Ytringsfrykt skapte det svenske havariet. Er ingenting lært?

Magdalena Andersson, tidligere statsminister og nå leder for det svenske sosialdemokratiske partiet, havnet sist uke i en pinlig medieskandale etter at hun gikk til angrep på en profilert borgerlig samfunnsdebattant. Saken har ikke vært omtalt i norsk presse (med hederlig unntak for «Norsken, svensken og dansken»), men skandalen er verdt å se nærmere på, ikke minst fordi den gir et innblikk i det mentale landskapet lederskapet på venstresiden i svensk politikk lever i. 

Det begynte med et intervju i Dagens Nyheter. Magdalena Andersson ønsket å advare mot russiske påvirkningskampanjer i forkant av sommerens EU-valg, og oppfordre regjeringen til å iverksette tiltak for å redusere risikoen. Altså en på alle vis rimelig bekymring, og et like rimelig krav til regjeringen om å ta trusselen på alvor. Det er det ingen som husker lenger. I intervjuet ville Andersson nemlig også snakke om den profilerte borgerlige samfunnsdebattanten og YouTube-fenomenet Henrik Jönsson. «Hvem finansierer ham? Hvor kommer pengene fra?», spør Andersson gjentatte ganger i intervjuet. «For å spre hatpropaganda mot oss og Magda», supplerte hennes pressesekretær. 

Grunnløse anklager

Gitt utgangspunktet for intervjuet var det implisitte budskapet ikke til å misforstå. Det Andersson og hennes pressesekretær antydet var at Henrik Jönsson er en lyssky figur som mottar penger (fra Russland?), for å spre hatpropaganda mot henne og det sosialdemokratiske partiet. At den tidligere statsministeren ikke hadde et fnugg av bevis for noen av de alvorlige anklagene, bekymret henne ikke. «Jeg bare stiller spørsmål,» insisterte hun, som gode «konspirasjonsteoretikere» pleier.

Det er i seg selv oppsiktsvekkende at en partileder og tidligere statsminister går til direkte angrep på en navngitt samfunnsdebattant på denne måten. Det implisitt konspiratoriske i anklagene gjorde dem eksplosive. Kritikken begynte å hagle mot Andersson, og kom også internt i hennes eget parti.

Carl-Oskar Bohlin, Sveriges minister for samfunnssikkerhet og beredskap, kalte utspillet «skandaløst».

«Magdalena Andersson viser mangel på dømmekraft. Hun snakker om påvirkningskampanjer, som selvsagt er en alvorlig trussel mot et åpent demokratisk samfunn. Men så gjør hun det til en bro og angriper en enkelt debattant på en måte som er ekstremt usmakelig og usaklig for en tidligere statsminister», uttalte han til TV4 Nyheterna. 

PR-havari

Her burde alarmen gått for Andersons politiske rådgivere, som sporenstreks burde anbefalt partilederen å beklage det hele som en misforståelse. Men stikk i strid med all politisk og kommunikasjonsfaglig logikk rykket hennes pressesekretær Mirjam Kontio isteden ut i Aftonbladet og la skylden på journalisten. Det var ikke Anderson som hadde villet snakke om Henrik Jönsson, det var det journalisten fra DN som hadde, påsto hun.

Dette kom overraskende på DNs journalist Lina Lund, som raskt dementerte påstanden på X. Lund hadde opptak av intervjuet, og DN publiserte det på nett samme dag. Opptaket avslørte at det var Magdalena Andersson selv som ut av det blå brakte opp Jönssons navn. Anderssons pressesekretær hadde løyet til pressen om pressen – svært sjelden en god strategi. Det som var ment å være en advarsel om russisk påvirkning og propaganda, hadde endt i et PR-havari der Anderson selv ble anklaget for å spre desinformasjon.

