Et gjenvalg av Trump åpner ikke portene for amerikansk fascisme

Risikerer vi at Norges viktigste allierte, USA, er i ferd med å bli et fascistisk styresett? Det er intet mindre spørsmål Jan Arild Snoen tar oss med på en reise for å besvare i sin nyeste bok. Han lykkes svært godt i å børste støv av fascismen som ideologi og sette tankene i sving om hvordan en moderne form av fascismen vil kunne ta form. Men der analysen forsøkes anvendt på amerikansk politikk, skorter det en del.

Bok

Trump og fascismen

Jan Arild Snoen

Dreyers forlag, 2024

207 sider

Boken er viktig. Et ubehagelig tema om et land som mange av oss er glad i. Ikke mindre viktig blir det da å systematisk dissekere problemstillingen, slik Snoen gjør oversiktlig, lettfattelig og med et rikt kildetilfang fra akademia særlig. 

Jeg vil påstå at Snoens gjennomgang av fascistiske trekk ved et samfunn er vel så viktig for å gi oss et mer nyansert forhold til de mange «sterke menn» som dukker opp. Ikke bare i USA, men i Ungarn, India, Argentina eller Filippinene. Det er noen politiske uttrykk ved samfunnsutviklingen i vår tid som er krevende å putte inn i bare en ideologisk sekkepost. 

Fascisme – et krevende begrep

Som Snoen selv beviser og erkjenner i boken, er ikke fascisme den enkleste ideologien å studere eller å måle et politisk styresett på. Jeg husker professor Knut Midgaards leksjoner i statsvitenskap om fascisme. Under en pauseprat beklaget han seg over at han ikke hadde lest alle fagbøker om emnet, og i alle fall ikke dersom man tok med hele faglitteraturen om den noe beslektede nazismen. Så med forbehold om et par nye utgivelser han ikke hadde rukket å lese, så måtte han innrømme at han fant det svært vanskelig å definere og gjenkjenne fascisme. Med den eminente Midgaards ydmyke utsagn, sier det mye.

I boken benytter Snoen flittig Robert Paxton, som har følgende, omfattende definisjon av fascisme:

«Fascisme kan defineres som en form for politisk adferd som kjennetegnes av manisk opptatthet av sosialt forfall, fornedrelse eller offerrolle og med kompenserende kultisk enhet, energi og renhet, der et massebasert parti bestående av dedikerte nasjonalistiske militante, som samarbeider usikkert, men effektivt med tradisjonelle eliter, forlater demokratiske friheter og forfølger, med forløsende vold og uten etiske eller juridiske begrensninger, målet om intern renselse og ekstern ekspansjon.»

På tross av de vanskeligheter Snoens valg av tema og begrep bringer med seg, er gjennomgangen både håndfast, nyansert og lærerik.

Stemmer det om USA?

Men så var det hvordan analysen av ideologi anvendes på USA. Her har Snoen et utmerket utgangspunkt gjennom sin kunnskap og interesse for USA gjennom tiår og tidligere bokutgivelser. Og selv om man kan si at Trump har kapret det republikanske partiet, for øyeblikket, er amerikansk politikk mer sammensatt. Det kunne kommet bedre frem.

Snoens konklusjon får leseren selv lese boken for å finne, men jeg kan røpe at den ikke har to streker under seg. Det jeg liker best med boken er at den er skrevet så åpent reflekterende at jeg tror leserne vil konkludere ganske ulikt om Trump og fascisme etter å ha lest nøyaktig det samme. 

Det som mangler mest i drøftingen av USA er den praktiske tilnærmingen. Problemstillingen er ikke bare filosofisk og ideologisk av natur. Snoens bok hadde blitt enda mer spennende med unike kilder som lever og opererer i amerikansk politikk til daglig, og ikke bare referanser til uttalelser som er gitt i media eller bøker. 

Et eksempel kunne være å ta en prat med Mark Esper. Trumps tidligere forsvarsminister gikk hardt i klinsj med sin sjef over forsvarspolitikken, forholdet til allierte og en del grunnleggende prinsipper som han nektet å bøye av fra. Tidligere i sommer var Mark Esper på besøk i Oslo. Jeg fikk en lang samtale over lunsj med ham. Vi gikk gjennom hva som er Trumps politiske prosjekt, hvor kompassnålen peker og hva ideologien bak er. Esper konkluderte tørt. Det er kun ett prosjekt for Trump. Det er ikke Amerika først eller noe annet. Prosjektet er ham selv.

Dersom Esper har rett, slår det beina under mye av analysen opp mot fascisme. Selv om personkult ofte er et fascistisk trekk og virkeligheten alltid er mer sammensatt. Snoen burde også gått mer kritisk gjennom det republikanske partiets forvandling. 

