KOMMENTAR
Et forsøk på å antyde en rimelig posisjon om transspørsmål
Mangfold krever pragmatisme, ikke ideologisk renhet. Transpersoners kjønnsidentitet må anerkjennes – men nettopp derfor må også en biologisk kjønnsidentitet aksepteres.
Debatten om transspørsmål er blitt opphetet, også i Norge. Bare siden nyttår har vi hatt debatten om Harry Potter-nekt ved norske biblioteker; bruduljer om Klassekampens dekning av transspørsmål – og vi har diskutert om ordet «mor» bør ut av barneloven av hensyn til juridiske menn som føder barn.
Over hele den vestlige verden er trans blitt et sentralt spørsmål i den større kulturkrigen. Spørsmålet om tiltalepronomen gjorde canadiske Jordan Petersons til kjendis. J. K. Rowling forbindes snart mer med å ha uttrykt støtte til en kvinne – Maya Forstater – som mistet jobben på grunn av sine uttalelser om at transkvinner er menn, enn med bøkene om Harry Potter. I USA er spørsmålet om hvilke toaletter transpersoner skal bruke, blitt en viktig symbolsak i politikken.
Striden står dels mellom konservative og liberale, men også, og aller mest bittert, mellom ulike typer venstreorientert feminisme. Kvinnebevegelsen struktureres i økende grad rundt synet på transspørsmål, med en hovedstrøm som mener transbevegelsen fronter en av de store kampene i vår tid, og et mindretall som ser den som en trussel spesielt mot biologiske kvinner. I Norge representerer blant annet Kvinnegruppa Ottar i stor grad dette mindretallet.
Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
Bli støtteabonnent: Få digital tilgang og tidsskrift, og støtt Minerva med kr 3000,-
Bestill her
