– Det var Hamsun belyst fra alle kanter

Karl Erik Harr sitter i atelieret i kjelleren i huset på Montebello i Oslo. Her bor han halve året, resten av tiden på Kjerringøy i Nordland. Rundt ham henger malerier og tegninger med brusende bølger, blånende horisonter og tårnende, nordlandske fjell. 

Harr har gjennom sin lange karriere hatt en stor produksjon av malerier, tegninger og grafikk. De fleste har vært skildringer av nordnorsk natur og kulturlandskap. Han regnes som en ledende skikkelse i norsk figurativ kunst, og har preget alt fra flyplasser og hoteller til rådhus, altertavler og hurtigruter – og ikke minst flere bøker. Særlig kjente er de illustrerte verkene av Knut Hamsun.

Atelieret på Montebello inneholder en rekke helt nye malerier, enkelte er fortsatt i ferd med å bli ferdigstilt. 

– Ja, jeg ser til dem her nå og da, forklarer Harr på pent riksmål med en forsiktig nordlandsk tone i bunn. Harstadværingen flyttet for første gang til Oslo tidlig på 1960-tallet for å studere på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, senere på Statens kunstakademi. Denne høsten forbereder Harr en utstilling i Trondheim, og har ingen planer om å gå av med pensjon med det første. Når Minerva nevner at han er aktuell som 85-årsjubilant utbryter han straks:

 – Men jeg er jo ikke ferdig!

Harr serverer kaffe og vafler. Det vanker syltetøy og brunost. Nordlandsk gjestfrihet, kaller han det. For anledningen har han dessuten hentet frem en rekke originaltegninger og skisser av hans mange Hamsun-motiver, og lagt frem utgaver av de Hamsun-bøkene han har illustrert gjennom årenes løp – her er Markens grøde, Pan, Victoria, Rosa og Benoni, samt diktsamlingen Det vilde kor. Rundt det lille trebordet med vaflene og kaffekoppene er figurene fra nobelprisvinnerens univers samlet omkring kunstneren som har gitt dem ansikt og kropp. Isak Sellanrå rydder jord, Løytnant Glahn skuer utover fjorden, den aldrende Edvarda fra Rosa ser olmt omkring seg. Alle er skildret med Harrs karakteristiske strek, plassert i landskap som preges av mystiske skoger, voldsomme fjell og ville fjorder.

En Hamsun-figur kan når som helst komme gående

Harr forteller om sitt første møte med Hamsun: Han var 17 år og hans første kjæreste hadde funnet en annen. 

– Da leste jeg selvfølgelig Victoria. Det passet jo. Du finner jo deg igjen. Som ung. Forsmådd kjærlighet og sånt. 

– Hva er det ved Hamsun som griper deg som kunstner?

– Først og fremst er det en naturfølelse som er veldig tilstedeværende. Den er til stede i alle bøkene, men selvfølgelig mest fremtredende i Pan, som er en hyllest til nordnorsk natur, erindret frem i Rue de Vaugirard i Paris, og fullført i Kristiansand av alle steder, 15 år etter han forlot Kjerringøy og Nordland.

– Var det av nostalgi Hamsun skrev Pan i Paris?

– Ja, han satt jo der nå og forestilte seg. Og han måtte sitte nede i Larvik og gjøre ferdig Markens grøde. Men sånn er det, jeg satt selv ute i Bærum og illustrerte Markens grøde. Jeg har sittet i Oslo og tegnet, Victoria satt jeg på Tenerife og laget. Kunsten er noe du har med deg, og den er der, sier Harr og tar hånden til hjertet – der du er.