Det politiske og kommunikasjonsfaglige amatørskapet i denne saken er i seg selv vanskelig å forstå fra en så erfaren politiker, men det som gjør Andersons angrep på Jönsson ekstra vanskelig å begripe, er at det ikke eksisterer noen usikkerhet som helst om hvem som finansierer han. Det gjør Jönsson selv, med penger han har tjent på å utvikle og selge IT-selskaper, i tillegg til at han mottar donasjoner fra mange av dem som ser hans videoer på YouTube.

Det er Jönssons YouTube-kanal, der han siden høsten 2017 har lagt ut en ny video hver lørdag morgen uten avbrekk, som er grunnlaget for hans voksende status som borgerlig debattant i svensk offentlighet. Han har respekt og store nettverk i svensk politikk, nærings- og kulturliv. Han skriver regelmessig for svenske aviser, og han deltar i TV-programmer. Alt har foregått i full åpenhet, og er grundig dokumentert av svensk presse. Dette ville det tatt Andersson og hennes rådgivere et enkelt googlesøk å finne ut av, hvis de hadde hatt viljen. 

Det spørsmålet som trenger et svar, er derfor ikke hvem som finansierer Jönsson, men hvorfor Magdalena Andersson og hennes rådgivere ønsket å mistenkeliggjøre og spre desinformasjon om ham? 

Hvem er Jönsson?

Henrik Jönsson er en 48 gammel prestesønn fra Skåne, som liker å omtale seg selv som «entreprenør og frittstående libertariansk samfunnsdebattant». Ideologisk er Jönsson med andre ord vennlig innstilt til næringslivet og det frie markedet, og tilsvarende skeptisk til en stor stat og offentlige begrensninger av menneskers individuelle frihet.

I de velproduserte og retorisk effektive monologene han legger ut på YouTube, er han ofte kritisk til Sveriges mislykkede innvandringspolitikk, han er fortvilet over kriminaliteten og volden som sprer seg, han vil avvikle SVT, han er sterkt for åpen debatt og liker ikke kanselleringskultur. Monologene er alltid dagsaktuelle, de har satirisk snert, men er alltid rasjonelle, saklige og forankret i fakta. Han er en mester i å eksponere politisk dobbeltmoral, prinsippløshet og logiske kortslutninger på venstresiden. 

Det du derimot ikke finner et eneste spor av i Jönssons videoer er hat. I et portrettintervju med ham i Expressen fra 2022 gjøres det et poeng av at han aldri er sarkastisk eller kynisk, og ikke gjør narr av enkeltpersoner. «Jönsson foretrekker å snakke om fine ting som fellesskap, sivilsamfunn, naboer. Om grasrotperspektivet, om å være en stemme for vanlige mennesker, ærlige mennesker», heter det i intervjuet. Det er trolig lite den frihetselskende libertarianeren Henrik Jönsson hater mer enn Putins individ-knusende totalitære regime.

Gitt Jönssons libertarianske ideologi, retoriske treffsikkerhet og store gjennomslag er det ikke det minste rart at sosialdemokrater og andre på venstresiden er rykende politisk uenig med han, og kanskje til og med synes han er en plagsom «jævel». Det er en ærlig sak, og som det skal være i et åpent samfunn.

Det gode mot det onde

Den normale måten å møte plagsomme kritikere på i et åpent samfunn er å ta debatten, og forsøke å forklare hvorfor man mener ideologiske motstandere tar feil – men dette er Sverige. At Magdalena Andersson forsøkte å svine til Jönssons navn og rykte, heller enn til å ta en debatt med ham, er trolig et tilbakefall til det som har vært standardinnstillingen på den svenske venstresiden i mange tiår. En måte å tenke på det er at Andersson handlet på innøvd refleks.

