– Jeg ser først og fremst på ham som en salmedikter

Ole Paus hadde en unik posisjon blant norske kunstnere. Sangene han skrev berørte mange, og spente fra ettertenksomme hymner til satiriske nidviser. Sett i lys av sine mange aktive år og sin sjangerkrysning, må han kunne anses som Norges mest betydningsfulle trubadur ved sin død.

VGs kommentator Yngve Kvistad hadde i sin nekrolog en særlig elegant oppsummering av Ole Paus’ biografi:

«Unnfanget i embetsaristokratiet, født inn i borgerskapet, pint under samnorsken; korsfestet som ‘norsk visesangs enfant terrible’ allerede i 1968, fór ut på landeveien, kom derfra igjen for å dømme levende og åndsdøde i Paus-posten, revyer og ramsalt satire.»

Sønnen hans, Marcus Paus, er klassisk samtidskomponist og en kjent skikkelse innen kunstmusikkmiljøet i Norge. Marcus fikk være med faren til det siste. Han sier det var en fin død, og at Ole Paus forlot jorden som en lettet mann: «Han var overhodet ikke redd for det som ventet ham».

Marcus var også forberedt på at slutten var nær. Han var villig til å dele noen tanker og minner om Ole Paus med oss.

– Hele Norge kjente din far. Opplever du at det var sider ved ham som ikke kom frem?

– Det er et veldig godt spørsmål. Jeg tror faktisk i forbausende stor grad at han var slik han fremstod. Han hverken innyndet seg eller tok seg sammen etter forholdene. Han var et åpent sår, og han var en omfavnelse, et åpenhjertig menneske og en fantastisk venn. Jeg tror også han var en nokså uforglemmelig livspartner, og mest sannsynlig et helvete å være gift med. Å elske ham var å dele ham. Men jeg tok ham aldri på fersken i å gjøre en kjærlighetsløs handling. Jeg vil beskrive ham som grunnleggende raus og anstendig, og dette er nok det jeg tenker på ham mest som. Uansett hvor vidt og bredt han levde, så lå det en grunnleggende vilje til anstendighet der hos ham.

– Hvordan klarte han å treffe så mange nerver i det norske folk, over flere generasjoner?

– Jeg tror poesien hans var en stor del av årsaken. Det er i alle fall derfor mange av sangene hans fortsatt står seg. Selv om visebølgen definitivt var av en konkret tid, har mange av hans sanger vist seg å overleve. Flere av de tidligere store så på ham som arvtager, slik som André Bjerke, Jens Bjørneboe og Alf Prøysen, som alle var hans venner. Han stod i en slags spagat mellom viseverden og en mer litterær tilnærming til tekst, eller kanskje mer salmedikter. Jeg tror faktisk jeg først og fremst ser på ham som dét – en salmedikter. Det ligger en ydmykhet der, som aldri blir jålete litterær. Det å stå i noe annets tjeneste, selv om det kanskje er litt uklart nøyaktig hva dette andre er. Han snakket åpent om sin tro, men den troen var vanskelig å plassere innenfor noen kjente rammer. Han tilhørte ingen menighet og var like hjemløs overalt. Men det ligger nok en grunnleggende hengivelse der i alt han skrev – en form for ydmykhet.

– Ole Paus skrev folkekjære sanger, men også nidviser som harselerte med folk. Elsket eller foraktet han Norge og nordmenn?

– Jeg tror ikke man kan elske et folk uten å forakte dem litt. Den røde tråden i hans liv var at han var på rømmen bestandig. Det er viktig å se på hans bakgrunn og omstendighetene han ble født inn i.

– Det er en spesiell familie og biografi, som omfatter Henrik Ibsen, Henny Moan, André Bjerke og en kammerherre av Pave Benedict XV. Var dette med på å skape Ole Paus?

– Han vokste opp hos sin tante og bestemor på Hovseter, i en leilighet som var et lite stykke Wien. Foreldrene snakket i beskjeden grad norsk. Hans bestemor var østeriksk-jødisk, som siden konverterte til katolisismen og så ble protestant. Bestefaren Torleif Paus var i sin tid generalkonsul i Wien. Torleif var en figur jeg tror på mange måter min far speilet seg i – en mann som var konstant dobbeltbooket. Han klarte aldri si nei til noe, en skurk av lynne med et godt hjerte. Han etterlot seg et så kaotisk landskap, da han rømte fra Østerrike til en svensk grevinne. I Norge gikk det ikke fullt så bra med familien. Det er en rar slekt, som ikke er så god til å være familiær. I store deler av hans liv, var han uten familie. Moren døde da han var fire år gammel. Det er mye å trekke frem fra bakgrunnen hans, men jeg tror det mest formative var at han mistet sin mor da han bare var fire år gammel. Det gjorde ham hjemløs. Han var god til å etablere hjem for andre, men tok i beskjeden grad bolig i disse hjemmene selv. Familien Paus var nokså bornert og forstokket, og lite interessert i en visesanger som var på rømmen. Men selv om han startet som utstøtt, endte han opp med å være den som til slutt samlet familien.

