Spark politikken ut av fotballen!

Et tegn i vår gjennompolitiserte tid er at de politiske kampene skal flyttes inn på stadig nye arenaer. I skrivende stund er turen kommet til fotballen. De pågående dragkampene omhandler ulike former for politiske markeringer under EM – herunder kneling før avspark til støtte for Black Lives Matter og opplysning av Allianz Arena i München i homobevegelsens farger i protest mot den politiske situasjonen i Ungarn.

Og i Norge, som ikke har et godt nok landslag til å kvalifisere oss til turneringen, har debatten om boikott og politisering av fotball-VM i Qatar – som er den neste turneringen vi sannsynligvis heller ikke kommer til å kvalifisere oss til – pågått en stund.

Selv om disse aksjonene er godt ment, og i tillegg har flere relevante og gode politiske poenger når det kommer de problemene de setter søkelys på – homofiles rettigheter, kamp mot rasisme og menneskerettighetssituasjonen i petroleumsmonarkiene – er disse aksjonene noe vi godt kunne vært foruten.

Det er forskjell på å kaste problematiske holdninger ut, og å løfte holdninger inn.

Nå er ikke bruk av fotballen som en arena for forming av politiske holdninger nytt. Men tidligere versjoner av dette har ofte vært mindre problematiske. Fra nyere historie finner vi for eksempel vellykkede aksjoner og holdningskampanjer fra både England og Norge, der man har gjort en formidabel innsats med å «sparke rasismen ut av fotballen» og fra klubbenes supportermiljøer.

Men disse kampanjene var annerledes enn det vi observerer i dag. Man kunne kanskje si det den gangen handlet om å sparke politiske holdninger – og da særlig problematiske og ekskluderende politiske holdninger – ut av fotballen – nettopp for å gjøre fotballen til en politisk nøytral og inkluderende arena. Selv om man ikke alltid kan trekke et helt skarpt skille, snur de nye aksjonsformene på mange måter dette prinsippet på hodet: Fremfor å kaste problematiske holdninger ut av idretten, er det nå de «riktige holdningene» som skal løftes inn og markeres.

Dette skaper mange nye problemer, som ikke har gjort seg gjeldende ved tidligere kampanjer.

Hvilke andre land enn Ungarn skal man demonstrere mot?

Tydeligst viser dette seg i den pågående dragkampen om å opplyse Allianz arena regnbuens farger i protest mot behandlingen av seksuelle minoriteter i Ungarn. Selv om det utvilsomt eksisterer homofobi i fotballen, handler protesten altså ikke om å sparke homofobi ut av fotballen – det handler om et ønske om å sparke den ut av Ungarn.

I internasjonalt turneringsspill er det vanskelig å se for seg hvordan en slik praksis kan håndheves konsekvent uten at dette gir mange merkverdige utslag.

Ungarn er strengt tatt ikke det eneste landet i verden der forholdene for seksuelle minoriteter er dårligere enn de burde ha vært. Om denne praksisen for eksempel skulle vært etablert allerede under fotball VM i 2018, ville man også måtte ta stilling til hvilke typer protester man skulle gjennomført mot deltagernasjoner som Saudi-Arabia, Egypt, Nigeria, Marokko, Iran og Senegal, som – for å si det forsiktig – er land der det er langt vanskeligere å være homofil enn i Ungarn.

Det vil unektelig bli seende ganske rart ut om for eksempel en europeisk vertsnasjon for et eventuelt verdensmesterskap skulle benyttet anledningen til å markere avstand mot et land som Senegal, der omlag halvparten av befolkningen lever i ekstrem fattigdom.

Resultatet blir derfor fort at man arrangerer protester mot at Ungarn ikke vil undervise om seksuelle minoriteter i skolen, samtidig som man avstår fra å markere at homofile straffes med inntil fem års fengsel i Senegal. Fra et ungarsk perspektiv blir det derfor lett å avvise slike markeringer for være anti-ungarske markeringer – fremfor å være begrunnet i et syn om at homofiles rettigheter er like viktig overalt.

Og for at en kritikk skal være effektiv, må den også oppleves som treffende slik av den parten som blir kritisert. Ellers vil resultatet ofte bli det diametralt motsatte: at kritikken i stedet bidrar til å samle den kritiserte nasjonen om det den blir kritisert for. Det er derfor ganske vanskelig å se for seg at en markering mot Ungarn vil være til nytte for noen andre enn de som finner glede i å fremvise sine egne politiske holdninger med Ungarn som speil.

Har du sluttet å slå din kone?

