Nerdrum-museet er endelig i ferd med å ta den formen det alltid har vært tiltenkt.
Underveis i braksuksessen Familien Nerdrum på NRK, kunne man se mesteren selv arbeide på et monumentalt maleri som viser fanger strømme ut av en voldsom fengselsport.
Ideen til verket skal stamme helt tilbake til 1970-tallet, mens Nerdrum selv hadde en mer samfunnsrealistiske motiver.
Denne TV-seeren ble rammet av et håp om at verket ble fullført. Det ville ikke vært første gang at et arbeid blir forlatt ufullendt, spesielt ikke når dimensjonene er så store.
Derfor var det en stor glede å se Nerdrum-museet poste et bilde av et nytt utstilt maleri i sosiale medier for kort tid siden.
Man dro straks kjensel på det, dersom man hadde sett skissene under serien. Fortumlede skikkelser halter seg frem gjennom smijernsportene. De er avkledt, tydelig såret både i sjel og legeme. Noen omfavner hverandre, mens andre fortviler.
Driftsadministratoren ved Nerdrum-museet, Hedvig Anvik, kan fortelle meg at jeg ikke er den første som tror jeg kan skimte et abstrakt ansikt i dypet av maleriet, når hun slipper meg inn. Kanskje er det Odd Nerdrum selv?
Sort røyk strømmer ut av et vindu. Denne Bastillen stormes ikke, den er stukket hull på, som en byll.
Flere ting har skjedd på museet siden det åpnet for to år siden. Den nedlagte fyrstikkfabrikken har fått flere rom, større utstillingsareal, og nyklassisk restaurasjon under ledelse av en av de opprinnelige arkitekturopprørerne fra NTNU, Karl Fredrik Honningsvåg.
Navnet er ikke ukjent for Minervas lesere. Det var Honningsvåg som i sin tid stod i spissen for den nytradisjonelle bølgen blant arkitektstudentene ved NTNU, en bevegelse som fikk sitt tydeligste avtrykk gjennom etableringen av studentforeningen Akantus. Der de fleste diplomoppgaver i norsk arkitekturutdanning i dag forholder seg til modernistiske idealer, valgte Honningsvåg og hans medstudenter å gå motsatt vei, ned til søylenes, gesimsenes og proporsjonenes grunnvoller.
At det nettopp er en av disse opprørerne som nå får ansvaret for å utvide Nerdrum-museet, i samarbeid med kunstner-sønnen og multikunstneren Öde Nerdrum, virker riktig. Det er et slags kroneksempel på hvor den nyklassiske bevegelsen han var med å bygge, faktisk lander i praksis.
Anvik viser meg videre inn i de ombygde rommene i første etasje.
Museet vi står i nå er, ifølge Honningsvåg selv, et helt annet museum enn det som stengte dørene ved forrige sesongs slutt. Arbeidet har gått i ett gjennom hele vinteren. Det de fleste besøkende vet om og forventer å se, er at andre etasje endelig er åpnet. Det de færreste har fått med seg, er at også første etasje er skrellet helt ut og bygget opp på nytt, fra grunnen. Et nytt piperom har kommet til, sammen med en rotunde og en stor ny resepsjon hvor buer og pilarer gir følelsen av å tre inn i en borgkjeller.
– Etter åpningen av den utvidede andre etasjen er det tydelig at interessen for museet har fått et betydelig løft, både blant utenlandske besøkende og på tvers av generasjoner, sier Anvik.
Hun mener de besøkende får en sterkere opplevelse av museet nå:
– Utvidelsen har gitt maleriene en sterkere ramme, der den klassiske arkitekturen fungerer som en viktig bærebjelke og lar verkene tre enda tydeligere frem. Samtidig opplever vi at museet nå gir en mer helhetlig inngang til Nerdrums liv og virke, der de universelle temaene i maleriene – menneskets erfaringer, livets syklus og de store eksistensielle spørsmålene – treffer besøkende på tvers av alder, bakgrunn og hvor i verden de kommer fra.
En monumental trapp i stein fører besøkende opp mot andre etasje, forbi ett av Nerdrums største malerier. Rekkverket er utført i en stil som gjør at man umiddelbart tenker det har stått der i hundre år, men steinoverflaten er slett og ny.
Honningsvåg forteller at man i begynnelsen av prosjektet overhodet ikke visste hvor den skulle plasseres. Han tegnet forslag på forslag, slik som å sentrere trappen i rommet, å legge den til side, å bygge et helt eget trappetårn utenpå fabrikkbygget, som en slags kampanile til museet.
Ingen av disse løsningene føltes riktige, forteller han. Der trappen til slutt endte opp, virker den i dag så selvsagt at flere besøkende har kommentert hvor heldig museet var som allerede hadde en så vakker trapp i den gamle fabrikkbygningen.
Fenomenet har blitt så påtakelig at det nylig er hengt opp et skilt som opplyser om at trappen faktisk er flunkende ny – en avklaring arkitekten selv tar som det største komplimentet han kan få. At trappen lurer så mange, betyr etter hans mening bare at den passer godt inn i bygget, at den oppfører seg som om den alltid har hørt til der.
Kunstner Vebjørn Sand, som selv har markert seg med en rekke monumentale offentlige verk rundt om i Norge, har fått en forhåndstitt på det ferdige resultatet.