– Og denne samlende egenskapen utviklet han og lot omfatte til et nasjonalt nivå?

– Absolutt, han var en enfant terrible som endte som noe helt annet for nasjonen. Jeg tror begge roller var der fra starten av. Han var uredd. Jeg vet ikke om noe eller noen han fryktet. Det samme gjaldt hans forhold til å skulle forlate dette livet.

– Han var visesanger med en lite polert og skolert røst, og befattet seg med andre musikere også. Kunne noen kunstner eller annen kunst gi ham mindreverdighetskompleks av noe slag?

– Nesten alt og alle. Han var svært ydmyk over egen fremførelse, som han mente aldri var god nok. Han skrøt gjerne av andre, selv om det kan hende han koketterte litt med sin selvforkleinelse. Han var nok grunnleggende upretensiøs hele veien. Tidlig i livet var det nok mennesker rundt ham som nok hadde ønsket at han hadde satset på en annen karrierevei, skoleflink som han var. Det var derimot ikke mange han beundret sånn på ordentlig. Snarere enn å se på skikkelser å se opp til, så han etter mennesker å omfavne – gjerne mennesker som hadde tatt valg som hadde plassert dem litt på utsiden. Han likte mennesker som tok aparte valg, slik som Anders Lange som han var personlig venn med. 

– Du er selv kunstner og musiker. Det må jo ha vært en form for påvirkning fra din far?

– Det tror jeg det er. Jeg tror ikke jeg selv er i stand til å bedømme i hvor stor grad det er en del av mitt fundament. Mitt eget liv er jo tuftet på dette og på folkene rundt ham. 

– Ole Paus’ katalog er enorm. Var det noen sanger han var spesielt stolt av eller glad i?

– Han skrev jo forferdelig mye, og mye glemte han nok at han hadde skrevet underveis. Og når han kom over disse igjen, kunne han gjerne nevne dem med glede. Som mange andre kunstnere hadde han en forkjærlighet for det siste han hadde skrevet, men han hadde liten sjenanse over ting han hadde skrevet tidligere i livet. Jeg vet at han var glad i sin egen gjendiktning av hele dødsmesseliturgien på latin fra den katolske kirke, som jeg selv tonesatte i 2014, fremført under kirkemusikkdagene i Sandefjord. 

– Dere to arbeidet en god del sammen kunstnerisk.

– Vi hadde mye glede av hverandre og jobbet mye sammen, fra vår første opera i 2007 og frem til det siste. Det som var fint med det, var at vi der møttes som kolleger. Der var det en far-sønn-dimensjon som gir seg til kjenne på en måte vi ikke helt var herre over. Jeg tror vi skrev ganske likt. Min far kunne være veldig effektiv og hadde en særegen musikalitet i at han skrev dikt musikalsk, ordene lot seg lett synge. 

– Sanger som «Innerst i sjelen» og «Mitt lille land» gjorde ham nesten til en slags moderne Bjørnstjerne Bjørnson, en nasjonalskald. Opplevde du en endring i hvilken status og rolle Ole Paus hadde i Norge i løpet av sitt kunstneriske liv?

– Jeg tror han har betydd litt forskjellige ting til litt forskjellige tider. Det er nok en generasjon som har følt ham litt som sin. En av misforståelsene om ham var raddis-stempelet. Han hadde en stor avsky mot den autoritære siden av AKP (m-l), selv om han også hadde noen venner blant disse. Det var vanskelig for ham ikke å drive gjøn med autoritære mennesker, og dette var kanskje en fellesnevner for ham hele veien. Det å se forskjell på det å være en autoritet og det å være autoritær. Han likte dårlig å bli forlangt lydighet fra, og der var han konsekvent. Derimot var han genuint opptatt av menneskene som bor i Norge og det hver av dem representerte. Han skilte aldri mellom høyt og lavt, men brydde seg bare om menneskene. 

– Hvilket minne håper du han får?

– Det som har vært tydelig etter at han har gått bort, er hvor mange som har hatt et forhold til ham og bryr seg om ham. Jeg håper han fortsatt vil være oss til trøst når vi trenger ham, og jeg tar for gitt at han vil fortsette å misforstås. 

Alexander Zlatanos Ibsen er personlig venn av Marcus Paus.