– Shabana var avgjørende i vår kvinnekamp

Shabana Rehmans død har dominert nyhetsbildet den siste tiden. Komikeren og samfunnsdebattanten ble bare 46 år, men rakk å sette et markant preg på det norske samfunnet gjennom et kvart århundre i offentligheten.

Lovordene har sittet løst i avisartikler og på sosiale medier etter Rehmans død. I dag begraves hun på statens regning, og kulturbyråden i Oslo stiller seg positiv til forslaget om å oppkalle en gate i hovedstaden etter henne.

Det var ikke åpenbart at Rehman skulle få en slik ganske unison hyllest. For mens hun ble populær blant mange etniske nordmenn, skapte Shabana Rehman sterke reaksjoner i det norskpakistanske miljøet, hvor meningene om henne fremdeles er delte. Også etter hennes død har for eksempel lederen i den salafistisk-inspirerte gruppen Islam Net gått hardt ut mot hennes opprør mot konservativ religiøs praksis.

Gjennom sitt virke skapte da også Rehman ofte kontroverser, enten det var hennes oppgjør med ukultur og patriarkalske holdninger i det pakistanske miljøet, dialog med aktører langs hele det kulturelle og politiske spekteret eller hennes kamp for individets frihet til å være seg selv.

Men også prominente norskpakistanere har nå vært tydelige på Rehmans rolle som banebryter, og prisen hun betalte for å utfordre holdninger i egen gruppe. Hva var det som gjorde så mange minoritetsnordmenn skeptiske, og hvorfor har så mange endret syn på henne?

Fra kritiker til støttespiller

Journalist og VG-kommentator Shazia Majid tilhører samme generasjon norskpakistanere som Shabana Rehman. Hun har vært åpen om at hun til å begynne med ikke hadde særlig sansen for Rehman og hennes stunt, noe hun også redegjorde i en kommentar i VG 29. desember. I Majids bok Ut av skyggene fra 2019 er nesten et helt kapittel viet Shabana Rehman.

– En gang etter at vi var blitt kjent, husker jeg at jeg spurte henne om hun visste at jeg ikke pleide å like henne. Jeg opplevde henne som så utrolig inngripende i min hverdag, forteller hun Minerva.

Hver gang Rehman utførte et stunt i offentligheten, følte Majid det gå utover henne.

– Når Shabana symbolsk kastet sløret, malte det norske flagget på kroppen og hadde ærlige og sterke uttalelser om patriarkatet og det pakistanske miljøet, ble foreldre generelt skremt. De tenkte at dette var måten vi ville oppføre oss på hvis de ga oss frihet til å gjøre hva vi ville. Dermed ble de enda strengere.

Majid er født to år før Rehman, og tror at flere i deres generasjon kan ha hatt sympati med prosjektet, men at mange opplevde at det påvirket dem personlig. Derfor ble Shabana lett å mislike. Da Majid ble eldre og klokere, endret hun mening, sier hun.

– Jeg skrev en analyse i 2009 hvor jeg forsvarte Shabanas bok Blåveis og et stykke av Iram Haq, som jeg fikk reaksjoner på. Det var første gang jeg skjønte hvor Shabana kom fra, hvilke erfaringer hun hadde gjort, og at det hun ville var å utvide rommet for oss alle. Jeg fikk respekt for prosjektet hennes, som jeg opplevde som misforstått inntil da. Hun var forut for sin tid.

Majid trekker frem norskpakistanernes hurtige utvikling de siste tiårene. Hennes generasjon slet med å tilpasse seg. De hadde en fot i hver leir. På den ene siden sto æren og ivaretagelse av foreldrene. De måtte videreføre tradisjoner, kjønnsroller og kultur. På den andre siden var den norske identiteten. De var jo norske barn.

Da Majid var i slutten av tenårene giftet så å si alle jenter seg unge, omtrent halvparten med søskenbarn. Andelen som tok høyere utdannelse var lav. Nå er det få som gifter seg unge, søskenbarnekteskap er nesten helt utradert, og en større andel norskpakistanske jenter tar høyere utdanning enn etnisk norske kvinner.

