For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
KULTUR
Det europeiske publikum vil politisere Eurovision. Minerva gjør et forsøk på å dømme bidragene utelukkende på musikalsk kvalitet.
Skal vi dømme ut fra bettingselskapene, er det Sveits som kommer til å stikke av med seieren i Malmø (grøss). Det kan være ulike motivasjoner og tanker bak hvordan folk vedder i forkant av Eurovision, men oddsene har vist seg å stemme når det kommer til å utrope vinneren, i fire av de siste fem finalene har markedet truffet blink (den overraskende seieren til italienske Måneskin i 2021 er det store unntaket). Når det gjelder rangeringer nedover på listen, er det et mer rotete bilde.
Det går mye politikk i Eurovision. Fra Hellas og Kypros som utveksler 12-poengere, til Storbritannia som ofte får sin brexit-straff fra forsmådde kontinental-europeere (noe som vil være trist i år, når britene sender et solid bidrag). Tydeligst var kanskje politiseringen i 2014, da det russiske bidraget til Tolmachevy-søstrene lett kunne tolkes som støtte til annekteringen av Krym, og det ukrainske bidraget til Yaremchuk «Tick Tock» kunne også leses inn i den samme situasjonen. I 2009 trakk Georgia seg fra konkurransen med låten «We Don’t Wanna Put In», som var en ikke spesielt diskret kritikk av den daværende russiske statsministeren et snaut år etter krigen mot Russland i Sør-Ossetia. men trakk seg ut av det årets konkurranse. Russland er, som kjent, nå utestengt fra konkurransen.
Politikken i år går på hvorvidt man skal la Israel delta (med det som – spoiler alert – musikalsk sett er den sterkeste låten i årets tevling). Årsaken er så klart den pågående krigen i Gaza som har skapt krav om utestengelse og boikott. NRKs anmeldere nekter å anmelde så lenge Israel deltar.
I det følgende foreligger en apolitisk anmeldelse av alle bidragene gjennomført av Minervas egen jury for anledningen. Utvalget er gjort på følgende grunnlag:
Alexander Z. Ibsen (nyhetsredaktør) liker kultur når den utspiller seg «stort», fra fotball-VM til Wagner. Eurovision er en slags musikalsk guilty pleasure som gir anledning til å reflektere over nasjonale særtrekk og globalisering i vår forunderlige europeiske kulturkrets.
Stefan Ibsen Zlatanos (bror av nyhetsredaktør) er musiker og klassisk pianist, med bakgrunn i alt fra klassisk til jazz til pop. Han har tidligere vært vara til den norske fagjuryen i Eurovision.
Magnus Nordmo Eriksen (redaksjonssjef) elsker å elske Eurovision, men etterspør mer modulasjon fra artistene. Han jobbet tett på NRKs Eurovision-delegasjon i Baku i 2012, og har siden feiret finalen med pomp, prakt og poengskjemaer hvert år.
Juryen benytter for anledningen terningkast. Det tas forbehold om at kostymer og sceneshow ikke er tatt med i vurderingene nedenfor.
Kraftvokal, med tilløp til allsangpotensial. Catchy nok med RnB-rytmer, men trolig en smule intetsigende til å nå de store høyder. Mangler musikalsk særtrekk og blir dermed forglemmelig.
Aldri undervurder folkemusikk i MGP-låter. Stort pluss for å synge på morsmål, og for å legge opp til ekte kaukasisk folkefest. Samtidig er vokalen litt tynn og det hele blir litt eklektisk totalt sett. Det skaper litt for mange stoler å falle mellom.
Den er utvilsomt groovy, med en viss tung og fengende fremdrift. En låt som har gode ingredienser, og skaper stemning, men som kanskje mangler det lille ekstra for å skille seg ut. Sluttresultatet blir en låt mange kan sitte og nikke til rytmen av, men som få nok vil synge etter.
Sånn høres det ut når man går skamløst etter det homofile kjernepublikumet. Innslag av 90-talls trance, trekker ned når det brukes sånn som dette. Det funker i alle fall ikke som ironisk innslag og er heller ikke egnet til å skape nostalgi hos oss som må minne oss på at vi er blitt tilårskomne, men det kan godt tenkes at denne spilles på homoklubber på kontinentet.
