Keep calm and carry on

«The indispensable nation» – den uunnværlige nasjonen. Det var daværende utenriksminister Madeleine Albright som gjorde uttrykket kjent på 1990-tallet. Tanken var at det bare var USA som kunne opprettholde en liberal verdensorden.

Også i Norge har den tanken stått sterkt. USA har dessuten vært den helt avgjørende bestanddelen i norsk sikkerhetspolitikk de siste 80 årene. Kanskje derfor er vi blitt et land fullt av USA-eksperter, der det knapt finnes et medlem av skravleklasseklassen som ikke har sin egen analyse av det amerikanske valget.

Dermed er det lett å føle at amerikanske presidentvalg er avgjørende ikke bare for USA, men også for verden – og for Norge. Og når USA igjen har valgt en autoritært sinnet mann, som nektet å akseptere valgnederlaget i 2020 og oppildnet til stormingen av kongressen 6. januar 2021, er det lett å bli dystopisk. For hvordan skal det gå nå – med demokratiet i Amerika, med Ukraina, med NATO og vårt eget demokrati her hjemme?

Det skal gå bra. Oppgaven nå er å sørge for at det går bra. Men det finnes også noen gode grunner til ikke å være for dystopisk.

Trump kommer bare til å sitte i fire år

Mange er tilsynelatende mer urolige i dag enn de var i 2020 eller 2016: Da fryktet vi Trumps udemokratiske sider. Nå vet vi.

For meg er det motsatt. Da Trump vant i 2016, satt jeg med en ubehagelig klump i magen. Den uroen handlet ikke om en mur mot Mexico, deportasjon av innvandrere, innstramming i abortlover eller handelspolitikk – spørsmål som tok mye plass i den amerikanske samtalen – men om at han allerede da hadde vist at han var ute av stand til å akseptere et valgnederlag, at han konsistent sympatiserte med autoritære statsledere og at han undergrov NATO.

Av disse tre punktene var det første det mest alvorlige. Hva ville skje med USA hvis en sittende president nektet å gå av? Det fikk vi nesten vite for fire år siden. Hvis republikanere i Georgia og Pennsylvania hadde bukket under for press; hvis visepresident Mike Pence i Senatet hadde nektet å godkjenne valgresultatet; hvis mobben som angrep Capitol Hill hadde vært litt mer profesjonell – da ville USA vært et helt annet og mye mørkere sted i dag. Da ville den konstitusjonelle ordenen vært dypt skadet, og Trump eller håndplukket etterfølger kunne sittet lenger, og forårsaket en mer direkte avvikling av viktige demokratiske institusjoner. Det var disse scenariene, som var godt synlige allerede i 2016, som hele tiden var det aller mest skremmende med Donald Trumps kandidatur.

Men den faren ser annerledes ut i dag. I 2016 var Trump 70 år. Når presidentperioden hans utløper i 2029, vil han være snart 83 år gammel. Dessuten: Mens han i 2020 kunne forsøke å stjele valget gjennom kvasilegale mekanismer, vil han i 2028 være utvetydig forhindret av en klok paragraf i den amerikanske grunnloven: Ingen president kan sitte mer enn to perioder.

Det farligste med Trump er unikt for Trump

Det er plausibelt at partiets presidentkandidat i 2028 vil være J. D. Vance. For noen ser Vance ut som en fortsettelse av trumpismen med andre midler: Han har vist seg som en opportunist, han er enda mer skeptisk til både NATO og Ukraina enn Trump, sosialt mer konservativ, og har som et minimum fullt ut akseptert Trumps udemokratiske sider. Men Vance er ikke like farlig som Trump.

Noe av det aller farligste med Trump, er nemlig at han produserer en nær full lojalitet fra sine kjernevelgere. Denne lojaliteten veksler han inn i underkastelse fra nesten alle republikanske politikere, som frykter sine egne velgere. Trump uttrykte selv dette best da han tidlig i sitt kandidatur sa at han kunne stått på 5th Avenue og skutt folk uten å miste en eneste velger. Hvorfor det er slik, er et stort og komplisert spørsmål. At det er slik, er et faktum. Det er det som gjør at Trump kunne krysse Rubicon etter valget i 2020 og nekte å akseptere valgnederlaget; i forvisning om at hans kjernevelgere ville følge ham, og i forventning om at nok republikanske politikere taust ville akseptere det som skjedde.