Et annet problem med etablering av denne formen for politiske ritualer ved arrangering av fotballkamper er at de vanskelig lar seg skru av igjen. I Minerva skriver spaltist Alexander Ibsen om hvordan den engelske knelingen forut for avspark har begynt å skape hodebry. Wilfried Zaha, som selv er av afrikansk avstamning, har allerede sett seg lei på ritualet og uttaler at « knelingen har blitt redusert til en rutine før kampen og at det ikke har noe å si om vi bøyer oss eller står, noen av oss vil uansett motta hets».

Pluss

Pluss

Knelingen i EM begynner å skape trøbbel

Både det engelske og det skotske laget går ned på kne før kveldens avspark, men mange fans begynner å se seg lei av dette ritualet.

Alexander Z. Ibsen

Det som nå er igjen, er dermed en noe utvannet symbolsk gest som endatil oppleves unødig provoserende på en del fans. Når det nå har pågått så lenge, er det imidlertid like vanskelig å avslutte markeringen som å fortsette med den. Dersom det skulle blitt avviklet brått, kan man fort havne i en pinlig «har du sluttet å slå din kone?»-situasjon. Og det er derfor også vanskelig å vite om spillerne som deltar i gesten, mener noe med den, eller om de er utsatt for et sosialt press om å delta. Det samme problemet gjentar seg med omtrent alle andre former for politiske gester og ritualer man ser for seg innført på fotballkamper.

Fotballspillere som ufrivillige maktmidler

Ingen av disse ritualene kommer likevel i nærheten av aksjonen for å få Norge til boikotte VM i Qatar. Idrettsfilosof Gunnar Breivik har begrunnet behov for en slik boikott med at det er viktig at Norge opptrer som et «foregangsland» i menneskerettighetsspørsmål, med idretten som brekkstang. Selv om jeg er helt enig med Breivik i at Qatar aldri burde blitt valgt som arrangør av fotball-VM, bygger dette resonnementet på svake premisser.

Et forhold er at Norge allerede er et foregangsland innen menneskerettighetsspørsmål – men norsk politisk kultur er foreløpig ikke søkt kopiert av gulfstatene ennå. At det plutselig skulle oppstå en stor interesse i Qatar for norsk politisk kultur som følge av at landslaget ikke stilte opp på en turnering i landet, synes merkelig.

Viktigere er det kanskje i denne sammenhengen at om det er aldri så typisk norsk å være god, er det få som vil se oss som et foregangsland som fotballnasjon – med unntak for det korte øyeblikket midt på 90-tallet da Norge var best uten ball.

Når man i tillegg tar med seg at en fotballspillers karriere sjelden strekker seg lenger enn femten år, synes det også å være spesielt å nekte norske (eller andre lands) fotballspillere å delta på en turnering som ville være karrierens høydepunkt. Det hele fremstår derfor mest som et forsøk fra aktivistene på å bruke fotballspillere som ufrivillige maktmidler i søken etter å markere egne politiske holdninger. Det er problematisk, selv når du fremmer en sak jeg i utgangspunktet har stor forståelse for.

Det hører også med at kampanjen ofte har vært lite etterrettelig, med påstander om tusenvis av dødsfall som ved nærmere ettersyn viser seg å kunne forklares i all hovedsak med at mennesker i blant dør, snarere enn grusomme arbeidsforhold.

Vi har mange nok politiske arenaer fra før

Selv hvis vi for et øyeblikk glemmer eller nedtoner idealet om fotballen og idretten som et sted der land møtes til upolitisk, fredelig kappestrid, er altså den nye politiseringen problematisk: Den vil raskt bli svært inkonsekvent, virkningsløs og mest egnet som en markering av aktivistenes egen moralske fortreffelighet.

Men den tiltagende politiseringen av fotballen er ekstra sørgelig fordi fotballen opp gjennom historien har lykkes med noe som både er viktig og unikt:

Internasjonale fotballturneringer viser at det er mulig for alle verdens folkeslag å finne glede på en felles plattform på tvers av religioner, politiske skillelinjer og historiske urettferdigheter. Det er bedre å beholde fotballen slik, enn å benytte den som racingbane for politiske kjepphester.

Det har vi allerede mye av fra før. Det finnes tusen arenaer der man kan kjempe mot ungarsk homofobi, rasisme og politivold eller slavelignende arbeid i gulfstatene. Da bør vi ikke gjøre fotballen om til en forlengelse av politikken med andre midler, men la den beholde sin egenart som et spill der 22 stykker løper etter en ball, og tyskerne vinner til slutt.