Fortellinger om samhold

Helt siden jeg ble mor for snart ti år siden, har spørsmål om hva som gir en følelse av samhold opptatt meg. Overgangen fra å være ansvarlig kun for meg selv og tilsynelatende å kunne klare meg uten så mye hjelp fra andre til plutselig å bli sårbar på en hittil ukjent måte var brå: senest da eldstemann begynte i barnehagen som ettåring, ble det tydelig for meg at fra nå av ville hjertet mitt «vandre rundt i verden i en annens lille kropp» som en klok dame sa til meg en gang; at evnen min til selv å beskytte dette nye vesenet ville avta i takt med at barnet mitt ville begynne å utforske verdenen rundt og gjøre den til sitt.

Beskyttelsen han trengte, måtte derfor komme ikke bare fra meg eller barnets far og nærmeste familie, men også fra verdenen rundt: samfunnet. Om dette samfunnet ville være villig til å ta vare på mitt barn, også når han var voksen – eller, mere generelt formulert, hva som gjør at vi mennesker holder sammen utover vår egen nærmeste familie – ble plutselig spørsmål som det ble viktig å finne svar på.

Lenge var hverdagen så travel at det ikke var tid til å gruble over dette. Så flyttet vi for en liten stund siden av yrkesmessige grunner til Bayern, der vi nå bor i en liten by halvannen mil sør for München. Kontrasten til storbylivet vi hadde ført til da, var relativt påtagelig, her hvor livet – utenom under koronapandemien – stort sett utspiller seg mellom jobb på hjemmekontor, den lokale barneskolen, barnehagen, fotballtreninger og besøk på bibliotek og svømmehall. En hverdag med aktiviteter som kan nås på noen få minutter på sykkel, og med mange små møter med mennesker man kjenner fra flere sammenhenger.