Støv på uglen

Teateroppsettingen av Et stykke plastikk har fått Kristian Meisingset til å gå ut til forsvar for folk med vaskehjelp. I Minerva skriver han at det ikke er noen grunn til å skamme seg over å ha vaskehjelp. Han argumenterer for at Nationaltheatret inviterer til å tolke stykkets budskap i motsatt retning: Du skal skamme deg. Som en del av informasjonsarbeidet rundt stykket har Nationaltheatret publisert min tekst «Overklasseskammen», som ifølge Meisingset forsterker budskapet om at folk bør skamme seg over å ha vaskehjelp hjemme.

Av kritikken fra Meisingset, har jeg mest forståelse for den han retter mot Nationaltheatret for at de går for langt i å tolke stykket. Men jeg er ikke enig verken i at Nationaltheatret, stykket eller jeg forfekter at folk bør skamme seg over å ha vaskehjelp. Derimot er jeg enig i at både stykket og min tekst tar som utgangspunkt at privat vaskehjelp gir bestemte sjikt moralske og andre sosiale kvaler og dilemmaer. Dessuten; det hygieniske er politisk.

Noe av det fine med teater og essayistiske tekster er at det ikke er krav om empirisk fundament for alle påstander. Slik er det mulig å fange (og karikere) fenomener som ikke er så lett å plassere i analytiske kategorier og å frigjøre fenomener som fanges i gitte analytiske kategorier. Vask hjemme er sånn. Vanskelig å forstå som totalt sosialt fenomen, enkelt å spørre om i spørreundersøkelser. Skam er et annet fenomen som med kraft har blitt behandlet dramaturgisk.

Meisingset etterlyser empirisk grunnlag for påstanden om skam. Min overskrift «Overklasseskam» er inspirert av en tekst i Minerva av sosiolog Vegard Jarness, som drøfter «hva vi (ikke) snakker om når vi diskuterer om klasse». Teksten har en rekke referanser til de siste årenes klasseforskning i Norge. For eksempel antologien Arbeiderklassen, der forskerne Håvard Helland og Jørn Ljunggren viser at ikke bare tror nordmenn at «folk flest vil vurdere» renhold som lavest i statushierarkiet, de synes også at renhold bør ha lav status helt der nede sammen med de overvurderte journalistene.

Dessuten finnes også fagfellevurdert forskning som direkte tar tak i skammen rundt renhold. Det er skam alle veier, skam ved å vaske, skam ved ikke å vaske, skam ved å like å vaske og, viktig her, skam ved «å ikke vaske selv», skriver antropologene Runar Døving og Ingunn Grimstad Klepp i Tidsskrift for kjønnsforskning i 2015. Renhold ser ut til å bære en mangedimensjonal skam. Og når norske par kjøper vaskehjelp hjemme, må de lage fortellinger som rettferdiggjør kjøpet. Det skriver kulturforsker Guro Kristensen i artikkelen «Hjemme- og lønnsarbeidets mening og verdi Norske pars fortellinger om det å kjøpe private husholds- og omsorgstjenester», også i Tidsskrift for kjønnsforskning fra 2015. Familienes «likestillingsprosjekt» er en slik fortelling. Det trengs kjøpt hjelp for å lage likhet.

Frastøtende jobb

Observasjoner alle kan gjøre, understøtter forskernes funn. Et søk på «skam», «vaskehjelp» og «flaut» åpner opp et annet univers der særlig kvinner diskuterer seg imellom om det er flaut å ha noen til å vaske hjemme, og dermed også et univers der folk jobber med å finne retorisk forsvar for det de gjør når det kan være problematisk for moral, fasadebygging og/eller selvforståelse.