Aserbajdsjanerne tar Eurovision på alvor, og pleier å kjøre hardt på. Årets bidrag har fin stemme, og nesten litt fin melodi med hint av lokale toner. Men den når aldri opp til noe den ser ut til å love, og ender opp med å bli veldig forglemmelig.
Østerrike bedriver homofrieri med sitt bidrag. Dette er hakket mer intenst, det er et homofilt tvangsekteskap. Umulig å forstå hva denne låten vil musikalsk annet enn å tvinge seg på lytteren. Det kunne kanskje fungert dersom låten var gøyal og campy i sin insistering, men Belgia ender bare opp med å kjede publikum.
Lurte du på hvordan Rammstein ville vært om de var fra Dubrovnik? Fortvil ikke, her er svaret. Det funker like godt som man skulle tro, egentlig. Kanskje er det også grunnen til at Baby Lasagna, ifølge Minervas kilder på Balkan, er nokså stor i Tyskland. Bettingmarkedet er også positive, og det er med god grunn.
Greit refreng, men holder ikke helhetlig. Det ender med en «jeg vil jeg vil, men får det ikke helt til»-låt. Kypros ønsker tydeligvis å kopiere sin nestensuksess med Eleni Foureira fra 2018, men – akkurat som Hellas – burde de gå tilbake til greskere bidrag, som i gamle dager.
Som hipster-rock er dette greit. Høres ut som en av de mindre kjente låtene til et halvkjent band, litt sånn festival-fyll fra scenen. Godt er det at hun synger om å elske seg selv mer, for det spørs om det er så mye mer å hente fra Europa enn en midt-på-treet-plassering i finalen.
Grei fremdrift. Omtrent all ny popmusikk i dag er litt som denne. Og som sånn musikk, er den grei, men den kunne trengt litt høyere MGP-faktor før Malmø. Kanskje kommer det i form av kostyme og sceneshow?
Greie tilløp til det som trolig er estisk humor? Vi tror det, men den går uansett litt over hodet på oss. Utover det har den noe ved seg som fenger, og passer godt inn som et av de mer eksentriske bidragene til Eurovision. Tøff rytme og vokal. Estisk rock på sitt… beste? Tipper det.
Fagjuryen snøt finnene for en velfortjent seier i fjor. Årets finske bidrag er straffen for den avgjørelsen. For mye fjas som ikke er morsomt. Det blir litt for mye preg av normcore og ironi, som faller flatt. Om du spurte et gratis AI-program om å lage eurotrash med finsk vri, ville noe sånt som dette kommet ut.
Der Finland sjelden ser ut til å ta Eurovision så alvorlig, klarer Frankrike knapt noe annet. En av få gode, gammeldagse ballader, og må bedømmes som dette. Fin og inderlig melodi, med en inderlighet som ikke blir skrevet nord for Alpene. En slik låt er helt avhengig av en god og kraftig sanger, og det har denne. Det blir ikke fest med denne, men melodien er fin – kanskje mesterskapets fineste melodi, faktisk. En annen flott fransk ballade tok andreplassen i finalen i 2021, og sikret Frankrike sin beste plassering på 30 år. God plassering blir det nok med denne, men holder det helt til topps?
Disco med tung rytme og litt kul orkestrering. Men setter seg ikke helt. Vanskelig å finne noe konkret å trekke for, men også å finne noe som dytter den opp i det øverste segmentet. Konkurransen har 37 deltagere, så noe listefyll må man jo ha.
Fin stemme og et av de mest overraskende bidragene. Verset er fint, men dessverre faller det hele litt i refrenget. Det holder helt enkelt ikke helt til målstreken, på tross av en god start.
Det åpner med noe som høres ut som at ABBA danser Zorbas, før det sveiper innom noe indisk, før det blir et eller annet forsøk på sofistikert orientalsk ispedd noe hip-hop. Det er for mange ingredienser for en låt. Hold Choriatiki-salaten enkel!
Hvem skulle tro at Island hadde to Björk!? I år sender de Hera Björk til Malmø, men hun reiser nok tomhendt hjem. En bedre sanger kunne kanskje båret dette på en mer effektiv måte, for det er en viss party-effekt her som kunne sittet. Men det bæres helt enkelt ikke.
Med totalt syv seire hver troner Irland og Sverige på topp i Eurovision. Irland har ikke vunnet siden 1996, og kommer ikke til å gjøre det i år heller. Det åpner med Marilyn Manson og går over til noe helt annet, noe dårligere. Det blir sært, nesten forstyrrende. På konkurransens nettside står det at Bambie Thug knuser kjønns- og sosiopolitiske stereotypier for å skape en æra-definerende sound. Hvilken æra den skal definere, vites ikke, men la oss håpe den er langt unna.
