KOMMENTAR

Jonas Strand Gravli som Audun i Ølhunden Berit

Kvinner forstår ikke menn. Kan Ølhunden Berit hjelpe oss?

Vil kvinner egentlig høre om menns problemer? Sånn egentlig?

Publisert Sist oppdatert

Dette er en kommentar fra et av Minervas redaksjonsmedlemmer. Meningene som fremkommer, er skribentens.

For ikke så lenge siden diskuterte vi noe om menn og kvinner på kontoret vårt, sannsynligvis noe om incel-kultur, menn som ikke får ligge og kvinner som mener de bare må ta seg sammen. I denne sammenhengen ble det vist et klipp fra komikeren Louis C.K., der han snakker om hvor slitsomt det er å leve med en manns seksualitet. Han forteller at han ofte møter kvinner som «prøver å konkurrere» i perversitet. Men de misforstår, sier han: «Kvinner er turister i perversjoner. Menn er fanger der.»

Dette var før jeg var klar over at Louis C.K. i sannhet var en slags fange der. Uansett: En vits er en vits. Komikere drar til. De bruker også virkemidler som lyder og gester for å gjøre poenget morsommere. Men vitser er da ikke sannhet? For meg var i hvert fall det Louis C.K. sier, såpass grovt og sjokkerende at min reaksjon var å utbryte: har menn det sånn? Nei, det tror jeg ikke noe på. 

Etter dette har konklusjonen i Minerva vært at Aurora forstår ikke menn. 

Ikke alle menn?

Det er sannsynligvis riktig. Jeg var rett nok fortsatt kritisk til at alle menn har det som Louis C.K. For som jeg også sa etter å ha sett klippet: hvis det virkelig er sånn, er jo spørsmålet ikke hvorfor det skjer så mange overgrep; det er snarere hvorfor det ikke skjer flere. Dermed syntes det også relevant at Louis C.K. under det store metoo-oppgjøret i 2017 ikke var helt som alle andre menn: Han ble beskyldt for, og innrømmet, å ha bedt forskjellige kvinner, inkludert kolleger, til å se på ham mens han masturberte. Fanget i perversjonen, kanskje, men også villig til å fange andre inn i den. I rest my case, altså?

Men da jeg på senhøsten så tv-serien Ølhunden Berit på NRK, satt jeg igjen med det samme spørsmålet: er det slik det er å være mann? Plaget av en kronisk misfornøyd libido og kronisk misfornøyd partner? Fanget i et feminisert samfunn som ikke forstår dem? 

Igjen: En tv-serie er fiksjon, ikke virkelighet. Og denne tv-serien gir seg heller ikke ut for å være hyperrealistisk, den skaper snarere et ganske distinkt serieunivers. Men manusforfatter og regissør Thomas Seeberg Torjussen står bak flere kloke filmer og tv-serier tidligere. Dette er ikke forenklet komedie, men gjennomtenkte perspektiver på aspekter ved mannstilværelsen. Da er spørsmålet: Hvorfor har jeg i så fall ikke forstått det? Og hvorfor løfter vi ikke noen av disse utfordringene høyere i samfunnsdebatten? 

«Ikke alle menn» var et av svarene i diskusjoner om «giftig maskulinitet» under metoo. Og det er helt sikkert ikke «alle menn» som baler med de samme temaene som vi ser i Ølhunden Berit. Spørsmålet er et annet: Er det noe her i en distinkt mannlig livserfaring som samfunnet må klare å snakke bedre om?

To ulykkelige menn

I serien møter vi den litt uklare skikkelsen Tom Hallstensen (praktfullt spilt av Anders Baasmo). Det første åpenbare med Tom er at han er ensom og han mangler tilhørighet – til de rundt seg og til storsamfunnet, og til en viss grad også til arbeidslivet. Han jobber i morens gammeldagse damemotebutikk, neppe førstevalget til en selverklært alfa med IT-grad fra NTNU. Kontakten han har med andre mennesker finner i hovedsak sted på internett, der han har en kjæresterelasjon til litauiske Ieva, og ellers spyr ut hat mot den statsfeministiske vaginalstaten i diverse fora under like diverse pseudonymer. 

