Kampen om historien

Den franske forfatteren Gustave Flaubert skal ha sagt at å skrive historie er som å drikke et hav og pisse det ut i en kopp. Flaubert tenkte nok helst på at historikere må forholde seg til enorme mengder med kilder før det endelige sluttproduktet. Det stemmer jo. Men det kan tolkes ironisk også: At historikeren velger og vraker i et hav av kilder, for så å plukke ut det som måtte passe til den historien man ønsker å formidle.

En av historiefagets tungvektere var Leopold von Ranke, som levde fra slutten av 1700-tallet. Historien skulle ifølge Ranke skrives «slik den virkelig var», altså som historisk sannhet, basert på gode kilder og uten å være preget av samtidens fordommer. Helt inn i vår tid har historikere forsøkt å løfte faget inn i den vitenskapelige empiriske tradisjonen, omtrent på linje med naturvitenskapene. Det er ikke så enkelt som det kan høres ut som. På Blindern ble det sagt at en del historikere på syttitallet ikke kunne stå i samme heis uten å ryke i tottene på hverandre. Historiesyn var ingen spøk på den tiden.