Flytende havvind er ikke den nye jernbanen eller oljen

I mitt innlegg i Nettavisen «Ditt mareritt, Terje Aaslands eventyr» tirsdag forrige uke viste jeg at flytende havvind aldri noensinne blir lønnsomt, ifølge Energidepartementets eget høringsnotat.

Det er et pussig utgangspunkt for et angivelig kommende «industrieventyr».

I svarinnlegget «Strekker seg langt utover kroner og ører» bestrider ikke Aasland denne beskrivelsen, men energiministeren understreker at selv om «økonomisk lønnsomhet selvsagt er en kritisk faktor», ville utviklingen av for eksempel jernbanen gått tapt med min snevre tenkning.

Energiministerens svar tydeliggjør ønsketenkningen som danner mye av begrunnelsen for satsingen på flytende havvind, og baserer seg på tvilsomme, skjeve analogier fra historien, og fortjener en fyllestgjørende kommentar i en avis som Minerva.

For dessverre viser politisk ledelse i Energidepartementet med dette at de leser økonomisk historie enda dårligere enn de leser sine egne høringsnotater. Utviklingen av jernbanen er nemlig et ypperlig eksempel på at privat kapital gikk foran og tok risikoen.

Det gjaldt både for Norges første jernbane til Eidsvold, men også for det som er regnet for den første britiske. Hvis vi ser til USA så ble noen av USAs største private formuer skapt nettopp gjennom jernbaneutvikling. Private penger ble satset, mange tapte, men enorme formuer ble skapt.

Den kanskje mest kjente av de amerikanske formuene som ble skapt av jernbanen var Cornelius Vanderbilt. Han ble en av USAs rikeste noensinne, faktisk nr. tre ifølge American Heritages liste.

Sant nok er jernbaner et eksempel på det økonomer gjerne kaller et naturlig monopol. Noe som gjorde at det offentlige i land etter land tok over kontrollen. Men det var privat risikokapital som gikk foran og tok de første risikable investeringene.

Hvis flytende havvind hadde vært som toget, ville enormt med privat kapital slåss om å slippe inn døren først. Slik den nå gjør med kunstig intelligens, slik den gjør innen nye medisiner, gjorde med internett, og slik den har gjort med utallige teknologier som har langt igjen til lønnsomhet. Investorene har troen likevel. Den flytende havvindens rop om subsidier er et varsel om at dette etter all sannsynlighet vil gå til helvete.

Hvis Energidepartementet ønsker å sammenligne sitt flytende havvindprosjekt med et transportmiddel, så er romferger et bedre eksempel, men selv snart femti år etter den første romfergen har industrieventyret «romferger» latt vente på seg.

For det andre blir jeg forundret over at hva slags krystallkule Terje Aasland sitter med, som forteller ham at bare Norge satser mange nok titalls milliarder kroner på flytende havvind, så vil et norsk industrieventyr sannsynligvis bli født?

Når man presser norske politikere litt på havvind, skifter nemlig ofte begrunnelsen fra at selve utbyggingene vil bli lønnsomme, eller endog til at vi trenger kraften – for om havvind blir så billig som det påstås, kommer vi til å få all kraften vi trenger fra Nederland og Storbritannia. I stedet handler det om nettopp leverandørindustrien. Aasland skriver i sitt svar til meg:

«Flytende havvind representerer også en mulighet for å bygge videre på Norges unike kompetanse om dypvanninstallasjoner. (...) Eksport av norsk teknologi og ekspertise til utlandet kan gi en betydelig økonomisk oppsving.»

Selv om Energidepartementet tror det, er det altså ikke slik at bare man subsidierer en næring nok, så vil den legge verden for sine føtter.

Det er snarere omvendt: Norsk leverandørindustri blir neppe mer effektiv av å ha norske subsidier som sin viktigste kunde. Som Aasland selv påpeker: Norske havvindsbedrifter har allerede 70 prosent av sin omsetning utenlands. Det er bra: Slik holder de kostnadene nede.

Ser vi til vår nære historie, har europeiske tiltak innen fornybar teknologi først og fremst bidratt til industribygging i Kina. Den tyske satsingen på solenergi, ble til solindustri i Kina. Nå tyder mye på at det samme skjer innen vindkraft. Ifølge styreformannen i BASF så er kinesiske vindturbiner allerede både billigst og best. Og dansk vindindustri er allerede i ferd med å bli utkonkurrert. 

En av Norges fremste økonomer, Magne Mogstad, karakteriserte nylig den aktive næringspolitikken til regjeringen som sprø, og sa: «I det grønne skiftet kommer vi til å se mer og mer at bedriftene innretter seg mot statlig støtte på bekostning av verdiskapning.»

Aaslands svar viser hvor betimelig den advarselen er: At norske politikere plutselig begrunner en svinedyr havvindsatsing med hensyn til en leverandørindustri som nok ville skjerpet seg enda mer ved å konsentrere seg om å skaffe oppdrag i utlandet, kan tyde både på at bedriftene alt har innrettet seg, og at politikerne er lydhøre for bransjens ønske om billig profitt.

For det tredje reflekterer ikke Terje Aasland over flytende havvinds enorme skalaproblemer. Desto mer havvind vi bygger, desto mindre verdi vil den få. Den kannibaliserer seg selv. Ustabil, uforutsigbar kraft har lavere verdi, og skaper ulemper og kostnader i kraftsystemet. Hvis vi virkelig bygger så mye flytende havvind som det drømmes om, vil den få elendig betalt og være dyrere enn alle andre fornybare alternativer i selv DNVs siste fremskrivning.

 For det fjerde vil Aaslands havvindsatsning kreve mange flere utenlandskabler.

Ikke bare for å få økonomien i prosjektene til å gå fra helsprø til sprø, men av tekniske årsaker. De volumene Aasland snakker om er for store for Norge alene.

For det femte unnlater Aasland å adressere mitt hovedpoeng: Ifølge hans eget departements høringsnotat vil aldri flytende havvind bli lønnsom.

Aldri.

Aaslands argument er altså omtrent som følger: Han mener lønnsomhet er kritisk. Flytende havvind vil aldri bli lønnsomt. Men Aasland vil satse på havvind, fordi havvind er slik jernbanen var. Men jernbanen var altså lønnsom, og private gikk foran. 

Man må tilgi norske velgere for å ha trodd at flytende havvind skulle bli lønnsomt og at det var viktig for kraftbalansen. Det har vært det etterlatte inntrykket av Aaslands fremstilling de siste årene. Slik sett er det forfriskende at han nå i stedet står frem som en slags bistandsminister for medlemsbedriftene i Fornybar Norge og Offshore Norge, men det finnes mer verdige trengende enn dem, om enn neppe med like store lobbybudsjetter.

Det finnes for den del bedre uverdig trengende også: Hvis Aasland er så glad i tog, kunne han snart fått en hel Nordlandsbane for summen han vil gi til havvind. Også den evig ulønnsom, selvsagt, men morsommere.

La oss oppsummere: Private investorer forstod at det ville være lønnsomt å erstatte hest og kjerre med jernbane!

De forstår ikke at å bygge ut dyr kraft, som for alltid vil være dyrere enn alternativene, vil bli et industrieventyr.

Kanskje verdens Cornelius Vanderbilter har forstått et og annet som selv ikke energiministeren har forstått?