Mímir har trolig et poeng om mastersyken

Minister for høyere utdanning Sandra Borch måtte gå av etter plagiat, mens helseminister Ingvild Kjerkols masteroppgave er under ny gjennomgang fra Nord universitet. Universitetet har ennå ikke konkludert, og det er ikke gitt at den politiske konklusjonen følger automatisk av universitetets. Men selv om en skulle tro på Kjerkols forklaring om at de potensielt mest alvorlige tilfellene av «tekstlikhet» skyldes at tekst er blitt stående igjen ved en inkurie, er det samlede antall klippede og limte setninger så stort at det er vanskelig å se at det ikke bryter med retningslinjene. 

Hva er det som foregår? Mens avisene kappes om å avdekke nye setninger med «tekstlikhet», er det noen mer overordnede spørsmål som melder seg? Er det bare dagens politikere som har katastrofalt lav moral? Er vi bare flinkere til å oppdage deres gamle synder? Eller er det endringer i høyere utdanning som gjør at flere jukser enn før? Svaret er plausibelt en bit av alt, men den siste forklaringen er den som kanskje kan fortelle oss mest om samfunnsutviklingen. Så la oss ta en titt.

For mange mastergrader?

«Mastersyken» er en samlebetegnelse på en situasjon der altfor mange tar høyere utdanning. Over flere år har antallet studenter som studerer seg til en høyere grad økt drastisk. I 2011–2012 viser tall fra SSB at 10 587 personer oppnådde mastergrad, mens det i 2021-2022 var 18 546. Det er nesten en dobling på bare ti år!

Etter at nyhetene om Borch og Kjerkol ble kjent, har enkelte spekulert over hvorvidt denne veksten tiltrekker seg studenter med feil intensjon til høyere utdanning. 

«Er ikke dette et indisium på at altfor mange skriver master uten å være spesielt interessert i verken fag eller tema, men for å få det klistret inn i CVen? Kanskje man skal overlate sånt til de som brenner for det å slutte og kreve det overalt?», skriver Ketil Steigen på Twitter/X.

Rødts Mímir Kristjánsson fulgte siden opp på sin Facebook-side, og forklarte «Min teori er at Kjerkol (og kanskje også Borch) i likhet med stadig flere andre følte at utdanningspapirer var noe de «måtte ha» for å klare seg på arbeidsmarkedet seinere i livet». På Kristjánssons post er det flere som tar til motmæle, og avviser enten at mastersyken er delansvarlig, eller at det i seg selv er problematisk at flere søker seg til høyere universitetsgrader. I sektoren selv er det vanlig å avvise at vi har noen mastersyke med henvisning til at landene rundt oss har enda flere med høyere utdannelse.

Likevel fremstår argumentene for flere mastergrader iblant lett sirkulære. Tony Burner, professor ved Universitetet i Sørøst-Norge, skriver for eksempel at det er viktigere med flere mastergrader fordi det er blitt viktigere med «dokumentasjon for formell kompetanse». Men det kan jo også bare være en annen måte å beskrive «mastersyken» på. 

Det er selvsagt riktig at mange deler av arbeidslivet krever mer og annen kompetanse enn tidligere. Spørsmålet er om kravet om dokumentasjon av formell kompetanse går vesentlig lenger enn det er saklig grunnlag for. I mange stillingsutlysninger er det krav om master – uten spesifikasjon. Da er det ikke lenger snakk om krav om en bestemt type kunnskap; mastergraden fungerer nærmest som en ren silingsmekanisme. I tillegg er det stadig flere som tar mastergrader i yrker der det kanskje er et fullgodt alternativ at man i større grad lærer på jobben: «master i sykepleievitenskap» kan være et eksempel; «master i kunnskapsledelse», som Ingvild Kjerkol altså tok, et annet.