Tom er en ulykkelig mann. Men han er ulykkelig på en måte vi allerede har diskutert en stund: incel-mannen, netthat-mannen, nettbrud-mannen. Derfor er det på et vis synd at det er Tom som har vært omdreiningspunktet for mange av diskusjonene serien har skapt. Det er ikke så rart, kanskje, for Tom er stykkets protagonist og tittelrolle, og problemene hans får en oppsiktsvekkende behandling: Etter at hans forsøksvise anonyme netthat mot en kjent kvinnelig komiker avsløres, forsøker han først å ta livet av seg, og når det slår feil, rømmer han fra sitt eget liv ved å ikle seg kvinneklær og bli Berit, som etter hvert får jobb på et overgrepsmottak. 

Anders Baasmo som Tom, eller Berit.

Men serien inneholder en annen ulykkelig mann. Toms tilsynelatende motstykke er naboen Audun – en myk, feminisert mann med samboer og baby, som tar sin del av arbeidet med barn hjemme og er kaffe latte-pappa med baby i bæresele på magen. Det er bare Tom som vet at alt dette er skuespill fra Auduns side, for han observerer ham nemlig til stadighet hyperventilerende i gangen, rammet av akutt panikkangst før han skal tilbake til den kuede familietilværelsen, en tilværelse der han som mann, i Toms øyne, er redusert til ingenting. 

Som seer tar man i starten for gitt at Tom projiserer sitt hat og sine fordommer mot Audun, og at hans analyse dermed er gal. Det mest overraskende i Ølhunden Berit er sånn sett at det senere i serien skal vise seg at Tom har helt rett: Audun lider i en tilværelse der hans verdi som mann blir borte i møte med krav og holdninger fra en påstått likestilling. Han kues og ydmykes av sin langt mer maskuline (ironisk nok?) samboer Line, som er en sånn dame som må være statsfeminismens perfekte avkom: utdannet og verbalt sterk, med tilsvarende sterke meninger og lav evne til å være åpen for at hun kan ta feil. Enten er du med henne, ellers er du mot henne. Dermed blir det heller ikke noe rom for Auduns tanker og følelser – og ikke minst hans seksuelle tanker. For også Audun sitter i et fangehull sammen med Louis C.K.

Tom og Audun utspiller i serien en klassisk doppelgänger-dans: tilsynelatende motsetninger, som viser seg å være veldig like, og der den enes fall er den andres frelse – og vice versa. De viser to sider av samme sak: menn som mistrives i en verden der deres behov og verdi ikke tas på alvor, hverken på hjemmebane eller samfunnsnivå. 

Giftig feminititet

Mistrivselen er knyttet til kvinner: i Toms tilfelle hans tilsynelatende incel-tilværelse og en ensomhet som fører til at han svindles av Ieva. Men en annen kvinnelig skikkelse er moren, som åpenbart har vært og er en kald og egoistisk mor som har sviktet sønnen sin. Dette går ikke serien dypere inn i, men de fleste vil umiddelbart skjønne at de som behandles så foraktfullt av sin mor vil ende opp med å forakte seg selv. 

Audun har som nevnt Line, som fremstår som en svært usympatisk skikkelse, som ikke desto mindre besitter både en overfladisk vennlighet og alle «korrekte» holdninger. Derimot finnes hun hverken varm eller interessert i å finne ut av hvordan Audun egentlig har det – til tross for at det er tydelig at han har det dårlig. Han er fraværende, glemmer ting og viser tendenser til tvangshandlinger som overdreven håndvask. Hun tvinger, nei truer, Audun til å gå til psykolog. Det er hos psykologen mørket i Audun flyter ut og vi forstår hvor mye han lider.

Scenen gjør inntrykk i all sin ubehagelighet. Som kvinne føler jeg meg også truffet av flere beskrivelser: når det gjelder barnet, vet mor best. «Hvis jeg tenker han kan gråte i noen minutter, men hun mener han ikke kan det, da kan han ikke det.» Her tas et tilbakevendende tema i samlivsspaltene opp: menn føler seg utilstrekkelige i møte med kvinners krav, og kvinner opplever at mannen er utilstrekkelig. Svaret fra psykologene er forutsigbart: dere må snakke sammen og komme hverandre i møte. 