– Det er en stor omveltning på én generasjon.

På samme måte har mange norskpakistanere fått et mer positivt syn på Shabana Rehman i løpet av hennes virke i norsk offentlighet, mener Majid.

– På Facebook-gruppen «Samfunnsengasjerte norsk-pakistanere» med 13 000 medlemmer utløste Shabanas bortgang enorm sympati og støtteerklæringer. Det var ikke prosjektet hennes, men mennesket som ble løftet frem. Det var rørende å se.

Etterspør norskpakistansk pris

Journalist og dokumentarfilmskaper Adel Khan Farooq har arbeidet mye med temaer som islam, fremmedgjøring og radikalisering. I en kronikk i Utrop tirsdag skriver han om hvordan det norskpakistanske miljøet omtalte Rehman som en kvinne som «ga alle pakistanere dårlig rykte» og at hun var «syndetreet vi ble advart mot å nærme oss».

– I det pakistanske miljøet skal man ikke vise seg frem. Historisk sett er det et miljø som er mer konservativt og med et annerledes verdisett enn det norske. Likevel tror jeg det er mange likheter når det kommer til hvilke situasjoner man ser barna sine i.

Til Minerva trekker han paralleller til norske foreldre som kanskje ikke annonserer til alle og enhver at sønnen eller datteren skal delta på Paradise Hotel. Mange vil kanskje føle at barnets oppførsel og virke kan reflektere negativt på foreldrenes innsats. For et konservativt miljø som på 90-tallet ikke hadde mange representanter i norsk offentlighet, var det kanskje ikke så overraskende at Shabana Rehman derfor var vanskelig å akseptere.

Selv om Rehman ikke har hatt noen direkte innvirkning på Khan Farooqs virke, er han klar på at hun spilte en viktig rolle i å skape et større rom for nye stemmer blant norskpakistanere.

– Sånn sett tenker jeg at hun har hatt en stor innvirkning på norsk offentlighet og minoriteter som velger utradisjonelle yrker. Shabana var forut for sin tid, slår han fast.

Mens Rehman gjennom årene mottok en rekke priser for sitt arbeid – senest Ossietzky-prisen i høst – ble hun aldri tildelt noen norskpakistansk pris. Det mener Khan Farooq det burde gjøres noe med, selv om hun nå er gått bort.

– Hun var blant de første norskpakistanske kvinnene som turte å være seg selv på egne premisser uten å la andre bestemme over henne. Hennes tilstedeværelse har vært et viktig bidrag for andre for å finne sin stemme og stake ut sin egen kurs.

Khan Farooq trekker i kronikken sin frem Rehmans egne uttalelser om at hun selv ikke brydde seg så mye om utmerkelser, men at en pris ville betydd mye foreldrene hennes.

«Jeg bryr meg ikke om utmerkelser. Men etter å ha stått i så mange stormer, så vet jeg at det hadde betydd mye for min mor på en så viktig dag som 50 års markering for pakistansk innvandring», sa Rehman selv i 2019, da en rekke priser ble delt ut av den norskpakistanske 14. augustkomiteen markerte at et halvt århundre var gått siden de første pakistanerne kom til Norge som arbeidsinnvandrere.

– Hvorfor tror du ikke Rehman mottok noen norskpakistansk pris mens hun var i live?

– Det skyldes nok at hun var kontroversiell og lite samlende. Mange som deler ut slike priser, kommer fra de pakistanske miljøene, og det var jo ikke der hun sto høyest i kurs. Likevel burde hennes innsats anerkjennes. Det har det skjedd store endringer blant norskpakistanere de siste 20 årene.

I likhet med Majid peker Khan Farooq på pakistanernes historie i Norge, og at det i dag finnes mange profilerte norskpakistanere i det norske samfunnet, særlig i kulturlivet.

