Revisoren, grådigheten og angeren

I den ukrainske forfatteren Mykola Hohols kjente skuespill Revisoren får borgerne i en provinsby i Det russiske imperiet nyss om at en revisor fra hovedstaden er på vei til byen inkognito. Naturlig nok blir de vettskremte: De har jo alle sammen beriket seg selv på fellesskapets bekostning, og frykter at alt skal komme for en dag. Når en fremmed mann dukker opp på et vertshus, bestemmer de seg derfor for å gjøre alt de kan for å gjøre ham til lags, i siste instans gjennom bestikkelser. Problemet er selvsagt at den fremmede mannen slett ikke revisor, men bare en tilfeldig gjennomreisende.

Jeg kom til å tenke på Hohols stykke i forbindelse med debatten om en revisorrapport om leilighetene som førte til Hadia Tajiks fall. Rapporten forteller oss intet vi ikke visste fra før, hverken juridisk eller substansielt. Tajik, som bestilte rapporten fra revisjonsselskapet RSM, trakk selv konklusjonen om å etterbetale rundt 200 000 kroner til statskassen. Om håndteringen sa hun til NRK i midten av mai at hun «var altfor opptatt av å se det fra mitt eget perspektiv».

Likevel raser striden videre, selv om man skulle tro at det er det aller siste Tajik trenger nå. Dagsavisens kommentator Hege Ulstein har nemlig valgt å ta på seg rollen som hærfører for Tajik. Ulstein mener rapporten langt på vei «frikjenner» Hadia Tajik, og skriver at det slående ved denne saken er at konsekvensene den har fått, står ikke i forhold til feilen som ble begått. Ulstein trengte rett nok neppe noen revisorrapport for å komme til den konklusjonen: Lenge før rapporten forelå, tilskrev hun Tajiks fall «miljøer i Ap og LO som ønsket å få henne vekk», blant annet «som en hevn etter Giskes fall».