Men hverken J. D. Vance eller noen annen republikansk politiker har denne samme egenskapen. Når mange oppfatter Trump som en «protofacistisk» politiker, tror jeg det egentlig handler vel så mye om dette «fører-aspektet» ved ham som om konkret policy eller holdninger. Men fører-skikkelsen forsvinner med Trump. Det kan være en trøst å huske på at fascismen i europeiske land etter krigen stort sett døde ut med sine førere, som Franco i Spania og Salazar i Portugal.

Det kommer et nytt valg. Og enten republikanerne eller demokratene vinner det valget, vil det innebære en endring fra Trumps trumpisme.

Voksne i rommet?

Mange er likevel bekymret for at det republikanske partiet nå er så trumpifisert at politikken blir mye verre enn den var sist: At Trump mye mer effektivt vil kunne forfølge en autoritær agenda, og en mer radikal utenrikspolitisk linje. De «voksne i rommet», som tidligere forsvarsminister Jim Mattis, vil ikke være like sterkt representert denne gangen.

Bekymringen er reell, men tre forhold kan bidra til å holde panikken i hvert fall litt i sjakk. For det første er den amerikanske presidentens fullmakter tross alt begrenset. Med nok lojale folk i alle viktige embeder er det selvsagt mye galskap som kan utrettes. Men hvis Trump forsøker en full politisering av rettsvesenet, for eksempel, vil det vekke mange motkrefter. Delstatene vil også utgjøre motkrefter. Og Representantenes hus kan fortsatt ende opp demokratisk.

For det andre vil Trump altså etter hvert være på vei ut. Det vil endre dynamikken i Det republikanske partiet, som må begynne å orientere seg mot tiden – og eventuelle maktkamper – etter Trump. Det reduserer den autoritære faren betydelig. Det blir mindre risikabelt for politikere å si Trump i mot og å distansere seg fra ham. «De voksne i rommet» kommer ikke til å være der i form av Jim Mattis, men tiden for full lojalitet mot Trump vil etter hvert gå mot slutten.

Europa kommer til å klare seg

Fra et europeisk perspektiv er det ytterligere en grunn til å være mindre bekymret for hva Trump vil klare å gjennomføre i denne perioden: Den store frykten sist var at Trump ville undergrave NATOs artikkel 5. Det er fortsatt en mulighet, selv om jeg ikke tror det vil komme eksplisitte skritt på dette feltet. Men nå er Europa forberedt på en helt annen måte enn i 2016.

For Norges del har flere viktige endringer skjedd siden 2016: Finland og Sverige er blitt med i NATO. Forsvarsbudsjettene både hos oss og våre naboer har doblet seg og fortsetter på vei opp. Denne endringen har vært nødvendig lenge, og ikke bare på grunn av Trump. Kanskje kan man si at Trump faktisk gjør det lettere for oss å velge det vi uansett må velge: Europa må være i stand til å forsvare seg selv. Vi er ikke der – men vi er på vei dit.

Denne uken skriver Mujtaba Rahman, leder for Europa-avdelingen i Eurasia Group, i Politico om andre aspekter ved europeisk politikk som kan få et puff i riktig retning av valget av Trump. Det betyr ikke at Trumps økonomiske og sikkerhetspolitiske retning er bra for Europa eller for verden; men det synliggjør at vi er i en posisjon der vi faktisk har mulighet til å respondere på utfordringen.

En fare på veien er selvsagt at de verste høyreautoritære kreftene i Europa får vind i seilene av en ny periode med Donald Trump. Da er det verdt å huske på at det ikke er skjebnebestemt, men i stedet en utfordring. Det handler i stor grad om at partier som er forpliktet på det liberale demokratiet, er nødt til å møte de bekymringene velgere har, på en god måte. Det er slik vi ivaretar oppslutning om demokratiske politiske normer. For høyresiden betyr det at liberalkonservative over hele Europa må brette opp ermene og gå på jobb. 

Krigen i Ukraina vil kreve mer av Europa

Men hva med Ukraina? Valget av Trump er utvilsomt dårlig nytt for Ukraina, og for den europeiske sikkerhetsarkitekturen.