– Det er et begrep jeg vil innføre: Hamsuns geografi. Det starter ved Gildeskål, der han har vært betjent eller noe slikt, og så er det Bodø, selvfølgelig, og så er det hele strekningen fra Bodø og så helt nordover til Harstad og indre Troms, og Vesterålen og Sortland. Han lar seg barbere i Svolvær, og er på et pensjonat i Sortland. Han er i Sigerfjord, og jobber som lærer i Vesterålen. Og så er han jo i Hamarøy, først til å begynne med, så senere som voksen mann med Marie, da han skulle bli bonde. Men også Rue de Vaugirard og områdene rundt Luxembourghagen hører med til Hamsuns geografi, selv om han ikke trivdes i Frankrike, han kunne jo ikke fransk.

– Det er jo mye av den samme geografien som du har malt selv. 

Harr peker mot noen av bildene rundt i atelieret. Et nordlandsk fjellandskap uten mennesker, en solnedgang over et forlatt tun langs en stille fjord. Ingen er skildringer av scener fra Hamsuns bøker. Likevel kan det når som helst komme en Hamsun-figur gående, men nå er han ikke til stede, forklarer Harr. 

– Nordland som sådan lå åpent da jeg begynte, men jeg er glad Hamsun ikke var maler, for da hadde han tatt det hele, sier Harr, og forestiller seg hvordan Hamsuns nordlandsmalerier ville sett ut. Antagelig i en lignende stil som Thorvald Eriksen eller Henrik Lund, tror han. Sistnevnte var Hamsuns gode venn, og tegnet mange av portrettene som henger i Theatercaféen i Oslo. 

– Jeg flyttet jo til Kjerringøy på grunn av Hamsun. Jeg vokste opp i Harstad, men da jeg skulle illustrere Hamsun, reiste jeg til Kjerringøy. Det var ikke kommet vei ennå den gang, jeg kom med båt, og bodde på handelsstedet. 

For Harr ble nettopp handelsstedet på Kjerringøy en vei inn i Hamsuns verden.

– Det finnes jo nesten ikke noen handelssteder igjen, det er bare det på Kjerringøy, og noen få andre. Så begynte jeg å tegne, og kunne sette meg inn i den verdenen. Jeg var der i 10 år og holdt på. Så ble et hus på Kjerringøy ledig, som jeg kjøpte i 1978. 

Hamsun belyst fra alle kanter 

Harrs begeistring for Hamsun bidro til at han på starten av 1980-tallet ble en av initiativtagerne til litteraturfestivalen Hamsundagene, som fremdeles arrangeres annethvert år på Hamarøy i Nordland.

– Jeg var venn med fylkeskultursjefen i Nordland, Rolf Vestvik. Han hadde tidligere vært sjef for Festspillene i Nord-Norge i Harstad. En dag var han og jeg ute og rodde på Kjerringøy. Da fikk vi ideen om å ha Hamsun-dager annethvert år på Kjerringøy, og Petter Dass-dager annethvert år på Alstahaug. 

Hamsundagene startet opp i 1982, men altså på Hamarøy i stedet for Kjerringøy. I den forbindelse ble det også stiftet et eget Hamsun-selskap.

– Det var jo ikke hva som helst! Sjefen for Gyldendal, Andreas Skartveit, var med til å begynne med, og selvfølgelig også Nils Magne Knutsen og Henny Moan. 

Det lyser i Harrs øyne når han mimrer tilbake til de tidlige Hamsundagene. 

– Det var opplesning og ikke minst litteraturseminar. Jeg har opplevd Henny Moan stå og lese, «Vi laa der bak Hundrede Mile …», fantastisk! Jeg husker Harald Sverdrup, han sa, «Hva er ditt liv mot dine bøker?» Veldig godt sagt! Den ene etter den andre bekranset bysten av Hamsun på Hamarøy opp gjennom årene. Det var en viktig ting under Hamsundagene. Det har de sluttet med. Hvorfor det? Vi er i en tid som slutter med alt. Vi holder ikke på. 

– Helt til å begynne med var deltakerne entusiaster fra Hamarøy videregående skole, lektorer som hadde lest litteratur. Det var en blanding av det lokale, det som var av intellektuelt på Hamarøy, og så var det vi som kom til. Mange ble invitert til å holde foredrag, og jeg stilte vel også ut det første året, husker Harr. 

