– Jeg etterlyser en klar forpliktelse fra imamer til å fremme betydningen av frihet

Debatten om æresrelatert vold ble igjen sparket i gang i Norge gjennom NRK Brennpunkt-serien «Ære». Det har endt i kronikker, med svært ulike syn. «’Æresvold’ skyldes hverken islam eller muslimer», skrev Christopher R. Fardan fra Senter for ekstremismeforskning (C-REX). «En sjokkerende svak analyse», kontret Unge Høyre-leder Ola Svenneby.

Tidligere mangfoldsrådgiver i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), og styremedlem i Grünerløkka Senterparti, Almir Martin hadde en kort opptreden i NRKs dokumentar. Han fulgte opp debatten med et leserinnlegg i Nettavisen, der han på lang vei gir Ola Svenneby rett. Han peker på at at det offentlige hjelpeapparatet har berøringsangst mot spørsmål som berører islam, og slik svikter de som trenger hjelp:

«Det er på tide å rette en kritisk pekefinger mot et system som ikke tør, eller ikke makter, å adressere også den religiøse komponenten i æresrelatert vold og negativ sosial kontroll, ved siden av den kulturelle.»

Han utdyper sine meninger i intervju med Minerva. Han mener det er positivt at NRK har løftet debatten gjennom sin dokumentar, og håper debatten fremover vil fokusere tydeligere på de religiøse aspektene ved problematikken. 

Må erkjenne den religiøse dimensjonen

– Æresrelatert vold er en dyptgripende problemstilling som strekker seg utover sosiale og kulturelle grenser, og i noen sammenhenger også er knyttet til religiøse overbevisninger. Dette fenomenet begynner ofte med negativ sosial kontroll, der individer, spesielt unge mennesker, blir underlagt strenge sosiale normer og forventninger fra sin familie og nærmiljø. Disse forventningene stammer ofte fra en oppfatning av ære som er dypt integrert i familiens eller samfunnets moralske verdier og atferdsnormer, men disse forventningene er også forankret i religion.

Almir Martin forteller at han gjennom sitt tidligere arbeid i IMDi møtte mange unge som har vært utsatt for negativ sosial kontroll. I mange tilfeller var det snakk om religiøst funderte normer og forventninger. 

– Effektene av slik kontroll og etterfølgende vold er alvorlige, og det kan resultere i langvarige fysiske og psykiske traumer for de unge. Jeg har hatt ansvar for å tilby rådgivning og veiledning til de som er berørt av dette fenomenet.

– Hvilke synspunkter hører du gjennom integreringsarbeidet ditt, som ikke kommer frem i offentligheten?

– I diskusjonene om integrasjon er det vanlig å fokusere på kulturelle faktorer, noen ganger beskrevet som både positive og negative kulturelle praksiser. Imidlertid ser det ut til at vi ofte overser de religiøse aspektene som spiller en betydelig rolle. Gjennom mitt arbeid med integrering støter jeg regelmessig på spørsmål knyttet til verdier som er dypt forankret i religiøse tradisjoner og praksiser. Det er viktig at offentlige ansatte, enten de arbeider i skolesystemet, barnevernet, eller andre støttetjenester, erkjenner og forstår disse religiøse dimensjonene. Denne innsikten er essensiell for å kunne tilby adekvat støtte og veiledning til de vi jobber for å integrere i samfunnet.

Anklager om islamofobi

Når det kommer til de religiøse aspektene, trekker Almir Martin frem holdninger for likestilling og anvendelsen av religiøse tekster for å begrunne tradisjonelle kjønnsroller. I tillegg fremhever han holdninger til homofile, ikke-troende. I tillegg mener han syn på menneskerettigheter og ytringsfrihet som viktige.

– Ved å adressere disse punktene med en åpen, pedagogisk og konstruktiv tilnærming, kan vi legge til rette for dialog og forståelse som fører til positive endringer og et mer inkluderende samfunn

– Hjelpeapparatet er altfor redde for å ikke tråkke noen på tærne, skriver du i kronikken din i Nettavisen. Dette mener du imidlertid bare gjelder for praksiser forbundet med islam. Det er motsatt når det gjelder å kritisere problematiske sider ved lukkede, kristne miljøer. Hvorfor tror du det er sånn?

– Det er en utbredt bekymring blant mange at å ta opp kritiske spørsmål om lukkede muslimske eller islamske miljøer kan føre til anklager om islamofobi eller rasisme. Denne tendensen til å stemple kritikere finner ofte sitt utspring i innesluttede muslimske eller islamske kretser, og blir aktivt fremmet av disse miljøenes talspersoner. De blir dessuten kraftig støttet av politikere som legger stor vekt på politisk korrekthet, fra både høyre- og venstresiden, men det er særlig politikere på venstresiden i Norge som bidrar til å forsterke dette fenomenet. Dette gjelder tverrpolitisk og påvirker viljen til å engasjere seg i nødvendige diskusjoner. Min egen muslimske bakgrunn gir meg en viss beskyttelse og gjør det mulig for meg å adressere disse temaene med mindre motstand. Dette tverrpolitiske dilemmaet kan virke hemmende på en åpen dialog og nødvendige reformer, og kan i verste fall bidra til å opprettholde skadelige strukturer og normer.

Lære av kristne miljøer

– Når vi utforsker de kritiske sidene ved islam, er det vesentlig å gjøre det med et nøkternt og analytisk perspektiv. Dette innebærer en objektiv vurdering av praksiser og tolkninger som kan være kontroversielle eller problematiske, slik som spørsmål knyttet til likestilling, ytringsfrihet, og hvordan religiøse normer påvirker samfunnslivet. Ved å engasjere oss i en åpen dialog, med et fundament av respekt og ønske om dypere forståelse, kan vi arbeide mot løsninger som både respekterer religiøs tro og fremmer universelle menneskerettigheter og sosial rettferdighet.

– Hva med religiøse ledere?

– Jeg etterlyser en klar og utvetydig forpliktelse fra imamer i Norge, som mottar betydelige økonomiske ressurser dedikert til integreringsarbeid, til aktivt å fremme og understreke betydningen av frihet. De bør offentlig forplikte seg til og argumentere for at enhver person – kvinner, søstre, brødre, koner, døtre, og menn - har den ufravikelige retten til å gjøre sine egne frie valg. Det er på høy tid at disse religiøse lederne, som nyter godt av offentlige midler for å bedre integreringen, står frem og demonstrerer en ekte forpliktelse til frihetens grunnleggende verdier. Ved å aktivt promotere frihet for både unge og voksne i deres fellesskap, ville de ikke bare rettferdiggjøre de økonomiske midlene tildelt for integrering, men også spille en kritisk rolle i å støtte de mest sårbare iblant oss. Dette er ikke bare ønskelig, det er en absolutt nødvendighet.

Almir Martin avslutter med nettopp å vise til utviklingen innen kristne miljøer, som har vist vilje til å løsne opp religiøse normkrav for å tilpasse seg samfunnets øvrige forventninger:

– Ved å lære av den positive utviklingen innenfor kristendommen i Norge, kan vi se hvordan religiøse samfunn kan endre seg for å støtte et mer rettferdig og inkluderende samfunn. Dette arbeidet krever tålmodighet, dialog og en dedikert innsats fra både religiøse og ikke-religiøse aktører, samt en fast forpliktelse til grunnleggende menneskerettigheter.