– Det norskpakistanske miljøet gikk brått fra å være uten mange profilerte personer til å ta del i samfunnsdebatten og påpeke positive og negative sider ved seg selv og det norske samfunnet. Vi er blitt en mer synlig og mer sammensatt gruppe med mange kjente navn i flere samfunnslag. Det sier litt om hvor langt vi har kommet.

For unge nordmenn med pakistansk bakgrunn er det også blitt flere rollemodeller å se opp til, påpeker Khan Farooq. Selv om Shabana Rehman var kontroversiell, brøytet hun vei og skapte rom for å se annerledes på pakistanere som en stille minoritet man kritiserte utenfra.

– Hun viste at det var mange måter å være norskpakistaner på.

Samme mål, ulike metoder

Shazia Majid mener Khan Farooq har et godt poeng når han etterspør en posthum norskpakistansk pris til Rehman.

– Det er et veldig godt poeng. Det er veldig mange norskpakistanere som har mottatt priser for sin innsats, men Shabana er ikke en av dem.

Majid drev nettmagasinet X-plosiv med søsteren Mahmona Khan på slutten av 2000-tallet. Magasinets lesere kåret Årets norskpakistaner. Blant de seks nominerte i 2007 var Shabana Rehman, men prisen endte opp med å gå til Noman Mubashir.

– Allerede da ville vi løfte henne frem som et forbilde, sier Majid.

Selv om hun setter pris på Rehmans innsats og ofte kontroversielle stunts, styrer Majid personlig unna provokasjon som metode. Hun er overbevist om at å snakke med patriarkatets representanter på et språk de forstår og i en tone de lytter til, skaper endring.

– Jeg mener det fungerer best ikke å distansere seg fra dem du kritiserer, men heller invitere dem inn i diskusjonen, og ser at det fungerer. For oss i X-plosiv var det viktig å vise frem at du kan tillate datteren din å studere, gifte seg av kjærlighet og få frihet, og at det likevel vil gå bra.

Således har Shazia Majid og Shabana Rehman hatt samme mål, men ulike virkemidler. At Rehman var en banebryter som har tråkket opp sporet for andre, er Majid likevel ikke i tvil om.

– Shabana åpnet rommet for at andre jenter kunne bruke andre metoder. Hun har virkelig skapt plass, og vi andre har fulgt etter. Hun tok imot det groveste skytset og viste oss at det faktisk er mulig å være fri. Det gjør noe med deg å se en tøff og dritkul jente bryte gjennom. Det inspirerer deg til å gjøre noe selv. Det kan være annerledes, men du gjør det som følge av henne.

Majid understreker at det er behov for begge metodene, både provokasjon og dialog, skal man oppnå endring.

– Shabana var avgjørende i vår kvinnekamp, avslutter hun.

– Skapte mest sannsynlig et rom for andre

Olav Elgvin er postdoktor ved Universitetet i Bergen og jobber med temaer knyttet til innvandring, integrering og islam. Han mener det er vanskelig å måle Shabana Rehmans påvirkning, men at man kan tenke seg at hun skapte ulike reaksjoner blant norskpakistanere og i den norske minoritetsbefolkningen.

– Hun skapte mest sannsynlig et rom for andre, ved å gå så langt i hva en del i det norskpakistanske miljøet mente var ekstrem oppførsel. Det kan ha gitt andre norskpakistanere større handlingsrom, at de kunne bryte normer, men at de i det minste ikke gikk like langt som Shabana, på en måte.

Samtidig kan noen foreldre ha reagert med å legge enda strengere rammer for barna sine, fortsetter forskeren. For å forhindre at egne familiemedlemmer skulle finne på å oppføre seg like skamløst.

– Jeg tror nok den første mekanismen over tid vil vise seg å være viktigst, men det er vanskelig å vite sikkert.

Elgvin skiller også mellom Rehmans personlige eksempel og historie, og hennes rolle som kritiker av pakistanske og muslimske miljøer i Norge. Som kritiker er han mindre sikker på hvor stor betydning hun har hatt.