Mindre sivilisert går det for seg i damefora på sosiale medier. «Mammaklubb for bra damer» har 24 tusen medlemmer på Facebook og er til hverdags en svært underlig og til tider utrivelig plass. La oss bare si at folk er rare. I jula har gruppa blitt fylt til randen av innlegg om menn som ikke bidrar. Disse kjærestene, ektemennene og pappaene som beskrives er så urimelige og udugelige at det nesten ikke er til å tro. Ikke handler de gaver, ikke rydder, vasker og pynter de, ikke viser de tilstrekkelig glede over å være sammen med familien sin, men glor ustoppelig på en skjerm. Ikke sjeldent topper det seg når det i tillegg viser seg at mannen, den slyngelen, har kjøpt en elendig gave til kjæresten. 

Dette er en liten digresjon, men poenget er uansett at også kvinner kan være giftige. Og det er denne giftigheten som jeg møter i karakteren Line: en kjønnet selvtilfredshet, uten nysgjerrighet på mannens verdenserfaring.

«Dere forstår ingenting om maskulinitet» 

Samtidig er min innvending til Audun: Hvorfor sier du ikke noe da, hvis du har det så fælt? Og er det feminismen som gjør at du føler deg most som mann, eller er det den usympatiske, giftige kjæresten din?

En åpenbar grunn til at Audun ikke snakker med Line er at han er overbevist om at hun ikke vil lytte eller forstå. Symptomatisk nok sier han til psykologen: «Line mener menn er enklere enn kvinner. At kvinner forstår menn best. Men dere forstår jo ingenting, ingenting om maskulinitet». Dette er kanskje et nøkkelsitat for å forstå hele universet i tv-serien: I utleggingen han har til psykologen, virker det som kjernen i problemene hans er nettopp dette: at hans maskulinitet ikke anerkjennes eller forstås. Slik blir det heller ikke rom for hans, altså mannens, problemer, og parforholdet lider under denne manglende forståelsen. 

Det er også dette sitatet jeg er blitt sittende med etter å ha sett serien. Siden jeg heller ikke forstår menn, synes jeg nemlig også det er vanskelig å forstå Audun fullt ut, og da særlig hva som er det opprinnelige problemet. For han vikler seg inn i en god suppe som går langt forbi det de fleste menn baler med i lignende situasjoner. Fokuset hos psykologen ligger i det seksuelle. «Jeg er en ekte incel», sier han. «Jeg har alltid lyst til å pule. Jeg gjør det aldri. Menn kan ikke ligge med sjefen, det er dere som gjør det. Dere elsker å ligge med sjefen. Jeg er jo ansatt, så sexlivet vårt er fucked.» 

Er det mistrivselen i forholdet som gjør at det seksuelle ikke fungerer, eller er det mangelen på sex som gjør at han, og dermed forholdet, ikke fungerer? Konsekvensen er uansett at Audun blir avhengig av porno og tilbringer nettene i «kuktåka» som han kaller det. Og dette gjør tingene enda verre for ham, for det påtvinger en svært destruktiv skamfølelse. 

Og dette forener også Tom og Audun, for selve hovedgrunnen til at de har det dårlig, i det minste slik jeg tolker serien, er uløselig knyttet til sex og intimitet. Og selv om et godt seksualliv åpenbart er viktig også for kvinner, ser vi ikke lignende problemer springe ut av mangelen på det. «Og dere sier vår seksualitet er lik», sier Audun i psykologsofaen, etter å ha lagt ut om ting som skjer i mørket på hemmelige homsesaunaer: «Mannens seksualitet i all sin gryntete velde. Ingen skam. Slik sex er når menn får bestemme.» Og med det sier han i grunnen det samme som hos Louis C.K: menn er fanger i seksualiteten på en helt annen måte enn kvinner. 

