ha smuldret ned i jorden om 800 år. Det eneste som vil kunne stå igjen etter det, er et eiketre. Det ligger en dyp innsikt i dette, sier han, og bemerker:

– Våre handlinger kaster skygger, heter det. Av og til i bokstavelig forstand, altså.