Under konventet i sommer ble det klart at republikanerne har snudd 180 grader fra å være forsvarere av små og mellomstore næringsdrivende, til nå å være arbeiderklassens ufiltrerte talerør. Anti-elitistisk og proteksjonistisk og isolasjonistisk i utenriks- og handelspolitikken. Talene kunne vært holdt på et ytre-venstre møte, rent politisk. Ikke akkurat fascistisk, men interessant siden det snur helt rundt på den tradisjonelle høyre-venstre aksen i politikk. Dette er en interessant problematikk som hadde vært spennende å høre Snoens tanker om.

For oss politikere er svaret på forholdet mellom Trump og fascisme selvsagt av stor viktighet. De fleste partiene på Stortinget vil si at USA er vår viktigste allierte. Det er det eneste allierte landet som har militære kapasiteter som kan utjevne den strategiske ubalansen vi har mot vårt naboland Russland. Og vi er bundet sammen i interessefellesskapet å holde kontroll mellom norskekysten og det amerikanske kontinentet. Vel så viktig er det at vi over tiår har vært sammen i en vellykket allianse som er basert på at medlemmene er frie, demokratiske og selvstendige land.

Det vil være krevende å erkjenne dersom vår viktigste allierte er i ferd med å bli en fascistisk styrt stat. Det vil også være en innrømmelse av at USA, dersom Trump igjen blir valgt, går i retning av å bli autoritært og antidemokratisk, noe jeg ser flere norske kommentatorer allerede uttaler med letthet. 

Men ord trenger mening. Det bidrar Snoen til i gjennomgangen av Trump og begrepet fascisme. Man skal likevel vokte seg for å bruke begreper som siden vil miste alt innhold og kraft. Dersom Trump er en fascist og autoritær, så er lederskapet i Kina og Russland på omtrent samme linje. Vi snakker her om land og styresett uten et uavhengig rettsvesen, fri presse, ytringsfrihet eller reelle demokratiske valg og folkestyre. 

USA på sin side har tross alt blitt styrt sammenhengende etter den eldste demokratiske konstitusjonen i verden, eldre enn vår egen grunnlov som var inspirert nettopp av debattene den sommeren i Philadelphia i 1787. Det er absolutt på sin plass med et stort varsko ved den politiske utviklingen i USA. Først og fremst gjelder det Trumps opplagte angrep på velbefestede demokratiske institusjoner. Men det gjelder også ytre venstres nedrangering av ytringsfriheten i en form for solidaritetserklæring til enkelte minoriteter. 

Et eksempel på Snoens tross alt nyanserte tilnærming er sitatet «Jeg er enig med Finchelstein i at Trump beveger seg i retning fascismen, og at det foreligger en fare for at endepunktet kan være fascismen. Men dette er ikke det sannsynlige utfallet». Snoen går også langt i å kalle stormingen av Kongressen den 6. januar 2021 et «halvhjertet kuppforsøk». For egen regning mener jeg advarselen som gis i boken er viktig og riktig, men et gjenvalg av Trump åpner ikke portene for amerikansk fascisme. Det vil heller bli nok en beinhard test for de seiglivede amerikanske, demokratiske institusjonene.

Hva med Europa?

Samtidig tror jeg at vi som europeere bør se oss selv i speilet. Mange av strømningene i det amerikanske samfunnet finner vi hos oss selv også, og de kan bli vanskeligere å håndtere hos oss dersom vi ikke lykkes med en relativt sett like sterk økonomisk vekst som USA faktisk har. Og i et historisk perspektiv kan vi minne oss om at USA, gjennom sin lange demokratiske historie, har klart seg godt gjennom langt verre kriser.

Snoens gjennomgang av fascisme bør gjøre oss oppmerksom på hvordan vi møter politiske bevegelser som får vind i seilene. Vi ser ytre høyre vokser seg store i Europa på blant annet innvandringsdebatten. Ingen ønsker å være den i vår tid som ikke advarer mot, eller tar avstand fra, en ny Hitlers eller Mussolinis fremvekst. Samtidig er det vel så viktig at kraftfulle politiske manifester får testet seg i det demokratiske system, heller enn å stemples som trusler mot demokratiet. Kommunismen er et godt eksempel på det i etterkrigstiden. Ingen kommunister kom til makten i Europa der de ble nødt til å konkurrere i frie og rettferdige valg. På samme måte er det lite sannsynlig at Rødt blir et bredt folkeparti i Norge når de må konkurrere med andre partier med det forvirrede ideologiske tankegodset de bringer med seg.

Snoens bok tar opp de ubehagelige spørsmålene om fascisme i vår tid på en nyansert og lesverdig måte. Men anvendelsen av de ideologiske analysene på amerikansk politikk krever en oppfølger. Den bør ha langt flere kilder i og fra USA (annet enn mediehenvisninger), og komme tettere på det som skjer i amerikaneres hverdag. Jeg ser allerede for meg en reise fra gård til gård i The Real America – Midtvesten.