Audun på homosauna i Ølhunden Berit

Seksualitet som en destruktiv kraft

Det er ikke helt godt å få grep om problemets rot, eller hva som er nytt i dagens mannsrolle. Hvis Audun og Louis C.K. har rett, har vel menn tenkt en god del på sex og på kvinner de vil ligge med, til uminnelige tider. Men noen av utfordringene det skaper, skammen og fremmedgjøringen – det synes å være seriens påstand – er ny eller annerledes i dag. Skyldes det at det er vanskeligere å snakke om det i en tid der det i større grad forutsettes i dannet samtale at menns og kvinners seksualitet er mer lik? Skyldes det et samfunn der menn som allerede tenker altfor mye på sex, kontinuerlig har tilgang til porno, og altfor ofte får videoer av lettkledde kvinner i feeden på TikTok og Instagram? Det siste synes kanskje vel så plausibelt som at det er selve det likestilte småbarnslivet og den postulerte kvinnelige sjefen i hjemmet som må bære ansvaret, slik Audun antyder. Men uavhengig av hva problemets rot er, sannsynligvis er det en blanding, er resultatet knyttet til hvordan den mannlige seksualiteten overtar som en destruktiv kraft.

Dette går til kjernen i debatten om ulykkelige enslige menn og incel-kulturen, men også noe så enkelt som hverdags-sexisme, der tilsynelatende vanlige menn kan spre om seg med åpen misogyni i sosiale medier (eller som Tom og Audun, glede seg over å se slikt innhold fra andre). Selv om kvinner ofte ganske ufint klager over menn, tar det ikke den samme truende og stygge formen som menn kan ty til. Et kjennetegn i partnervold og overgrepssaker, fra bunnen til toppen av samfunnet, er ofte at mannen har det dårlig – og det tas ut over kvinner. 

Her har vi selvfølgelig beveget oss langt bort fra «alle menn». Poenget som fremmes med Tom og Audun er ekstreme, men budskapet er likevel tydelig: mannens seksualitet er annerledes og vi må ta den på alvor, også når den er ubehagelig. Ikke minst da, kanskje.

I en viss forstand er dette en fortsettelse av den debatten som brøt ut da Karl Ove Knausgård for elleve år siden i et intervju med svenske Expressen sa at «alle menn som treffer en kvinne, lurer på hvordan det er å ligge med henne». Dette ble kraftig avvist og kritisert av kvinnelige feminister, selv om det er uvisst hvordan de tenker at akkurat det vet de, altså kvinnene, best. Mer sannsynlig er vel at de ikke ønsker at dette skal være riktig; det mannlige blikket (the male gaze) er ubehagelig nok om man ikke i tillegg skal ta innover seg at opplevelsen av å bli seksuelt vurdert er helt sann. 

Debatten ender i den klassiske forvekslingen mellom er og bør. Og det interessante og nye i Ølhunden Berit er at Audun har alle de rette meningene, i det minste utad, om hvordan ting bør være. Problemene i tv-serien skyldes ikke at det har vært mangel på holdningskampanjer om likestilling. Den skyldes ikke engang at mannsrollen har vært for trang, som er en tilbakevendende trope i diskusjonen om mennsproblemer (som også inngår i Hans Petter Sjølis omtale av serien i VG). Audun lider i stedet under hvordan ting faktisk er. Resultatet er en voldsom skam og selvforakt. Den eneste han kan snakke med, er Tom, en mann Audun tenker er den eneste som vil forstå ham, nettopp fordi han viser frem et maskulint mørke som er, også der det definitivt ikke bør.

Jeg forstår altså heller ikke Audun fullt ut. Men etter å ha sett serien, og snakket med menn om den, er jeg også mer åpen for at det ikke bare gjelder den fiktive skikkelsen, men at det kanskje er riktig: Aurora forstår ikke menn. Jeg tror i så fall ikke jeg er alene. Så, hvordan kan vi snakke bedre om mannens mørke, og tør og vil kvinner forstå?

Og i så fall: Tør egentlig menn å snakke?

Powered by Labrador CMS