– Jeg var der hvert år, og satt fremst på benken og tegnet alle som opptrådte. Alt i fra, ja Gud vet, fra Lars Roar Langslet og Tore Hamsun, til Régis Boyer – en fransk lektor på Bibliothèque Nordique. 

Den tidligere Minerva-redaktøren Langslet holdt ofte foredrag på Hamsundagene, minnes Harr. 

– Da vi besøkte Hamsuns grav på Nørholm i forbindelse med et jubileum, kanskje i 2002, fikk vi lov til å slippe inn i hagen. Da holdt Langslet et flott foredrag ved Hamsunbysten av Wilhelm Rasmussen. Han kunne jo dette også. 

– Hamsundagene ble jo Norges største litteraturseminar. Det var en masse folk som kom tilbake hvert år. Nils Magne Knutsen hadde kontakter med universitetene rundt om i Europa. På alle universitetene hadde de en nordisk eller norsk seksjon. Dette var altså studenter fra Frankrike, Holland eller Spania som studerte norsk litteratur i sine hjemland, og lærte seg norsk for å kunne lese litteraturen på originalspråket. De kom jevnt og trutt, ja, det kom folk fra hele Europa. Det var Hamsun belyst fra alle kanter! 

– Jeg husker Tore Hamsun kom opp, han visste ikke hvor han skulle gjøre av seg, sier Harr med et smil. 

– Han fikk jo en renessanse gjennom Hamsun-Selskapet. Det var jo sterke meningsutvekslinger om Hamsun hele tiden, med eliten fra hele Europa. Men midt i en sånn diskusjon kunne Tore Hamsun reise seg og si, «som min far sa …». Da ble det helt stille. Da vi åpnet en utstilling på Hamarøy en gang sa Tore til meg, «du har jo blitt for billedkunsten det min far var for litteraturen». Jeg har aldri fått et større kompliment. 

– Hamsun-Selskapets kontaktnett førte til at jeg også fikk stille ut over hele Europa. Det resulterte til at jeg stille ut i hele Europa, i Spania, Tyskland og Holland. Og på Nordens hus i Reykjavik med tilhørende foredrag. Det kom på islandsk TV. Kultur var jo faktisk viktig for islendingene.

De elsker ikke Hamsun

– Er det lenge siden du har vært på Hamsundagene?

– Ja, det er lenge siden. Jeg orker ikke mer.

Etableringen av Hamsunsenteret på Hamarøy i 2009 ble et veiskille for Harr. 

– Da Hamsunsenteret kom, ble det jo en svær debatt. Noen ønsket å ha en amerikansk arkitekt, Steven Holl, til å tegne dette. Men jeg var imot hele formgivningen, jeg syntes det var helt jævlig. Det er jo Hamsunsenteret og Munch-museet som er de to styggeste museene i Norge. Munch og Hamsun, de fikk hvert sitt stygge museum. Det var mange andre gode ideer. Jeg husker at Marianne Hamsun, konen til Tore, foreslo et bygdetun der man laget Segelfoss by, Sellanrå, og Glahns hytte. Det var en glimrende idé, det hadde vært veldig flott. Du kunne gått fra sted til sted og hatt litt små forestillinger, vandreteater der nede ved Glimma. 

– Det var egentlig veldig uheldig at Hamsunsenteret ble plassert på Hamarøy. Det så jo veldig fint ut på kartet, men miljøet blir for lite! Særlig nå som de gamle entusiastene i bygda, de som var med på å starte Hamsundagene, er dødd ut. De som er der nå, er ansatte. De jobber jo med det, jeg er klar over det, «men de elsker ikke Hamsun» som Robert Ferguson har sagt. 