Faktum er likevel at Vesten over lang tid har underfinansiert denne krigen, og at utsiktene til noe som minner om en militær seier, lenge har vært dårlige. Dersom den amerikanske støtten nå skulle tørke helt inn – som er plausibelt, men ikke helt klart, i hvert fall i sine detaljer – blir selvsagt den militære situasjonen enda vanskeligere. Samtidig synliggjør det behovet for en vestlig og europeisk strategi for Ukraina: Hva er en akseptabel våpentilstand? Hvordan kan den oppnås? Hva slags sikkerhetsgarantier for Ukraina er vi i stand til å gi?

Europa er ikke uten innflytelse i disse spørsmålene. For en uke siden tok Venstre til orde for å mangedoble norsk økonomisk støtte til Ukraina. Civitas Kristin Clemet luftet en sum på 300 milliarder kroner i Minerva. For å sette det i perspektiv: Det er nesten like mye som hele den årlige vestlige støtten. Norge alene har altså god anledning til å utgjøre en forskjell. Men hvis vi skal gjøre det, må det følge en plan for veien fremover. Så langt har det vært skralt med proaktiv strategisk tenkning. Valget av Trump kan presse frem en slik prosess. Det er i hvert fall ikke Trumps feil om vi ikke forsøker å løfte den utfordringen.

Men hva med abort og alt det der, da?

Selv uten alle spørsmålene om demokratiets overlevelse og Vestens militære sikkerhet, kan man bekymre seg for en ny periode med Donald Trump.

Men det er verdt å sette noe av denne bekymringen i perspektiv. Ved nesten hvert eneste valg i hvert fall de siste 30 årene har partene i USA fremstilt valget som «det viktigste i vår livstid». Kvinnerettigheter, økonomi, klima – det er alltid noe som kan løftes frem som enestående viktig.

Denne gangen har særlig abortrettigheter hatt den posisjonen. Men da glemmer vi at denne type spørsmål i europeiske land faktisk er en del av den alminnelige politikken. Det var grunnleggende sunt å få abortspørsmålet i USA ut av det juridiske og inn i det politiske domenet.

Det innebærer at noen lider tøffe politiske nederlag. Demokratiet er ikke en fornøyelsespark. Men det åpner også for sunnere politiske kompromisser om abort. Syv delstater stemte for utvidede abortrettigheter i folkeavstemninger i går. Tre delstater avviste slike initiativ, men i for eksempel Nebraska innebar det at delstaten opprettholder sin 12 ukers-grense. For mange demokrater høres det ut som begynnelsen på The Handmaid’s Tale, men nordmenn vet egentlig at det er til å leve med.

Det samme gjelder svært mange andre innenlandske bekymringer amerikanere har: Man taper noen valg. Men det kommer nye – denne gangen også. Donald Trump anno 2024 er ikke i en posisjon til å avskaffe amerikanske valg, eller til å undertvinge amerikanske delstater. 

Jeg forsonet meg allerede i sommer med at Trump kom til å vinne dette valget. Da siterte jeg et av de mange kloke sitatene som Winston Churchill trolig likevel aldri sa: «Success is not final, failure is not fatal: it is the courage to continue that counts.»

Det gjelder for demokratisk sinnede amerikanere, som må forholde seg til at demokratene ikke har vært i stand til å konkurrere bedre mot en autoritær og vulgær leder. At Trump har vunnet frem, vitner om et politisk system som befinner seg i en krise som handler om noe mer og noe annet enn bare ham – og som ikke har vært godt nok i stand til å svare på velgernes bekymringer. Men nye og bedre visjoner for USA har fortsatt gode sjanser til å konkurrere om velgerne. 

Men det gjelder minst like mye for urolige europeere. Nå er resultatet her, og vi har alle sammen en jobb å gjøre. Da trenger vi ikke panikk, men målrettet klokt arbeid for å ta vare på vårt eget demokrati og å løse de utfordringene en ny periode med Donald Trump bringer med seg.

Underveis kan vi godt huske på at USA ikke er uunnværlig for mange av utfordringene vi står overfor. Vi kan faktisk gjøre ganske mye selv. Men da må vi faktisk gjøre det. Derfor passer et annet britisk sitat enda bedre i dag:

Keep calm and carry on.