Kjenner du dine pappenheimere, din sjofle overkikador?

– Når jeg som språkviter snakker om konservativt språk – hvilket jeg for øvrig ikke gjør; jeg foretrekker begrepet moderat bokmål, men konservativt språk er vel minst et par hakk mer … eh … konservativt? – vel, da handler det stort sett om bøyingsverket. Den jevne kvinne og mann legger kanskje mer merke til ordvalg, sier Uri. Bøyningsverket går nok de fleste hus forbi, hevder hun – iallfall en god del av bøyningsverket. 

Vente eller vennet?

Jeg møter språkviter og forfatter Helene Uri på en fjong kafé i sentrum for å lære flere konservative ord – etter ønske fra Minervas lesere. Jeg har på forhånd lest hennes bok Rare ord og plukket ut noen favoritter – som jeg innbiller meg er konservative. Eller gammelmodige. For det er som Uri sier: Bruk av gammeldagse ord gir ofte et inntrykk av et konservativt språk, selv om konservativt språk egentlig dreier seg om bøyningsverket.

– Verbet «kaste» kan hete enten «kasta» eller «kastet», og «kastet» er selvsagt den mest moderate formen. «Venne» har to mulige former i preteritum: «vente» og «vennet». Formen «vennet» er mer moderat, men det tror jeg ikke alle språkbrukere nødvendigvis er klar over. 

Forhåndsstilt eiendomspronomen (eller possessiv, som det heter) kan også gi et konservativt inntrykk, sier språkviteren.

– Men er ikke det også en svenskisme? Jeg sier ofte «min datter» og «min sønn», rett og slett fordi jeg lærte svensk på skolen før jeg flyttet til Norge.

– Ja, hos deg kan det være en svesisme [en elegant rettelse fra Uri, red. anm.], men i norsk er det rimelig å regne det som en danisme. Du kjenner jo vår språkhistorie og vet at det var dansk som ble skrevet her til lands en god stund, og det har satt spor. 

I dag kan det nok tolkes som en anglisisme også, mener Uri. 

– Dette er bare en privat observasjon, men jeg ser og hører det oftere hos unge mennesker.

Enkel bestemmelse av typen «denne avis» kan også være med på å gi et konservativt inntrykk, forteller Uri. 

– Det brukes en del i formelle sammenhenger, som «Vi er samlet her i denne sal…». Folk kan høres litt pompøse ut når de sier det, men i mange tilfeller er det en natur del av både skrift og tale.

Over hele fjølen

Utlendinger som meg kan høres pussige ut. Jeg forteller hvordan sjefen min rettet meg nettopp da jeg hadde skrevet «over hele fjølen» i min kommentar om skolenedleggelser. Uri begynner å le.

– Et interessant ord, denne fjøla. I det faste uttrykket heter det utvilsomt «fjøla», men ellers er det fritt fram, jeg mener frem. I offisiell rettskrivning er både fjel og fjøl lov, både ei og en, både fjøla, fjølen, fjelen og fjela. Jeg sier fjelen, og jeg tipper din sjef også gjør det, men det tror jeg ikke at jeg hadde fått meg til å skrive. Det ser for erkegammelmodigkonservativt ut. 

Språkviteren tipper at hun ville gjort syntaktiske krumspring for å slippe å ha det substantivet i bestemt form. 

Hun forteller om en japansk professor som var på besøk i Oslo, og som hadde bedt henne være konsulent for en bok om norsk grammatikk. Alt var grammatisk riktig, men det var noe med kombinasjonene. Den japanske professoren blandet konservative endelser med radikale.

– Han hadde «benene» og «prinsessa» i en og samme setning. Jeg forsøkte å forklare professoren hva som var galt – eller rart – men han tok det ikke innover seg. 

Arild, Nils, Johan, Frans og Hans

– Men la oss snakke om ord. Sist gang ga du meg og Minervas lesere en førsteleksjon. Nå må vi videre. Jeg leste ordet «arild» i din bok. At noe er fra «arilds tid». Om jeg begynner å bruke det, vil det gi et konservativt inntrykk?

– Da ville jeg nok heller tenkt at du var en sånn som leste sagaer på fritiden og drømte om vikinger. 

– Apropos arild. Dagens ungdom vet ikke hva det betyr å være johan eller nils.

– Det er sant. De sier Karen!

– Min sjef har hullete bukser og gensere, og han skulle ut og kjøpe nye klær i dag. Jeg brukte et ord fra boken din og sa at han var «en fillefrans». Kan man si at fillefrans er det motsatte av en laps?

– Ja, det kan man. Solli plass ble kalt Lapsetorvet før. Jeg tror faktisk det var det offisielle navnet i en periode. 

En laps betyr en jålebukk, en mann som er fjong. 

– Og for å fortsette med disse navnene som betyr noe. Jeg likte også «lathans».

– Den er ganske nøytral og hverdagslig. De fleste vil også forstå det intuitivt, selv om de kanskje ikke lenger bruker det aktivt. 