Kanskje har oppmerksomheten yrkesgrupper med «kritiske samfunnsfunksjoner» fikk under pandemien gjort at statistikken til Helland og Ljunggren hadde blitt litt stokket om på, men mye tyder på at de relative samfunnsposisjonene ikke ble omrokert av pandemitidens begeistring for helsepersonale og den offisielle anerkjennelsen av renholdere som viktige. Det ble med klapp og rett til barnehage, ikke status og lønn. Dessuten er privat vask hjemme en annen sak enn renhold ellers.

Å kjøpe tjenester av noen med lav yrkesmessig status er ikke skamfullt i seg selv. Men den mulige skammen ved vask hjemme ser ut til å så i en særstilling og er altså stadig oppe til diskusjon forskjellige steder. I min tekst nevner jeg venstreinfluenser Cathrine Sandnes som profilert vaskehjelpkjøper i offentligheten. Sandnes er også tema i Kristin Clemets tekst «Vasketanker», der Clemet forsvarer retten til å kjøpe vaskehjelp i kjølvannet av en artikkel i Klassekampen som problematiserer at tenketankledere «tenker mens andre vasker». Clemet kommenterer at hun, i motsetning til lederne for venstresidens tankledere, Manifests Sandnes og Agendas Marte Gerhardsen, ikke trenger å forsvare seg: Hun tilhører jo den politiske siden som forventes å mene at så lenge noen vil gjøre jobben og andre vil betale markedspris for den, er tjenestekjøp helt greit og moralsk riktig.

Men heller ikke for folk på høyresiden er vaskehjelp hjemme alltid enkelt. For privat renhold er en oppgave som i seg selv kan være problematisk å gjøre og åpner et rom det kan være problematisk å slippe andre inn i. Skal vi tro historiker Virginia Smith, som har skrevet renslighetens historie, er det et universelt trekk ved mennesket at «nær fysisk kontakt med andre menneskers kroppslige avfall er betraktet som frastøtende». Derfor er «klesvask, søppelfjerning, vasking» en jobb som historisk er gitt til den laveste rangerte; til den laveste kaste og det underordnede kjønn.

Les også Meisingsets omtale av Et stykke plastikk:

Pluss

Pluss

Nei, Nationaltheatret, man trenger ikke skamme seg over å ha vaskehjelp

«Et stykke plastikk» mislykkes fullstendig som politisk teater.

Kristian Meisingset

Slik kan det fremstå paradoksalt at antall hushjelper vokste da den føydale verden var på hell, en verden der fargen på blodet bestemte hvem som skulle tjene og hvem som skulle betjenes. Men med det såkalte liberale demokratiet, med større individuelle muligheter, som vokste fram utover 17- og 1800-tallet, vokste også antallet hushjelper slik at på høyden var en av tre kvinner mellom 15 og 24 tjenerskap i private hjem.

Borgerskapet og privatlivet

«Borgerskapet» fungerer som et samlebegrep for den nye eliten på 17- og 1800-tallet som hadde næringsvirksomhet og administrasjon som kilde til posisjon i samfunnet og som tok over for aristokratiet som den ledende samfunnsgruppen. Fortsatt, og i større omfang, var tiden preget av at mange gjorde nedvurderte arbeidsoppgaver for noen få med høy status. Men det virkelig nye var det borgerlige privatlivsidealet.

Det «private» er sentralt i diskusjonen om skam, for skam dreier seg blant annet om hva andre ikke skal vite. En aristokrat er verken opptatt av å se eller bli sett, skriver samfunnsgeograf Henri Lefebvre i boka The Production of Space fra 1991. Hen bare er, og det er ikke noe skille mellom privat og offentlig. Den borgerlige boligen derimot, som riktignok i sin estetikk er en parodi på aristokratens, har utside og innside, offentlig og privat, som grunnleggende organiseringsprinsipp. «Vulgære» funksjoner som ikke-seremoniell spising, søvn og sex foregår utenfor andres åsyn. Utsiden er det som teller, og de beskyttende gardinene har forsiden ut mot verden. Den religiøse tanken om den rene sjelen fikk sin materielle motsats i tanken om at ordentlige mennesker hadde rene fasader.

