Opposisjon til seg selv

Kommentarene og analysene har stått i kø etter at Fremskrittspartiet valgte å forlate regjeringen 20. januar. Over lang tid har det vært sagt at partiets eneste måte å komme tilbake til fordums størrelse, har vært å gå i opposisjon. På denne måten kan partiet blankpusse profilen, og ta opp kampen om gamle velgere som synes å ha søkt nødhavn i Senterpartiet eller satt seg godt til rette i sofaen.

Nå som utgangen er en realitet er det flere som hevder at dette kan være redningen for borgerlig side i 2021. Siv Jensen redegjorde under sin pressekonferanse om at partiet ikke lenger så seg bundet av Granavolden-plattformen, til tross for at partiet for ganske nøyaktig et år siden feiret sine seire i forhandlingene med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti. Eller for den saks skyld: At partiene som blir igjen i regjeringen Solberg fremdeles vil styre på grunnlag av den plattformen Fremskrittspartiet har hatt stor innvirkning på. Heretter er det Fremskrittspartiets program som skal være gjeldende. Nestleder Sylvi Listhaug sa umiskjennelig at Fremskrittspartiet «ikke kommer til å være en rundingsbøye i Stortinget» i Politisk kvarter, tirsdag 21. januar.

De første dagene etter at nyheten om utgang fra regjeringen var kjent, var det ikke måte på hvor løsrivingshungrig det tidligere regjeringspartiet skulle være. Representantforslag i vilden sky ble varslet, som skulle reversere kompromisser Fremskrittspartiet måtte gjøre i regjering: Fosterreduksjon, eggdonasjon og mitokondriedonasjon, for å nevne noen. Dette er naturligvis forslag som vil provosere Kristelig Folkeparti, og samtidig gjøre vondt for Venstre og deler av Høyre å skulle stemme mot. Om det er egnet til å hente én eneste konservativ Senterparti-velger, er imidlertid tvilsomt.