– Mitt inntrykk er at hun havnet så langt ut på siden av miljøene at folk ikke hørte på henne. Men dette er det vanskelig å si noe sikkert om, ettersom det ikke er gjort noen undersøkelser av akkurat dette.

Og det er uvisst hvor stor støtte Rehman har i det norskpakistanske miljøet etter sin død. I live var hun utskjelt, men en rekke kjente norskpakistanere har sørget over hennes bortgang, og flere omtaler henne som en foregangskvinne.

I likhet med Majid og Khan Farooq peker Elgvin på at det har skjedd en liberalisering i de norskpakistanske og de muslimske miljøene de siste 20 årene, men han antar at mange norskpakistanere fremdeles har et kritisk syn på Shabana Rehman.

– Én ting er hva Shabana gjorde selv. Det er nok mange som har tenkt at de ikke likte det, men tenkt at hun får nå holde på. Men at hun kritiserte eget miljø falt nok mange tyngre for brystet. Samtidig opplever jeg at hun i mindre grad gjorde akkurat det de siste årene.

Rehmans offentlige virke de siste årene gikk i mindre grad ut på å snakke kritisk om eget miljø. Hun jobbet mer med saker som dyrevern og allmenne temaer som negativ sosial, mener Elgvin.

– Kanskje ble hun litt mer allmenn i tilnærmingen sin. Jeg fikk i hvert fall inntrykk av at hun hadde myknet noe i formen og blitt mer forsonlig.

Kritikk fra akademia og venstresiden

Det var ikke bare blant norskpakistanere at Rehman var uglesett. Hun hadde også sine kritikere i majoriteten, kanskje særlig innenfor akademia og på den politiske venstresiden. Sommeren 2002 anklaget for eksempel sosialantropologen Marianne Gullestad Rehman for å kaste skygge over diskusjonen om innvandrere. Gullestad trakk særlig frem Rehmans «personlige og tabloide stil» og hennes «kompromissløse krav til innvandrermiljøene», som hun mente gjorde at andre med samme bakgrunn ikke turte si hva de mener.

– Kronikken skapte kanskje et inntrykk av at det var mye skepsis mot Shabana i akademiske kretser, men Gullestad fikk massiv kritikk, og kronikken slo tilbake på henne selv. Den var kontroversiell allerede den gangen. Jeg har veldig vanskelig for å se for meg at noen akademikere ville skrevet en tilsvarende kronikk i dag, sier Elgvin.

Fra antirasistisk hold høstet Rehman også kritikk de siste årene. Elgvin fremholder at den imidlertid ikke gikk på hennes person, men hennes virke i enkeltsaker.

– Den kritikken var knyttet til ting som Stovnerrevyen og Født fri-prosjektet. Mange var kritiske til deler av Født fris virke. At det handlet om Shabana som person, tror jeg ikke er helt riktig. Det var konkret kritikk av en annen type enn Gullestads kronikk fra 2002.

Sakens kjerne i Stovnerrevyen, som Rehman var produsent for, var bruken av blackface, og hvorvidt det var et akseptabelt virkemiddel i en slik revy. I tillegg ble Født fri en omstridt organisasjon.

Ifølge Elgvin var tilnærmingen som Født fri hadde på sosial kontroll-feltet ikke så veldig dialogorientert, noe som førte til uenighet og kritikk.

– Shabana og en del av hennes støttespillere i den debatten mente kanskje at kritikken var knyttet til henne som person, men jeg tror ikke det er riktig.

At Shabana Rehman vil stå igjen som en viktig aktør i norsk offentlighet er Elgvin imidlertid ikke i tvil om. Han tror likevel det er hennes personlige eksempel som vil stå sterkest igjen.

– Hennes brudd på normer og vilje til å gjøre egne ting åpnet et rom for andre, og det vil bli nok bli stående som noe veldig viktig, avslutter han.