Avlagt mastergrad gjør altså at man kvalifiserer seg til mange flere jobber – og man får vesentlig høyere lønn. Det er vel og bra for den enkelte – men ordet «mastersyken» antyder altså at det ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Spørsmålet er om det også bidrar til ytterligere et problem: Mer juks. Det er Kristjánssons påstand. Hypotesen er egentlig ganske rett frem: Det er blitt viktigere å ha mastergrad for å kunne kvalifisere seg også for jobber der kunnskapen man får gjennom studiene, ikke egentlig trengs. Dermed er det flere av dem som søker seg til mastergrad som i større grad enn tidligere er motivert av et ønske om å pynte på CV-en. Disse studentene har lavere iboende motivasjon for akademisk arbeid eller for å produsere ny kunnskap. Alt annet likt har de lavere terskel for å fuske eller velge enkle løsninger – slik som å kopiere andres tekst eller forskningsresultater.

Publish or perish

Mastersyke-teorien for fusk og plagiat er i så fall beslektet med en annen aktuell kritikk av incentivene i akademia. For også blant forskere som fortsetter videre i akademia – og formodentlig har en genuin akademisk interesser – avdekkes plagiat i stadig større omfang. Podcast-serien Freakonomics hadde sist uke to episoder viet til tema. Bare i fjor måtte 10 000 artikler trekkes fra internasjonale publikasjoner på grunn av falsifiserte data og plagiat. Også her er det selvsagt slik at nye verktøy gjør det enklere å oppdage denne type juks. Samtidig er det økonomiske insitamentet for å jukse vesentlig sterkere enn før. Freakonomics konkluderte dystert med at de økonomiske føringene er altfor sterke til at problemet kan bekjempes endelig. 

Det henger sammen med et velkjent fenomen innen internasjonal, høyere utdanning, hvor faglige ansatte er nødt til å publisere hele tiden for å avansere karrieremessig, kalt «publish or perish». Igjen er altså problemet at forskningen ikke er motivert av ønske om å frembringe kunnskap, men ønsket om å fremme egen karriere, skjønt forskerne kanskje opplever at de befinner seg i en skvis: Hvis de ikke publiserer nok, får de ikke noen fast stilling, og dermed heller ikke anledning til å fortsette å frembringe kunnskap. Situasjonen har uansett ført til en rekke forskning med spektakulære resultater som helt enkelt ikke lar seg gjenskape, og dermed ikke kan tas for god fisk. 

Pengemaskiner

Diskusjonene fra internasjonal eliteforskning peker klart i retning av at økonomiske incentiver for forskere er med på å forklare forekomsten av forskningsjuks. Slik sett er «mastersyken» en plausibel kandidat til å anspore til juks også på lavere nivå her i Norge.

Det er selvsagt ikke det endelige argumentet i diskusjonen om hvorvidt det er for mange som tar mastergrad. Arbeidslivet selv etterspør flere med mastergrad. Og Abelias omstillingsbarometer og Oslo Economics konkluderte altså i sommer med at det var for få med master i Norge. De noterte at «[v]i har for lite av den høykompetente arbeidskraften som vil være viktig for omstilling. Relativt til andre land tar en liten andel av befolkningen i Norge mastergrad og doktorgrad. Det er ingen ‘mastersyke’.»

Den samfunnsøkonomiske biten her – hva som faktisk gir økt produktivitet, hva som er en silingsmekanisme – og om den i så fall er god og effektiv – og hva som mer effektivt kunne vært lært på jobben, er en stor og krevende debatt. I USA og andre land der studentene betaler betydelige summer for sin utdanning, er kritikken av mastersyken rettet mer direkte mot studiestedene. Som Wall Street Journal og Slate noterte relativt nylig:

«For colleges and universities, master’s degrees have essentially become an enormous moneymaking scheme, wherein the line between for-profit and nonprofit education has been utterly blurred.»

Det samme gjelder ikke direkte i Norge, hvor staten tar størstedelen av regningen for utdanning – samtidig påvirkes både arbeidsgivere, studiesteder og politikere av utviklingstrekk i USA. Derfor bør vi være åpne for muligheten for at også vi har en form for mastersyke. Men også om vi trenger flere mastergrader, utelukker det altså ikke at Mímir og andre kritikere har et poeng: Når flere som ikke egentlig brenner for det, av yrkesgrunner må gjennomføre det som er ment å være et selvstendig, akademisk arbeid, må vi rett og slett forvente – alt annet likt, og fordi det er vel kjent at mennesket er en moralsk temmelig feilbarlig skapning – at flere jukser.