Hygieneregimet som vokste fram på 1800-tallet, hadde mange agenter, for eksempel helsemyndigheter med nye innsikter om smitte, håndvask og faren ved døde kropper. Men det var også et kulturelt fenomen der privatlivsidealet, renslighetsidealer og skam spredte seg fra borgerskapet til brede lag. Etnologene Jonas Frykman og Orvar Lögren har drøftet denne prosessen ved hjelp av historiker Norbert Elias’ begrep «siviliseringsprosessen». De ser i boka Det kultiverte mennesket, som kom på norsk i 1994, på hvordan de «siviliserte» hygieneideene kom til bøndene i Sverige via døtre som hadde vært hushjelper for borgerskapet. De unge jentene hadde lært at de selv var skitne, og nå lærte de foreldre og søsken at de måtte gjøre noe nytt for ikke å være skitne; for eksempel vaske seg og huset på andre måter, spytte og gå på do på andre måter.

Og kommersielle interesser støttet prosessen – med varemangfold og reklame for såper, tannbørster og vaskeredskap. En kommersiell aktivitet som samtidig var markedsføring av en ny skam over kropp, bosted og seg selv. Men de nye gruppene som ble «siviliserte», kunne ikke hente kvinner fra underordnede samfunnslag for å gjøre jobben.

Mer støv – og mer tid med barn

Siviliseringsprosessen foregikk over en lang periode, og var ikke det eneste som skjedde i en tid der demokratiet, fagbevegelsen, velferdsstaten, fellesskolen og mye annet satte preg på folks liv. En beskrivelse av noe av dette er Roy Jacobsens epos Seierherrene fra 1991. Han skriver hvordan den norske arbeiderklassen tar over førersetet i samfunnet. Blant fortellerstemmens observasjoner er at «borgerne går med sko på inne». Arbeiderklassen derimot går i sokkelesten. En rekke teorier på hvorfor lanseres. Min er at det også skyldes at de vasker selv.

Hushjelpens bortfall, velferdsstatens omfang og økonomiske forskjellers nedgang er en del av den samme historien om 1900-tallet. På den ene siden vant borgerskapet fram med privatlivsidealet og renslighetsforståelsen sin. Arbeiderklassens husmødre fikk Støv på hjernen, som filmen fra renslighetsregimets topp i 1959 beskriver det. På den andre siden har arbeiderklassen vunnet fram med likhetstanken økonomisk, slik at det er vanskelig for de fleste å ha råd til vaskehjelp hjemme.

En indikator på at støvet forsvant fra hjernen er SSBs tall for tid brukt på arbeid hjemme. Fram mot årtusenskiftet gikk tiden kvinner brukte på renhold betydelig ned, menns litt opp. Når menn ble mer med i det som skulle gjøres hjemme, var det særlig tid med barna som økte, mens støvet fikk spre seg mer.

Når vaskehjelp hjemme nå ser ut til å vokse igjen, kreves det kulturell jobbing for at skammen skal bli til å leve med, eller bli borte. Både kompliserende politisk og klargjørende med tanke på fordeling av oppgaver er det at hushjelpen i den nye bølgen med stor sannsynlighet har bakgrunn utenfor Norge.

Hva vi snakker om når vi snakker om vaskehjelp

Inn i denne kulturelle prosessen går også Meisingsets tekst og retorikken som kommer fram i deler av diskusjonen på Facebook-tråden hans, som han beskriver som en «uformell spørreundersøkelse». Tråden er mer interessant for å se hva slags fortellinger som virvles opp når folk får spørsmål om de skammer seg enn som noe innblikk i skammens utbredelse. Som han som svarer at han får et personlig forhold til dem som vasker hjemme hos seg, og at det er fint. Forklaringen strider litt imot den dominerende fortellinger i tråden, om at vasking er en jobb som alle andre, og sånn sett like uproblematisk som alle andre markedstransaksjoner.

