Disse kvinnene er ikke bare manipulerte ofre, sier historikerne Nora Steenberg og Ida Rydning.
I de ondes tjeneste. Totalitære kvinner i historien heter den ferske boken til historikerne Nora Steenberg og Ida Rydning. Bokens «spennende historier» har allerede fått terningkast 4 i Dagbladet.
Forfatterne selv er på en medieturné for å spre det glade budskap, som de sier – naturligvis ironisk – selv.
– Jeg startet lesingen ved Ulrike Meinhof, men hvem er dere mest glad i selv?
– Hehe, prøver å være litt forsiktige med ord som «favoritt».Alle disse kvinnene har liv på samvittigheten sin. De har tråkket over lik. Men når det er sagt, så har vi litt hjerte for Ulrike Meinhof, vi også. Hun er blitt så utrolig demonisert. Motstanderne hennes fremstiller henne som en forferdelig kvinne.
Man har til og med forsket på hjernen hennes i ettertid, forteller forfatterduoen.
– Det har man ikke gjort med hjernen til Andreas Baader.
Disse kvinnene i boken bryter to normer, forteller forfatterne. For det første er de voldelige og dreper, men de bryter også normen om hvordan en kvinne skal være.
– De går så innmari mot våre forventninger om hva en kvinne og en mor skal være.
Flere av kvinnene har barn, og de forlater barna eller tar dem med seg inn i det onde.
– De oppfører seg ikke slik som vi mener at kvinner skal.
Kvinnelige maktskikkelser i historien er mer hetset og demonisert enn menn, hevder Steenberg og Rydning. De blir også, i motsetning til menn, ofte seksualisert. Seksualiteten brukes da mot dem.
I boken skriver historikerne blant annet om den rumenske diktatorfruen Elena Ceaușescu og hvordan hun blir seksualisert i boken Diktatorenes kvinner (2016). Som barn gikk Elena Ceaușescu ofte naken – slik som barn gjerne gjør, skriver Rydning og Steenberg i sin bok. Det brukes likevel som en måte å seksualisere henne.
Alexandra Kollontai blir også utsatt for samme type seksualisering i ettertid, forteller forfatterne.
– Bare for å nevne enda et eksempel.
Disse kvinnene er undervurdert, mener historikerne.
– Quislings høyre hånd Halldis Neegård Østbye for eksempel, har først nylig begynt å få oppmerksomhet som en selvstendig historisk figur.
Altfor lenge har mange av disse kvinnene bare vært «kona til», forteller Steenberg.
– Nå begynner man å hente dem frem.
Boken som nå er ute, ble født på et grupperom på Blindern. Begge kvinnene studerte historie samtidig og fant hverandre faglig i totalitarismen og kvinnehistorien. Steenberg er for øyeblikket i permisjon og skriver og anmelder bøker – en ny barnebok om norske dronninger skal komme ut til høsten – og Rydning jobber som PhD-rådgiver på OsloMet.
Duoen utelukker ikke et nytt felles prosjekt. Neste gang er det trolig kvinnelige opprørere og revolusjonære som står på blokka. Slike som Rosa Luxemburg.
– Men å skrive sakprosa i en tid der ingen leser? Er det ikke litt dødsdømt?
– Det stemmer ikke. De nye leserundersøkelsene viser at ungdommen leser mer. Det å lese har status.
Sakprosa er dessuten på vei opp, sier forfatterne.
– Bokåret 2025 var det beste på lenge.
Samtidig er historikerne bevisste på å formidle boken og bokens innhold i andre kanaler. Steenberg er for mange kjent fra TikTok og Instagram som @historikersteenberg.
Forfatterne har også gjort et poeng av å prøve å skrive folkelig. De unngår akademiske ord og vendinger i teksten.
– Vi bruker historiefaglig metode, men vi gjør teksten mer levende og populærvitenskapelig.
Vi skriver fortellende sakprosa, sier de.
– Vi håper at vi har gjort det spennende.
Materialet de har gått inn i, kvinnene i de ondes tjeneste, er spennende, sier de.
– Vi kunne skrevet to, tre bøker til om totalitære kvinner. De er der. Det er ikke vanskelig å finne dem.
Det kunne vært langt flere kommunister, for eksempel, sier Rydning.
Boken er lagt opp kronologisk. Selv om man løfter opp og omtaler aktører, er det strukturelle vel så viktig. Dette er jo totalitære kvinner, produkter av den totalitære ideologien.
– Noen av disse kvinnene sier selv at de er ofre. Det er også historikere som døper dem som ofre. Men alle er rasjonelle aktører som tar rasjonelle valg.
De er altså ikke forført eller manipulert, som mange har villet å ha det til tidligere.
– Kvinner blir altfor ofte forklart ut fra følelseslivet deres. Det skjer ikke med menn.
Ingen av disse kvinnene ville kalt seg feminister, sier Rydning og Steenberg.
– Alexandra Kollontai var en kvinnesakskvinne. Hun innførte mødrevern, ammefri og barnehager. Men hun ville blitt forbannet om vi kalte henne feminist. Det var et borgerlig ideal.
Prosjektet til historikerduoen har vært å hente frem onde kvinner fra historiens glemsel.
– Ingen av disse kvinnene ville likt boken vår. Og det er kanskje en grunn til å skrive den?
Boken er imidlertid ikke et forsøk på å forsvare dem.
– Ordet oppreisning blir helt feil.
Men forfatterduoen prøver heller ikke å demonisere dem slik som de er blitt gjort i mange tekster før dem.
– De har fått sin straff allerede.
Men ja, de var jævlige, sier Steenberg og Rydning i kor.
– Men la oss ikke gjøre dem mer jævlige enn hva de var.
De vil at leserne skal lese disse historiene med litt beundring også.
– Gjerne sånn «Oi, det var imponerende!” eller «Det var litt albuer hos den dama.»
Totalitære mannlige skikkelser som er politisk engasjert, er bare politisk engasjert, sier de.
– Mens totalitære kvinner blir stemplet som fanatiske.
Steenberg og Rydning har altså skrevet en bok om politisk engasjerte totalitære kvinner.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