Låten har egentlig alt. Sterk oppbygging, klimaktisk refreng og tight produksjon. Allsidig sanger som bærer et ambisiøst musikalsk forsøk. Israels krigføring i Gaza har så godt som sikret at låten har små sjanser til å havne på topp, og det blir spennende å se hvordan live-opptredenen mottas i Malmø. I et vanlig år ville dette vært en favoritt.
Noe fint og italiensk blir litt ødelagt av svak latino-rytme, men har et fengende refreng og en lettbeint og artig beat. Bettingmarkedet liker denne, og det gjør vi også – nesten.
Litt fin melodi, spesielt i verset. Den setter seg halvveis, men tenderer mot det kjedelige.
Litt utrivelig låt, et gufs fra østblokken. Man vil bare glemme denne. Den prøver kanskje å være en slags klubblåt, men lykkes dårlig med det. For svakt og lite trøkk.
Den mest spesielle låten, og nesten full pott. Litt rare overganger, men det er også det eneste som trekker noe ned.
Intetsigende og planløs disco. Sånne låter er det lite å skrive noe fornuftig om, selv om det ikke er noen lidelse å høre. Funker nok på et tett og svett dansegulv, men gjør det neppe stort i Malmø.
Pluss for folkemusikk-innslag og for fiolinen. Men det blir mer staffasje enn bærende elementer. Vokalen er ikke top notch, og låten blir litt for døll.
Dersom Guy Verhofstadt og Scooter fikk et umusikalsk barn, hadde det laget denne. En mager trøst er at den ikke kom ut for 20 år siden, for da ville helt sikkert en enda verre Crazy Frog-versjon vært en realitet. I et dystopisk parallelt univers er denne låten EUs offisielle hymne. Bettingmarkedet liker denne, så da gjør vel folk det også. Grøss.
Elsker folkemusikken og rocken. Tøft, rent og dyktig fremført. Refrenget er liksom ikke helt et refreng, men låten stikker seg ut og er overbevisende live-bidrag.
Polske Luna ser litt ut som hun kunne vært en karakter i en Marvel-film, men synger en overraskende poppete, catchy og lystig låt. Så hip at den tenderer mot hipster. Har noe fengende ved seg, men mangler inderlighet. Sceneshow og kostyme kan trekke opp i finalen.
Hyggelig med litt fado, hvis du liker fado. Men fado kan bli litt emo, sånn som vi mener det blir her.
Forsøker å kopiere Måneskin. Blir trolig for masete for de fleste, og bettingmarkedene hater den. Men låten har egentlig et enkelt og nesten fengende rocke-trøkk.
Et stort gjesp.
Litt tung, men kjedelig. Vil noe veldig, men vanskelig å si nøyaktig hva det er den vil.
Tilløp til groovy disco. Morsom og nesten fengende.
Sverige skal være en internasjonal supermakt innen pop. Da kan de ikke stille med velprodusert, men musikalsk midt-på-treet norsk låt. Vi kjøper heller ikke svensk øl, for å si det sånn. Ved å sende Marcus og Martinus kopierer Sverige Eurovision-rivalen Irland, som ved to anledninger har prøvd lykken med tvillingduoen Jedward. Det har ikke blitt noen vinneroppskrift for irene, og blir nok ikke det for svenskene heller. Men hvem ønsker vel å arrangere Eurovision to år på rad, uansett?
At bettingmarkedet mener dette er vinneren er for oss helt uforståelig. Hadde vi vært skatteflyktninger, ville vi flyttet hjem til Norge igjen bare på grunn av denne låten.
Høres litt ut som en remix av vinneren for to år siden (som også var titulert med et kvinnelig fornavn), men mangler noe av trøkket til Kalush Orchestra. Det frister å la anmeldelsen bli farget av politikken, og gi støtte her, men vi har nå engang valgt en musikalsk nøytralitetslinje.
Deilige modulasjoner, ganske original, samtidig som den har partyfaktor. Kanskje et lite hakk for gay for å bli en ren sekser – om det finnes noe som er for gay for Eurovision – men det er ikke langt unna. En klar pallplassering for Minervas anmeldere.