Den svenske venstresidens foretrukne strategi har lenge vært å fremstille politiske konflikter som en eksistensiell kamp mellom det gode og det onde. I dette verdensbildet er debatter om rasisme blitt kronisk sammenblandet med debatten om landets evne til å absorbere et stadig høyere antall innvandrere økonomisk og kulturelt. Politiske argumenter er blitt vurdert ut fra sinnelaget til avsenderen, ikke ut fra konsekvensene. De som brukte de rette ordene ble løftet opp og belønnet; de som stilte kritiske spørsmål ble stemplet som kontroversielle avvikere og utstøtt. Dette skapte perverse insentiver.

«Frykten for å bli stemplet som fremmedfiendtlig, og dermed ond, har vært den viktigste drivkraften for mange i ledende posisjoner», skrev Alice Teodorescu i en kommentar nylig. En påstand som bekreftes av den sosialdemokratiske politikeren Åsa Eriksson i boken Ett farväl till Bullerbyn fra 2023, en sterkt selvkritisk bok som forteller om en sosialdemokratisk partikultur der alle som forsøkte å problematisere spørsmål knyttet til migrasjon og integrering umiddelbart ble beskyldt for å ha tvilsomme hensikter, og for å springe SDs ærend. «Jeg burde ha protestert tidligere, men jeg var så redd for å bli stemplet som fremmedfiendtlig», skriver hun i boken.

Innhentet av virkeligheten

Problemet er at gode intensjoner ikke kan kompensere for dårlige konsekvenser i all evighet. Det er en grense for hvor lenge det er mulig å lukke øyne og ører og håpe på det beste. «Virkeligheten er det som ikke forsvinner når du slutter å tro på den», heter det i Philip K. Dicks berømte definisjon. Virkeligheten, i form av en voldsbølge uten sidestykke i et velstående europeisk land i fredstid, har truffet det svenske samfunnet med et alvor det er vanskelig å overvurdere.

Svensk politi fastslo sist uke at mer enn 62 000 mennesker tilhører kriminelle nettverk i Sverige. Rikspolitimester Petra Lundh beskrev tallene på en pressekonferanse «som toppen av et isfjell» og «heller på den lave siden enn på den høye siden».

«Vi snakker om en systemtruende kriminalitet med stor voldskapital som slår vitner til taushet, truer sosialarbeidere, infiltrerer myndigheter og politiske partier, som håndterer narkotika, bedrar eldre og våre velferdssystemer», sa den svenske justisministeren, Gunnar Strömmer på samme pressekonferanse. 

De kriminelle klanenes aktiviteter strekker seg som giftige tentakler gjennom hele den svenske samfunnskroppen – ingen har gode svar på hvordan krisen skal løses. 

«Et monumentalt svik»

Dette havariet er den tragiske konsekvensen av at svensk offentlighet ikke har fungert. Motstemmer er ikke blitt lyttet til. Livsviktige debatter om landets fremtid er ikke blitt tatt. Altfor mange har vært redde for å si fra om en samfunnsutvikling ute av kontroll. Svensk politikk ble til en bransje dominert av naive optimister som nektet å lytte til realister. Slik ble det ene destruktive politiske vedtaket og kompromisset etter det andre banket gjennom i den svenske Riksdagen – uten at noen hadde vett til å dra i nødbremsen.

Den borgerlige kommentatoren (nå også politiker for KD) Alice Teodorescu har sagt det slik: 

«Det som nå skjer, er et monumentalt svik mot alle dem som har gjort Sverige til det landet som så mange av oss har søkt tilflukt til. Et politisk svik fra regjeringer, fra høyre til venstre, som var for opptatt av å pynte på virkeligheten, mens de burde ha tatt på alvor de faresignalene som fantes allerede på 1990-tallet. Men også et mediesvik fra alle de journalistene og opinionsdannerne som var for opptatt med å unngå de relevante oppfølgingsspørsmålene når migrasjonen økte år for år, til tross for den åpenbare mangelen på integrering. Den utviklingen vi ser i dag, kunne aldri ha skjedd uten de siste tiårenes kaotiske innvandringspolitikk. Det er verken rasistisk eller menneskefiendtlig å erkjenne dette, men det er svært sannsynlig at voldsspiralen som nå rammer uskyldige mennesker, vil gi næring til en fremmedfrykt som tidligere var ytterst sjelden i Sverige.» 