– Jeg gleder meg veldig! Museet har virkelig blitt løftet betraktelig med den mektige trappen og de nye salene – nå svinger det virkelig inn mot kommende århundrer, sier Sand.
Man kommer opp trappen, forbi det store maleriet, og inn i det som foreløpig er et uferdig galleri, men der proporsjonene allerede er lagt fast. Rommene inn mot samlingen er dimensjonert i høyder og bredder som kan minne om saler i italienske palasser, med god takhøyde og en romlighet som gir maleriene luft til å virke på avstand, ikke bare på nært hold. Gulvene er lagt med ny eikeparkett, og vegger og dører er flankert av nytt listverk i sort furu - en bevisst kontrast som gir bildene en tydelig, nesten grafisk ramme å henge i.
Fengselsmaleriet har en unik monumentalitet ved seg, selv i dette foreløpig upolerte rommet.
Museumsdirektør Martin Romberg tar meg med til det som etter planen skal bli husets mest ambisiøse rom, der lyset så langt bare slipper inn gjennom byggestillas og plastduk.
– I vår iver etter å bygge klassisk, blir dette rommet en metafysisk, ikke-religiøs katedral. Man skal helst transporteres inn i andre sfærer, i en slags gresk åndsdimensjon, sier Romberg.
Han stopper opp foran det store, ennå ikke helt fullførte maleriet av fengselsporten.
– Jeg leser maleriet som en allegori på sjelens frigjørelse. Det interessante er metafysikken, gjennom dette kunstuttrykket og de andre maleriene fra Nerdrums «void»-serie som henger på siden: svevende mennesker i en etter bortenfor tid og rom. Det åpner noen rom som ikke finnes andre steder i dag.
Ambisjonen om at selve rommene skulle bære en mening, ikke bare huse den, forteller Romberg, lå der allerede fra museets spede begynnelse, lenge før første spadestikk: Da museet ble unnfanget, var tanken at det skulle gi både arkitektonisk og dramaturgisk mening, en vandring gjennom livsverket og de klassiske prinsippene på samme tid.
Det siste, og etter alt å dømme viktigste, rommet i museet er fremdeles ikke klart. Det bærer kallenavnet «Tempelrommet», og skal huse hovedattraksjonen når det en gang står ferdig. Det er lett å forstå hvorfor navnet har satt seg: Det som etter planen skal stå her, er ikke bare et rom, men et slags høydepunkt for hele museets dramaturgi.
Fra galleriet skal det åpne seg en fire meter høy portiko av massiv larvikitt inn mot det store rommet. Det er ingen ordinær byggevare: dette skal etter planen bli Norges første nyhugne klassiske steinsøyle på nesten hundre år – en ionisk søyle, flankert av to arkaiske pilarer av en type ingen, så vidt Honningsvåg og hans kolleger vet, har hugget på nærmere 2200 år.
Forbildet er det koragiske monumentet til Trasyllos i Aten. Søylen er av en type som en gang sto tett i tett langs prosesjonsveiene opp mot antikkens templer, og som norsk arkitektur ikke har forsøkt å gjenskape siden den klassiske søyleordenen gikk ut av bruk tidlig på 1900-tallet. At den nå hugges på nytt, i en gammel fyrstikkfabrikk i Vestfold, er i seg selv en liten sensasjon i norsk arkitekturhistorie.
At det i det hele tatt er mulig å hugge slike søyler i Norge i dag, er ifølge museumsdirektør Martin Romberg ikke en selvfølge:
– Mange av de nye elementene har ikke blitt fabrikkert i Norge på hundre år. Man gikk bort fra det på 1920/30-tallet. Det er tilvirket på Hustadvika utenfor Molde. Så kompetansen finnes fremdeles.
Det er en påminnelse om at klassisk steinhogging ikke er en død kunstform i Norge, bare en glemt en, og at det tar et prosjekt som dette for å hente den tilbake.
Det er gjennomgående tenkt helt annerledes og arkitekturopprørsk i de pågående utvidelsene. Honningsvåg forklarer:
– Å hente ut den stilmessige essensen av bygget, og deretter forsterke denne essensen, er en ganske uvanlig måte å jobbe med et transformasjonsprosjekt. Det typiske de siste 80 årene har vært at man transformerer på en måte som kontrasterer tydelig mellom det som eksisterte, og det man legger til. Ved Nerdrummuseet har vi altså tenkt helt motsatt.
Det kunne egentlig ikke vært mer passende. Det er lenge siden noen egentlig på alvor betraktet Nerdrum som en «kitsch-maler», som han tidligere likte å tirre kunstkritikerne med å si. Han er en unik kunstner i norsk kunst- og kulturhistorie, med et format som må håndteres passende.
Jo større museet blir, jo riktigere virker det å ha det i en transformert industribygning. Med opprinnelse fra en tid da selv funksjonelle strukturer var gjort vakrest mulig, og utvidet med impulser fra arkitekturopprørets ånd.
Når søylen og pilarene en dag reiser seg rundt det får bildet endelig den rammen det har ventet på siden 1970-tallet.
Filosof Einar Duenger Bøhn, som har skrevet bok om Nerdrums figurative humanisme, er fortsatt på leting etter hvordan han skal omtale verket:
– «Fengslene åpnes» er et av de mest ambisiøse og spennende maleriene jeg har sett. Det eksistensielle spørsmålet jeg sitter igjen med er: Hva slags fengsel er det vi slippes fri fra?
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
