IDEER
Foto: Wikimedia Commons
It’s not only the economy, stupid!
Den kvantitative myten om staten, skatten og friheten er ikke bevaringsverdig.
En av karikaturene av liberalismen i vår tid setter nærmest likhetstegn mellom høy grad av frihet og en liten stat med lave skatter. Rent intuitivt kan dette høres fornuftig ut. Man har utvilsomt større frihet til å disponere egne penger når skattene er lave enn når de er høye. Når vi selv kan disponere det meste av det vi tjener, er det også lettere å ta ansvar for eget liv og oppleve den uavhengigheten og verdigheten som ledsager den som, i økonomisk forstand, står på egne ben.
Denne enkle sannheten har, gjennom en ekstrem tolkning, trolig bidratt til å gi næring til en moralsk tilslutning til den mer ytterliggående tanken om at jo mindre staten er, og jo lavere skattene er, desto friere er vi. Men gjennom ekstreme tolkninger kan selv enkle sannheter bli forvandlet til villfarelser. Denne villfarelsen finner vi tydeligst igjen i to svært spesielle amerikanske politiske fenomener: den anarkistiske libertarianismen og den nært beslektede filosofen Ayn Rand. For Rand var all ufrivillig beskatning å betrakte som tyveri, og alle former for altruisme en form for umoralsk selvutslettelse. Egoisme derimot, var for Rand en moralsk dyd av høyeste rang.
Den kvantitative logikken vi skimter bak den libertarianske og randianske ekstremismen, er at mer stat og mer skatt alltid er lik mindre frihet, og omvendt. Og her kan det også trygt påstås at vi har å gjøre med et virkelig «race to the bottom». «Frihetselskende» libertarianere, hvis viktigste politiske mål er å avskaffe staten, er ikke i mål før staten er oppløst, noe for øvrig også Karl Marx hadde revolusjonære visjoner om. Og den som ikke har behov for en stat, har naturlig nok heller ikke noe påtrengende behov for et demokrati.
Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1999,-
Bestill her