En liten skjærmyssel 

– Gi meg noen skikkelig gammelmodige ord da! Ord som vil få meg til å fremstå som konservativ!

– Skjærmyssel for eksempel er et fint ord. Men du er cirka 104 år om du bruker det.

– Er det det samme som «en trette», noe jeg lærte av et dikt av Inger Hagerup?

– Ja, du tenker vel på «Episode»? Ja, en skjærmyssel og en trette er samme sak. Men hvis du sier en trette, er du kanskje bare 70 år. 

Uri sier at hun selv ikke sier «en trette», hun er jo ikke 60 engang, men hun kan finne på å skrive det. En skjærmyssel derimot var noe foreldrene hennes kunne bruke, og da antagelig bare for spøk. Ordet har nok lenge vært et litterært ord. 

– Jeg likte også det med å kjenne sine pappenheimere. 

– Jeg også. Det er et fint uttrykk. Det betyr det samme som å kjenne lusa på gangen, altså, at man vet hvem man har med å gjøre. 

– Og overkikador!

– Ja, det brukte foreldrene mine aktivt. Det passer fint i arbeidslivet i dag. Du kan kalle din sjef en overkikador, men det har en spøkefull, negativ klang. Det er et tulleord for en leder, for en som har bestemt seg for å være sjef. 

– Min sjef er nok mer høvisk.

– Ja, det er fint. Høvisk gir meg assosiasjoner til galante riddere og trubadurer, og der hadde han vel glidd fint inn?

Ablegøyer og revestreker «»

Mange ord i det norske språk (enkel bestemmelse for å høres litt pompøs ut) kan være lokale, forteller Uri. Når jeg spør om jeg kanskje er en ordhag person, sier Uri at det gir henne assosiasjoner til Vestlandet. En ordhag person har en viss forkjærlighet for nynorsk, mener Uri.

– Da er det ikke meg, nei.

Men da er Uri rask til å tilføye at dette med vestlandsk og nynorsk bare (eller kun, for å være en smule mer konservativ i sin språkføring) er hennes private assosiasjon. Ordhag er et nydelig ord, understreker hun. 

Pakkenelliker er språkviterens eget yndlingsord. Det kan være alle handleposene man må huske å bære og ha med seg når man er på shopping, for eksempel. Og så liker hun ablegøyer. 

– Det er når man gjør noe skøyeraktig, altså revestreker!

Språkviteren nevner også tussmørke (som også kan skrives «tusmørke» – hun sjekker det nemlig med det samme, men formen med én s er ikke lovlig ifølge offisiell bokmålsrettskrivning. Det er riksmålsformen, og den er følgelig merket med en varseltrekant i Det norske akademiets ordbok). Få ungdommer kan det ordet, vil jeg tro, sier Uri.

– Enda det betyr det samme som, og har samme opprinnelse som, twilight, som enhver 17-åring kan. 

«Min hustru»

Ordet «bedrøvet» begynner også å falle ut av folks vokabular, påpeker Uri. 

– Og nisseknuter.

Bedrøvet betyr at man er trist. Nisseknuter finner man derimot i håret, hvis det er langt og kan floke seg skikkelig. 

Til slutt gir Uri et tips til den nygifte journalisten. Å bli kalt hustru istedenfor kone er veldig konservativt.

– «Min hustru» høres veldig gammelmodig og konservativt ut. Og litt flott, synes du ikke?

Jeg er enig. Jeg skal be mannen min om å kalle meg «min hustru» fra nå av.

Helene Uri sier at alle disse ordene kan høres vanskelige og nye ut, men da kan det være nyttig å tenke at alle ord er nye for barn. Klarer barn å lære nye ord, hvorfor skulle ikke vi voksne lære å bruke ord som er litt glemt?

P.S. Tapeten versus tapetet

Dagen etter intervjuet sender mannen min en melding til sin hustru, altså til meg: «Tapeten har ankommet.» Jeg svarer: «TapetET, sa Helene Uri, om vi vil fremstå som konservative. Og det vil vi jo.»

Hadde Uri sett meldingen fra mannen min (eller «fra min mann», som jeg jo kanskje burde ha skrevet), ville hun nok også ha påpekt en enda mer subtil detalj: forskjellen mellom «har ankommet» og «er ankommet». Det rette valget (her blir «det rette valg» litt vel gammeldags) for en som ønsker å føre et konservativt språk, er nemlig «er ankommet». 

Gammelmodige ord for viderekomne fra boken Rare ord:

aparte = rar, merkelig

et sekel = 100 år

maroder = sliten og kraftløs, utmattet

lumpen = sjofel

en ludditt = en person som er imot teknologi og maskiner

luguber = skummel

en lekkerbisken = noe som frister, et stykke kake eller en babe

benjamin = benjamin er den yngste i en flokk. Den som er født sist i en familie, er benjaminen i søskenflokken.