Lever vi i nytradisjonalismen?

For et par uker siden satte kunstanmelder Trond Borgen fyr på norsk kunstdebatt. Anledningen var at maleren Ivan Storm Juliussen har fått ha sin første utstilling i et offentlig galleri. Storm Juliussen er 78 år gammel, har malt hele sitt voksne liv, men er autodidakt og ikke medlem av noe kunstnerorganisasjon. Han er særlig kjent for sine seilskutemotiv, som han maler igjen og igjen. Ikke minst er han superpopulær og har solgt kunst for millioner.

Og selvsagt: Han er mildt sagt mislikt i det etablerte kunstmiljøet.

Kuratorene for KinoKino, galleriet i Sandnes som nå viser fram bildene hans, forsto allerede på forhånd at det ville bli bråk. Det snakkes rett nok mye om mangfold i kunstverden, men det mangfoldet inkluderer normalt ikke klassiske malerier av seilskuter. Kurator Karin Sunderø i KinoKino forsøkte derfor å ta noe av brodden av kritikken allerede på forhånd: «Dette handler om ytringsfrihet», sa hun i et lanseringsintervju i Stavanger Aftenblad i september. Hun etterspurte mer oppmerksomhet om hvem som blir representert: «Me skal vera kritiske til oss sjølve, og sjå på grunnlaget for at me har ekskludert nokon», sier Sunderø. Begrunnelsen for hvorfor de stiller ut verkene hans, er i hovedsak ikke knyttet til verkene i seg selv, men til kunstneren og fanskaren hans.

Mangel på kunstnerisk innhold

Men Sunderøs forsøk på å ta luven av kritikken hjalp lite: En som ikke er spesielt interessert i å se på grunnlaget – i hvert fall ikke på dette grunnlaget – for at noen er ekskludert fra det gode kunstselskap, var nemlig altså kunstanmelder i Stavanger Aftenblad, Trond Borgen. Han ga utstillingen totalslakt med en enkel begrunnelse: dette er kitsch og kitsch er ikke kunst. «Uhemmet klisjébruk og mangel på kunstnerisk innhold», lød dommen. Terningkast 1. Trond Borgen hater kitsch og alt dens væren og alt dens vesen, og han hater Ivan Storm Juliussens bilder like heftig. 

Det var denne anmeldelsen som altså satte fyr på debatten. For hvordan kan en anmelder våge å slakte en elsket kunstner, hvis utstilling publikumsmessig er en kjempesuksess? Når besøkende synes bildene hans er flotte og vakre, hvem er han til å si at dette ikke er kunst? Det kom mange sinte innlegg både i sosiale og tradisjonelle medier – ikke fra Storm Juliussen selv, han er rolig som skjæra på tunet – men fra dem som liker bildene hans, eller bare har sett seg grådig lei av et slikt kunstsnobberi, totalt avkoblet «vanlige folks» smak. 

Forakten for de andres smak går imidlertid like lidenskapelig begge veier, for smaken er som baken, den stinker – i hvert fall de andres. I sosiale medier har man kost seg med å finne fram til tidligere anmeldelser av Trond Borgen, hvor han heftig og begeistret lar seg rive med av tørkestativ som svaier i vinden og tomme bilderammer (i seg selv ganske kitsch, mener nå jeg – i hvert fall må det kunne sies å tilhøre samtidskunstens absolutte klisjeer). Terningkast 6! Ekstra stor blir indignasjonen på Storm Juliussens vegne når hans detaljerte skuter og hav i storm ikke engang fortjener begrepet kunst, men tomme bilderammer og snudde lerret er kunst så bra som det blir. For Borgens kritikere er det tvert imot de tomme bilderammene som ikke fortjener å kalles kunst. 

Er klisjéene bare forbeholdt klassiske motiv?

Denne diskusjonen kan man ha inn i evigheten, den er garantisten for muligheten av en kunstdebatt til enhver tid: Hva er egentlig kunst? Vi skal komme litt tilbake til det etter hvert, men det er mange lag å pakke av først. 

For på sett og vis er Storm Juliussen-stormen den perfekte kunstdebatten fordi det er så mange forskjellige deler av den som kan diskuteres for seg. Én av dem er påstanden fra Borgen om at det knapt er mulig å male klassisk stil uten å være kitsch. Hele hans anmeldelse handler om hva kitsch er, og hvorfor det ikke kan kalles kunst. Maler man klassiske motiver, hevder han, tar man på seg lånte fjær, man stjeler andres kunstuttrykk, man er uoriginal, man har ingen egne ideer. 

