Essensen av å være menneske

I Machines like me av Ian McEwan (Deckle Edge, 2019)  møter vi et trekløver som kunne vært hentet ut fra en retrofuturistisk Edens hage: Charlie, Miranda og deres felles menneskerobot Adam. Charlie lever sitt liv i ensomhet som en middels god aksjespekulant. Med en stor sum arvepenger, etter sin avdøde mor, mellom hendene investerer han i Adam – en av 25 sofistikerte humanroboter utviklet for å fylle tomrom i menneskers liv. Adam er en høyteknologisk, velutstyrt utgave av arketypen mann. Han kan diskutere, tenke, ta oppvasken og har et (vel-)fungerende kjønnsorgan.

Handlingen tar plass i et kontrafaktuelt London i 1982. Britene har tapt Falklandskrigen, Margaret Thatcher er landets syndebukk, og Argentina har gått seirende ut av den kortvarige konflikten. I et trekantforhold er det ikke gitt hvem som bekler hovedrollen. Her er det Charlies synsvinkel vi følger. Charlie mangler innhold i livet, og i et forsøk på å sjarmere seg til sengs og inn i en fremtid med sin yngre nabo Miranda kjøper han altså Adam.

Etter Charlies ønske konfigureres Adam både med hans og Mirandas “input” - han blir deres felles produkt. De vet ikke om hverandres valg, så sett utenfra er dette et velegnet utspill til både lojalitetskonflikter og tillitsbrudd.