Finnes det rester av pasifisme i kristendommen i dag?

Krigen herjer i Europa. Kirken i øst snakker om en hellig krig. Kirken i vest ber for fred, men utelukker ikke nødvendigheten av krig. Hva står så Den norske kirke for i dag? Gir forkynnelsen lenger noen plass for pasifismens ideer og tanker?

Bibelen taler med flere tunger – om vold og ikke-vold. Det gjør kanskje kirken også. I Bergprekenen (Matteus 5-39) står å lese: «Sett dere ikke til motverge mot dem som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på ditt høyre kinn, så vend også det andre til.» I de gammeltestamentlige skrifter fra Moseboken heter det derimot i forkortet form: «øye for øye, tann for tann», eller med en mer moderne metafor: «ta igjen med samme mynt.»

Hvorvidt Jesus var en ubetinget motstander av vold og krig er sannelig ikke godt å si. Til det spørsmålet gis det sikkert mange svar fra den norske geistlighets menn og kvinner.

Pasifisme er mer en politisk ideologi, enn et religiøst eller kristent etisk prinsipp. I politisk forstand snakkes det om pasifisme som en moralsk plikt der enkeltmennesket og Staten utelukker vold og væpnet konflikt som et middel for å løse tvister og oppnå fred. Pasifismen forutsetter dessuten at forholdet mellom stater skal være basert på ikke-vold. En pasifist avviser stort sett også påstanden om at det finnes en rettferdig krig.

Pasifismen sto ganske sterkt her i landet mellom første og annen verdenskrig. Da pågikk harde debatter. Foreninger og sammenslutninger ble dannet, både på politisk-ideologisk grunnlag og, til en viss grad, på teologiske grunnlag.

Mahatma Gandhi (1869–1948) kjempet en pasifistisk kamp for uavhengighet fra en voldelig kolonimakt. Særlig fremhevet han nødvendigheten av ikke-vold, fred og fordragelighet mellom mennesker og nasjoner rett etter annen verdenskrig, ikke minst som en reaksjon på de katastrofale konsekvensene en kjernefysisk krig ville påføre menneskeheten.

Den norske fredsforskeren Johan Galtung arbeidet mer på det filosofisk-politiske plan med fenomenet pasifisme. Allerede på femtitallet prediket fredsforskeren for en fredelig verden. En verden ikke bare fri for direkte fysisk og psykisk vold, men også fri for det Galtung kalte den strukturelle vold. En vold utøvd fra det sterke «nord», begått mot det svake «sør».

Pasifismen spiller i dag en relativt beskjeden rolle i de fleste land. Her i Norge kan man kanskje si at de spredte «sivil ulydighetssakene» siden åttiårene har hatt et islett av pasifisme i seg, men da med bruk av ikke-voldsprinsippet på et miljøpolitisk grunnlag, og ikke på et kristent-religiøst grunnlag.

I kristendommen finner man et tidlig eksempel på pasifisme hos den ungarsk-franske biskop Martin av Tours (316-397 e.Kr.), som en gang skal ha sagt «jeg er en Kristi soldat, jeg kan ikke kjempe». Klar tale fra en teolog kan man trygt si.

I den politiske verden var de pasifistiske ideer tydelig framme blant flere sosialistiske bevegelser, særlig i mellomkrigstiden. Deres oppfatning var at krig kunne betraktes som en metode regjeringen brukte for å undertvinge arbeiderne. Slik undertvingelse skjedde ved å skrive dem ut som soldater.

Kjernen i kristendommens budskap er for de fleste nestekjærlighet og fred mennesker imellom. Selv om pasifismen ligger implisitt i budskapet, har pasifismen som sådan ikke inntatt noen dominerende plass i den kristne forkynnelse i senere tid.

Forsvaret har et tros- og livssynskorps (FTLK) – en militær fellesinstitusjon under Forsvarets fellestjenester (FFT). Den bestod inntil 2016 kun av feltprester. Senere er det åpnet for feltimamer og andre som driver tros- og livssynsundervisning i Forsvarets regi. Det undervises blant annet i religiøs etikk og i andre moralske og juridiske spørsmål som har med krig og fred å gjøre.

Både de geistlige og verdslige lederskap her i landet utfordres ellers, og med jevne mellomrom, i spørsmålet som angår Norges legitime deltagelse i krig andre steder i verden enn på norsk jord. Stilt overfor Bibelens mange syn og beretninger om bruk av vold eller ikke vold, er det ikke rart en norsk prest eller en biskop vil ha problem med å vite hva hen skal mene er en riktig kristen mothandling i de ulike situasjoner det norske forsvar står oppe i. For ikke å snakke om hvordan den norske kirke og geistlighet skal forholde seg til en uvennlig voldelig handling – en handling ikke direkte rettet mot vårt land, men mot våre verdier, vår kultur – utenfor Norges grenser. Russlands angrepskrig mot Ukraina og Norges humanitære og militære hjelp i den sammenheng er et godt, men dessverre tragisk eksempel på noen av kirkens dilemmafylte trosutfordringer.

Den kjente biskop, humanist og pasifist Kristian Schjelderup (1894-1980) skal i sin tid ha sagt at all krig er mot Guds vilje, mot Kristi forkynnelse; og at all deltakelse i krig er brudd på kjærlighetens lov! Så klart kan det sies fra en av kirkens mest respekterte, og øverste tillitsvalgte. Kristian Schjelderups teologi var som man skjønner, gjennomlyst av kjærlighetens evangelium.

I Bergprekenen, som det tidligere i artikkelen er sitert fra, står det også: «Men jeg sier eder: Elsk eders fiender, velsigne dem som forbanner eder, gjør vel mot dem som hater eder, og be for dem som forfølger eder.»

Man kan kanskje tillate seg å undres litt, med Bergprekenens pasifistiske grunntone som støtte, hvem som i vår tid har båret Jesu budskap best fram? Er det de kristne bevegelser hjemme og ute, eller er det personer som Mahatma Gandhi og Nelson Mandela? Tenk hvilke fredsideer som ble frigjort etter Mahatma Gandhis ikke-voldskamp for et selvstendig India. Og tenk hvilke fredsideer som ble frigjort etter president Nelson Mandelas kamp for fred i Sør-Afrika, og med ringvirkninger for store deler av den øvrig verden. La oss også minne hverandre om at et viktig premiss for tildelingen av Nobels fredspris til Nelson Mandela, var hans ikke-voldelige arbeid for bekjempelse av apartheid.