– Mitt opprinnelige forslag var at Hamsunsenteret skulle ligge i Bodø. Da ville man hatt universitetet og forskningen i nærheten. Bodø er et knutepunkt med 50 000 mennesker, man ville kunnet ha masse konferanser, og det ville vært lett å komme dit. Å kjøre tre timer fra Bodø for å komme helt til Hamarøy, det er jo drøyt altså. Kjerringøy er også lite, men vi har i alle fall kontakt med Bodø.

Harr forteller at han har gitt Hamsunsenteret en stor samling av Hamsun-grafikk som blant annet hadde vært stilt ut i Finland.

– Men den henger ikke oppe. De har hatt den oppe litte grann, men de har jo ikke forståelse for at det må være kontinuitet. Og de har masse vegger. Det er jo en skam, selvfølgelig. Men hva skal man gjøre? Det er klart jeg gjerne vil være med, men jeg kjenner ikke de som styrer med Hamsunsenteret, det må jeg bare si. 

Hamsun og nazismen

Harr reflekterer rundt kontroversene som omgir Hamsun. 

– Jeg tror ikke interessen for Hamsun er noe mindre, men det er i dag et kritisk lys på alle. 

– Var Hamsuns nazisme et tema på Hamsundagene tidligere?

– Hamsun og nazismen har vært et tema som Hamsun-Selskapet har gjennomdiskutert. Så ingen må komme og si at vi er noen slags disipler som ser bort fra de sidene. Vi har også vært veldig obs på å bringe det frem. 

Harr tenker seg om et øyeblikk.

– Men vi må passe på at Hamsunsenteret ikke bare blir en sentral for å formidle akkurat det. 

En kanon av nordnorske malere

Foruten sitt engasjement for Hamsun, har Harr lenge vært engasjert i å løfte frem nordnorske kunstnere fra glemselen. 

– Hvilke nordnorske kunstnere ville du inkludert hvis man skulle laget en slags kanon?

– Det er selvfølgelig Thorolf Holmboe, Gunnar Berg, Otto Sinding og Peder Balke i forkant, og så er det selvfølgelig Axel Revold og Kaare Espolin Johnson opp til vår tid. Og Adelsteen Normann. Fine kunstnere, men som er helt upåaktede. 

– Hva tror du denne manglende interessen kommer av? 

– Vi lever i en tid der kunst skal være politisk. Kunst skal kommentere noe. Disse malerne er stemningsmalere. De maler Nordland som Hamsun har skildret det i Nordlandskantaten. 

Harr begynner å deklamere, «Lange og vikende Linjer staar evighetsfjernt derute, Dønnet fra Havet kommer og gaar, kommer og gaar, milevis øines en baskende Baat eller Skute». Altså Hamsuns store utsyn over de store landskapspartiene i Hamarøy, Kjerringøy, Lofoten, Vestfjorden og alt dette fantastiske, som veldig få kunstnere er interesserte i å skildre i dag. 

– Jeg mener at det nasjonale, nordnorske hører veldig hjemme i landskapet. Det er landskapet som skaper stemningen. Hamsuns bøker går for seg i noen småbyer, her ligger Segelfoss by, her ligger et handelssted, men det er vide landskap rundt, årstider og … menneskene er jo der. Utenom å akkurat ha illustrert bøkene, som er konkret, har jeg laget landskapene også. Okay, det kommer en mann her, sier Harr og peker mot et maleri av Løytnant Glahn, – landskapet er bak hele tiden, og han ferdes i disse landskapene, skogene. 

– Vet du, Hamsun var ikke noen sjømann. Han var ikke interessert i havet. Veldig lite.

– Det har jo du vært i større grad. 

– Jeg har skildret mer av det maritime Nord-Norge. Det er vel en passus i August-trilogien, at de seiler over Vestfjorden og August blir veldig redd for sjøen, de kommer omsider frem, men det er veldig lite Johan Bojer her, sier Harr og smiler. 