At det skjer noe personlig mellom dem som hyres inn for å hjelpe og dem som kjøper hjelp, som går utover tjenesten som kjøpes, er grunnlaget for flere av forrige århundres mest kjente fortellinger. Både Mary Poppins og nonnen Maria kommer inn i et hus for å passe barn og ender med å redde familien og skape et hjem. Maria ved til slutt å gifte seg med den autoritære enkemannen som ikke lenger ser barna sine. I Norge har Anna Fiske med tegneserien Vaskedamen laget en fortelling som gjør den samme observasjonen som jeg tolker ut av Et stykke plastikk: Vaskehjelpen kommer inn i en familie som sliter, og får et sannere blikk ikke bare på tingenes, men på menneskenes, tilstand. Ikke minst er det barna som er der vasken foregår, i hverdagen, på gulvet. Livet, kunsten, vasken og foreldreskapet går i ett, gjør det ikke? Da er det vanskelig når det ikke går opp.

En forklaring på skam er at det er en følelse som folk bruker for å justere praksis. For å ta seg sammen? Jeg tenker ikke sånn på det jeg kaller «overklasseskam». I første rekke tror jeg den plager en del folk med mye kulturell kapital og nok økonomisk kapital til å kjøpe vask hjemme i kombinasjon med politiske venstresympatier. På den ene siden forstår de seg selv som unikt viktige, med evne til å tenke mer vesentlige tanker enn røkla. På den andre siden har de en forståelse av seg selv som noen som ser at alle mennesker er like mye verdt og de støtter politikk som skal utjevne forskjeller og hierarkier. Vaskehjelp hjemme er vanskelig for dem fordi det nærmest per definisjon er hierarkisk. Skammen jeg beskriver, og som det går an å trekke ut av Et stykke plastikk, dreier seg om hva vi snakker med oss selv og andre om når vi snakker om vaskehjelp. Det er en prat som ikke minst er rettferdiggjørende. Om det det er det frie markedet eller den empatiske, godt betalende vasketjenestekjøperen som er temaet.

Historiske erfaringer tyder på at den type oppgave som vask hjemme hos andre er, vokser i omfang av forskjeller, ikke av arbeidsdeling i seg. Når Civita jobber politisk for svenske tilstander i Norge, ved at utgifter til vask hjemme skal kunne trekkes av på skatten, er det en del av den politiske kampen for å naturliggjøre hierarkiske forskjeller. Selv om det må selges inn som en kamp for at fattige skal komme seg inn i arbeidslivet.

En lakmustest på om privat vaskehjelp fungerer slik at renholdsarbeid, tenketankledelse, legejobb og lektorjobb står likt som en praktisk funksjonell arbeidsdeling eller er klassesamfunnets hierarkier som sementeres, kan være om det er slik at de som har renhold som jobb, har vaskehjelp hjemme. May-Len Skilbrei fant i sin doktoravhandling fra 2003 om kvinner som vasker – og som overhodet ikke skammer seg, forresten – ikke så overraskende at slik var det i hvert fall ikke for tjue år siden. Ingen tror vel det nå heller er slik at det er arbeiderklassekvinner i tunge jobber som går hjem til et hus vasket av profesjonelle renholdere på tarifflønn?

Jeg er enig med Meisingset i at det kommer lite godt ut av å skamme seg over å ha vaskehjelp. Privilegier har vel heller aldri blitt borte ved at privilegerte skammer seg vekk fra dem? Og jobber har ikke blitt bedre fordi de diskuteres med skam som utgangspunkt? Men det samfunnet som reduserte antall hushjelper, fylte norske hjem med mer støv i likestillingens navn og samtidig ga fedre mer tid med barna sine, er verdt å kjempe for. Et samfunn der noen har vaskehjelp slik at de får tid til sine godt betalte og mer prestisjefylte oppgaver, er det ikke.