Selvsensur – en demokratisk trussel

Det bringer oss tilbake til Magdalena Andersson og Henrik Jönsson.

Anderssons angrep på Jönsson sist uke vitner om at lite ser ut til å være lært. Andersson og hennes rådgivere lever åpenbart fremdeles i en virkelighet der de tror den rette måten å møte kritikk på, er med stempling og mistenkeliggjøring. Gitt den alvorlige situasjonen Sverige står i er dette farlig.

I en nettopp offentliggjort rapport om selvsensur i Sverige, «Talande tystnad?», skrevet av tre samfunnsvitere ved ESO (en ekspertgruppe underlagt det svenske Finansdepartementet), slås det fast at omfanget av selvsensur i Sverige i dag er så stort at det representerer en demokratisk trussel. «Mer enn halvparten av de som har svart, sier at de i dagens politiske klima ikke kan uttrykke sine meninger åpent fordi andre kan finne dem støtende. Dette illustrerer en påfallende tilbakeholdenhet blant innbyggerne til å uttrykke seg om sentrale politiske spørsmål», skriver de i rapporten.

Den mest omfattende selvsensuren finner de ikke overraskende i spørsmål knyttet til innvandring og integrering. Rapporten viser også at høyreorienterte og lavt utdannede velgere er mer tilbøyelige til å sensurere seg selv enn venstreorienterte. En hovedkonklusjon i rapporten er at fremgangen til Sverigedemokraterna siden valget i 2010 er en direkte konsekvens av at stadig flere svensker føler seg tvunget til taushet i spørsmål de mener det er viktig å diskutere.

Sverigedemokraterna har med andre ord kapitalisert på et debattklima der sterke aktører har satt harde grenser for hva som kan debatteres, undersøkes og sies, og som ofte har satt i gang kampanjer mot mennesker som oppfattes som brysomme i innvandrings- og integreringsspørsmål. «SD plukket opp velgerne som stakk neven i lomma. Ikke bare på grunn av sakene. Men også på grunn av frustrasjonen som oppsto når den åpne dialogen uteble», heter det i rapporten. 

Et oppgjør må til

Reaksjonen på Magdalena Anderssons konspiratoriske angrep på Henrik Jönsson kunne ikke speilet rapportens konklusjon mer perfekt. For hva skjedde? Streisand-effekten sto til med full tyngde! Jönssons YouTube-kanal fikk umiddelbart tusenvis av nye følgere og antallet donasjoner femdoblet seg. Ikke alle svensker tør å si høyt hva de mener, men mange er glade Henrik Jönsson tør å gjøre det, og de viste sin takknemlighet med donasjoner. I sin siste YouTube-video slår Jönsson fast at dette indirekte gjør Magdalena Andersson til kanalens største finansieringskilde noensinne.

En sosialdemokratisk ledelse som håndterer politiske motstandere og politisk debatt på den måten Magdalena Anderssons og hennes rådgivere har gjort de siste ukene trenger ikke fiender. Dette gleder de seg kanskje over i Sverigedemokraterna, men Sveriges problemer er for store til at det er mulig å finne gode løsninger alene.

Hvis den svenske offentligheten ikke greier å ta et oppgjør med de siste tiårenes infantile politiske drømmerier, hvis de ikke klarer å legge frykten for sosial stigmatisering bak seg, og ikke evner å ha en åpen politisk debatt om problemene de står i, er det vanskelig å se hvordan de skal klare å komme seg ut av den ulykkelige situasjonen landet er havnet i. 

Sverige trenger desperat en politisk offentlighet som fungerer, der det er mulig for alle å delta, der ikke halvparten av svenskene står med hendene i lommene og ikke tør å si hva de mener.