– I vår tid så føler jeg meg veldig alene 

– Hva tror du det er med naturen i Nord-Norge som skaper disse stemmingene, i motsetning til andre deler av landet?

– I alle land er det en grunnmur for hjemstavnsfølelsen, det er landskapet du er født i, der du har vokst opp, det vil du finne i alle nasjoner altså, sier Harr. 

– Akkurat nå har det nasjonalistiske gitt noe andre utslag, men vi må passe på at vi yter dette landskapet nok oppmerksomhet. Det kan man via malerkunsten, fastslår han. 

– Det er folk som har holdt på dette før, men i vår tid så føler jeg meg veldig alene. For meg betyr det veldig mye at det har vært en stor verdenskunstner som har spasert omkring i disse deler av landet. Det er ikke uten grunn, utbryter Harr – at jeg hvert år 4. august har bekranset Hamsunbysten på Kjerringøy og holdt foredrag. Jeg har aldri fått fem øre for det. Jeg gjør det på eget initiativ, sier han stolt.

 – Det kommer folk hvert år og jeg står der og leser opp dikt og forteller om den unge dikteren. 

Hvor vi skal begraves

– Et annet tema hos Hamsun er jo også det overtroiske, og Gud i naturen. Hva tenker du om det?

– Det er jeg veldig gjerne med på! Det du bare kan fornemme, men som du ikke kan så åpenbart. Nå var ikke Hamsun noe spesielt kristen, han har vel skrevet ganske stygt om prester og sånn. 

– Kanskje ikke i gudstjenesten, men han trodde vel på noe mellom himmel og jord?

– Jada, absolutt, sier Harr og nikker. 

– Som du har nevnt har du malt altertavler. Er du troende selv?

– Ja, jeg er kirkegjenger, sier Harr bestemt og nikker. 

– Jeg har ikke vært der i dag, siden dere kom, men jeg har en tilknytning til Voksen kirke, som jeg har besøkt jevnt og trutt. Av og til er det bra, men noen ganger blir det ubegavet og tørt. Det blir barnehage av og til, med sanger som «Jesus elsker alle barna». Jeg har av og til lurt på om jeg skulle konvertert, sier Harr.

– Til katolisismen?

– Ja, det er noen som har gjort det. Jon Fosse har jo stukket av fra Norge. Han bor i et annet land og han er jo katolikk. Det er jo mye mer mystisk.

– Og mer fokus på estetikk? 

– Utsøkt, utbryter han! Harrs øyne lyser opp. 

– Her i Oslo har man Uranienborg og Domkirken som veldig fine. Jeg pleier å gå i Haslum kirke på julaften, det er en fin middelalderkirke, sier Harr anerkjennende. 

– Fra 1100-tallet. Der går jeg alene på julaften fordi min kone Aud Nyegaard passer på barnebarn. Vi er jo gift i Trondenes Kirke ved Harstad. Fantastisk sted, og vi som er så gamle, lurer jo på hvor vi skal begraves. Vi får bare se.

Ikke interessert i stiler som kommer og går 

– Da du var ung kunstner på 60-tallet rådet vel en tanke om at man skulle forkaste kunsthistorien og tenke modernistiske og nytt?

– Ja, da var det malerkunsten. Den naturalistiske tradisjonen skulle bort. Det nye er jo allerede nesten glemt. De prøver jo å holde det oppe, men… Det spørs hvordan det går med dem, vi får se. Tiden er den eneste dommer. Om hundre år...

– Er allting glemt?

– Ja! Kanskje. 

– Jeg syns det er interessant med en forfatter som Petter Dass, at folk lærer ham utenat og har et forhold til ham 300 år etterpå. Jeg har lyst å se hvilken dikter som vi har i dag som blir lest om 300 år, sier Harr tenkende. 

– Jeg mener at jeg er interessert i det tidløse. Jeg er ikke interessert i stiler som kommer og går. 

Les også Hamsunsenterets svar på kritikken fra Harr her.