Dette synet har Borgen ikke suget av eget bryst – han bringer ingen egne ideer, kunne man kanskje si; det er i stedet et syn som har preget kunstkritikken i hvert fall siden Clement Greenberg i 1939 skrev at det nå finnes kun to muligheter for kunstneren: Enten er du avant-garde, og utfordrer det klassiske og figurative, eller så lager du kitsch. Med det puttes alt annet enn det idébaserte og konseptuelle i kitsch-fryseboksen.

Denne tilnærmingen er heller ikke unik for det vi tidligere kunne kalle billedkunst. Det siste tiåret er spørsmålet om historiske stiler, kitsch, klisjeer og kopier satt på spissen innen flere kulturelle uttrykksformer. Arkitekturopprøret ble lenge avvist av en nærmest samlet arkitekturelite. Men opprørets seier er nå proklamert selv i Morgenbladet og har allerede gitt klare avtrykk i både medienes forståelse og arkitektkontorenes praksis. Vi ser spor av det samme også i kunstmusikken. I 2015 skrev Olav Anton Thommessen, professor emeritus ved Norges Musikkhøgskole, et innlegg i musikkavisen Ballade kalt «Annen-gangs er annen-rangs», der han kritiserte komponisten Marcus Paus’ nye paukekonsert. Dette var lånte fjær, mente Thommessen, for Paus’ musikk er for lik tidligere komponister. Det er mange forskjeller på Paus, som har utdanning fra både Musikkhøgskolen og Manhattan School of Music, og den selvlærte outsideren Storm Juliussen – men det er samtidig helt slående likheter i kritikken: Slik kan man ikke drive kunst i vår tid, lyder den. 

Interessant nok endte likevel debatten i Ballade med et nederlag for Thommessen. Heller ikke de som kanskje privatestetisk kunne vært enige med ham om Paus’ musikk, ville støtte det mer autoritære synet på hva kunst kan være. Paus selv kom også i sitt svar til Thommessen med en sentral innvending mot egen påståtte klisjébruk: «Forskjellen på Thommessen og meg er simpelthen (...) hvilke klisjéer vi velger å forsøke blåse liv i (...) Også en modernistisk stil har sine klisjéer (...).»

Det er fristende å gi Paus rett i den innvendingen, og den er relevant også for kunstfeltet. For vil ikke det dogmet Borgen eksplisitt eller implisitt fronter, også på sikt innebære en enorm klisjé? Samtidskunsten er full av tomme bilderammer og intetsigende installasjoner uten åpenbar estetisk eller symbolsk verdi, og det gjøres hyppig narr av – ofte (om enn ikke alltid) med rette. For å sette det på spissen: Trond Borgens anmeldelse og oppgjør med kitschen kan vel sies å være ganske kitschy i seg selv – han maler jo blant annet med Thommessens lånte fjær! Sammenlignet med de nevnte positive anmeldelsene han har skrevet, blir slakten av Storm Juliussens dyktig malte skuter en levende parodi på samtidskunsten (eller i det minste -kritikken). 

Hva er kunst?

Det gjør også at den mest åpenbare måten å utfordre dogmet, som jo var avant-gardistenes raison d’être, på er å male klassisk. Sirkelen er sluttet.

Tanken om å utfordre det etablerte til tross: Når det i dag kommer noen utenfra med sitt kunstverk, sin tanke om kunst, blir hen like fullt avvist dersom det strider mot det som i dag er det etablerte. Sannheten er at så lenge noen har privilegiet å definere hva som er god kunst eller kunst over hodet, vil noen holdes utenfor hvis det bryter med ideologien som råder. De som tradisjonelt har dette privilegiet er akademikere, utstillere og kritikere. Det er med andre ord en ganske liten, skolert gruppe med en kanskje uforholdsmessig stor definisjonsmakt. Sånn har det alltid vært.

Slik var det jo også da samtidskunsten ble etablert: da Duchamps kjente urinal ble stilt ut i 1917, startet umiddelbart en heftig diskusjon om hvorvidt dette virkelig var kunst. Svært mange i den gamle garde protesterte høylytt. Men tross motstanden vant til slutt Duchamp frem, og endret kunsten for alltid. Det som en gang var en protest, ble dogme; det som en gang var en åpning av hva kunst kunne være, innebar også en lukking av tidligere tradisjoner og strømninger. Og også det nye hegemoniet er blitt voktet av en treenighet av akademikere, utstillere og kritikere.

