Folk vil ha rettferdighet – ikke likhet

Hvis du gir en treåring i oppgave å dele ut godteri til en gruppe barn, passer barnet nøye på at alle får like mye. Og selv om små barn gjerne tar litt ekstra til seg selv, så er de klar over at de også egentlig bare skulle fått like mye som de andre. For barn som er seks år, er det så viktig alle får like mye av et gode, at de heller kaster det som blir til overs hvis det ikke lar seg dele helt likt.

Et stort antall eksperimenter de siste årene har bekreftet at mennesket nesten instinktivt bryr seg om rettferdighet. Denne menneskelige hangen til likhet har til og med fått et eget vitenskapelig navn: «inequality aversion» eller «motvilje mot ulikhet» på godt norsk. Allerede ved ettårsalderen ser det ut til at vi legger merke til det dersom noen deler ulikt – og at vi misliker den som fordeler ulikt.

Fra annen forskning vet vi at samfunn med høy økonomisk ulikhet blir mer ustabile, er mer voldelige, og skaper mindre velstand. Sett i sammenheng med delingseksperimentene virker det entydig: mennesket er en sosial art som ikke trives med ulikhet og instinktivt vil bekjempe ulikhet. Selv om vi skulle klare å utrydde fattigdom og alle har sine grunnleggende behov dekket, vil menneskenaturen ikke la oss slå oss til ro før de rikeste også blir mindre rike. Vitenskapen er klar, og nå handler det bare om å implementere den riktige politikken for å skape bedre samfunn. Gini-koeffisienten, som måler grad av ulikhet i inntekt og formue i et samfunn, er blitt en sentral politisk måleenhet. De som er uenige i de politiske tiltakene som skal redusere ulikheten, er ubeleste faktafornektere eller rikinger som er redde for å miste sine privilegier.