Men det er akkurat dette som kanskje er i ferd med å endre seg nå. Med sosiale medier og en helt ny medieverden er alle typer kunst blitt tilgjengelig i enormt mye større grad for alle. Og i en tid der en seer eller like er lik mer penger i kassa, kan de som er mest populære i disse nye kanalene få en helt annen standing og karriere enn de ellers ville hatt. En viktig del av verket er kunstneren selv, det er presentasjonen av en historie og en personlighet, gjerne hvor det kitschy patos står sterkt. 

Storm Juliussen er ingen influenser, men mye av hypen rundt hans kunst er unektelig knyttet til hans person. Tatererfaringen, den store barten, de svarte klærne, gullstolene og gullkorsene, men også det at han står på utsiden av kunstmiljøet. Dette er også noe galleriet legger vekt på i begrunnelsen av hvorfor de stiller ham ut: De er interessert i å undersøke forholdet mellom kunstneren og de som elsker bildene hans, og hvorfor noen hater dem. Flere av de intervjuede i saker fra utstillingen, sier at de «har sansen» for Storm Juliussen. Og Storm Juliussen har et ess i ermet i dagens kunstelite: For en av de få tingene som kan trumfe motstanden mot kitsch, er vektleggingen av inkludering for etniske minoriteter. Da er spørsmålet: Maler Storm Juliussen kitsch, eller maler han kunst med utgangspunkt i estetikken i sin egen minoritetsbakgrunn? Galt svar på dette spørsmålet kan også koste – og kan kanskje ha påvirket KinoKinos vurdering av betydningen av mangfold. Men i neste omgang kommer da selvsagt spørsmålet: Kanskje også majoritetens estetiske bakgrunn kan ha en legitim plass i kunsten? – og kanskje avviker også den en del fra Trond Borgens?

Nytradisjonalismen (2020–2090)

Men uansett bakgrunn vitner stormen om Storm Juliussen om at konfrontasjonen mellom modernismen og tradisjonalismen nå kan vekke nasjonale overskrifter også i kunst-Norge. Erfaringene fra arkitektur og musikk viser at dette ikke er en enslig svale.

Spørsmålet er om det er nok til å bli en sommer. Eller sagt med andre ord: Hvem er nærmest den fremtidige kunstretningen, Borgen eller Storm Juliussen? 

Den nye medieverden skaper en helt ny maktbalanse, også innenfor kunstmiljøet. Kunstnere med mange følgere vil lett snappes opp av andre aktører fordi de vil trekke mennesker og penger. «Subway-kunstneren» Devon Rodriguez er et godt eksempel på dette, en kunstner av åpenbart stort talent som tegner portretter som nærmest ser ut som fotografier. Med sine over 20 millioner følgere på Instagram og TikTok er han muligens en av verdens mest kjente kunstnere, og hadde nylig sin første utstilling i et galleri i New York. Stilen? Vel, om det ikke er kitsch, så er det ikke veldig langt unna. Han er en svært begavet tegner, men portrettene hans har ikke noe nytt ved seg. De skal overraske og imponere i sin likhet med den portretterte og dyktige utførelse, men ellers ikke fortelle noe mer.

Det interessante med kunstnere, i alle sjangre, som blir kjent i some, er at det gir en stor makt til hva folk flest liker. Og dette er det interessante, for her finnes det ingen tvil: folk flest liker det klassiske. De liker kunst de føler de kan forstå, de setter pris på og lar seg imponere over godt håndverk og dyktighet, og ikke minst, de liker kunst som de synes ser fin ut. Og selv om det for den etablerte kunstverden kan høres radikalt og revolusjonært ut, kan det også tenkes at det vinner frem, eller i det minste vil påvirke kunsten betydelig i årene som kommer – slik vi er i ferd med å se i både arkitektur og i noen grad i kunstmusikk.

Kanskje er det rett og slett Storm-Juliussen som er den virkelig samtidskunsteren, ikke Trond Borgen – og kanskje vil hans Wikipedia-artikkel om hundre år innledes slik:

«Ivan Storm-Juliussen var en norsk maler, og en av de ledende skikkelsene ved inngangen til perioden som kalles nytradisjonalismen (ca. 2020–2090).»