KULTUR
Det er galskap å starte på nytt i januar.
Dersom min Instagram-feed er til å stole på, er romjulen tiden der folk legger store planer om det fortreffelige nye året. Siden algoritmene er et speil på hva en i det minste selv tiltrekkes av, innrømmer jeg lett at det er nettopp slike planer jeg selv begynner med så snart ribba er fortært. Jeg skulle ønske vi kunne se på verdensproblemene med samme ukuelige optimisme som vi ser på det nye året med, i det minste når det gjelder egne vaner. Selv om man har tilbragt hele 2025, og årene før, med å være en slask og en slubbert, er det tilsynelatende ingenting i veien for at 2026 blir året der alt snus.
Som de fleste andre planlegger jeg, fortsatt med ribbefettet nederst i halsen, åpenbart å bli et sunnere, sterkere, snillere og bedre organisert menneske, en morsom mamma til barna mine og kjærlig, tålmodig kone til mannen min. Jeg skal gi hunden min alle de turene i skog og mark som hun trenger, jeg skal gjenoppta svømmetreningen jeg oppga en gang rundt 2016 og jeg skal avslutte hver kveld med å rydde kåken helt før jeg mediterer og puster noen minutter for så å legge meg i rimelig tid. Morgenene skal flyte behagelig og sømløst. Jeg skal stå opp senest klokka seks, gjøre lett morgengymnastikk, kle på meg, lage matpakker og frokost, slik at alt er klart når barna står opp senest syv. Vi skal være ute av huset senest kvart på åtte. De siste dagene av romjula har jeg sittet i kaoset og gledet meg til denne nye hverdagen.
Det mest sinnssyke med denne planen er den totale, nærmest barnslige inderligheten den er tenkt ut med. I grunn ligger en helt ekte, uironisk tro på at i år, i år går det. Som alle som strømmer til treningssentrene og binder seg til masten med dyre abonnementer, alle som setter seg vektmål, har hvit januar og sukkerstopp – det vi alle har til felles er håpet om at dette året skal vi klare det.
Og så gjør vi selvfølgelig ikke det. Jeg vet ikke om dere andre har gitt opp ennå, men min første uke av januar har ikke vært like kaotisk som de siste månedene av 2025 – den har vært verre. Alle mine fine mål har gått nøyaktig like lukt åt skogen som man egentlig visste på forhånd. Sure, trøtte unger ute av senger halv åtte, ingen mat i kjøleskapet, rot og kaos. Hunden har blitt enda mer neglisjert enn hun pleier. Pizza Grandiosa til middag. Det eneste to uker juleferie gjorde for meg, var å ta meg så ut av rytmen at det virker nærmest umulig å komme tilbake i den.
Heldigvis og utrolig nok har nyttårsoptimismen enn så lenge bestått til en slik grad at jeg har kommet fram til at dette ikke er min feil. Jeg har nemlig funnet ut at det er galskap å starte på nytt i januar.
Januar er den mest bedritne måneden i året. Selv om november gir hard konkurranse med sitt regn og mørke, gir den i det minste desember å se frem til. Vi klarer fire uker grå tilværelse når tente julelys, pynt og glede venter rett rundt hjørnet.
Det eneste som venter rett rundt hjørnet nå, er mer av det samme. Januar jobber aktivt mot oss: Det er kaldt, mørkt og snøen gjør byen ufremkommelig. Når man først har klart å få ungene ut av senga, foret og vannet, tar det en halv evighet å få på dem alle lagene med tøy som de trenger for å komme seg relativt varme og tørre gjennom dagen. Snøen som lar vente på seg gjennom desember gjør sin entré akkurat i det jula er over, som en real langfinger. Bussene står. Sykkelveiene er livsfarlige. Den vanlige turen til barnehagen tar dobbelt så lang tid.
Været til side er januar i tillegg en måned der de fleste av oss er utslitt, ikke uthvilt, etter jula, som vi antakeligvis har brukt på å bekjempe et eller annet virus. Bankkontoen er dessuten tom, så dersom tiden faktisk hadde strukket til å lage vegansk råvarebasert middag til hele familien ville jeg uansett ikke hatt råd til det. Tanken om hvit måned og sukkerstopp må være som masokisme å regne: Dette er ikke tiden for å fjerne kosen, dette er tiden for å kose seg mer.
Jeg har derfor kommet frem til at nyttår bør flyttes til mars, slik salige Romulus innførte i år 753 f.Kr. Romulus hadde skjønt det, for det gir langt mer mening å skulle starte på nytt i mars: dette er måneden naturen selv begynner på nytt. Dagene blir lysere; det er faktisk mulig både å forlate huset og komme tilbake i dagslys. Temperaturen gjør det mulig å være ute uten å bli utslitt etter ett vindpust. Naturen våkner til liv og fuglene synger. Det ligger et løfte om varmere, lysere tider og vår i lufta. Mars er en måned som spiller på lag.
Realisten i meg forstår selvsagt at nyttår aldri vil flyttes tilbake til mars. Likevel har jeg bestemt meg for at mitt nye liv begynner da. Ei uke inn i januar har jeg flyttet alle mål om nye vaner og forbedring et par måneder frem i tid, så jeg kan bruke det jeg kan av hyggelige, behagelige ting til å støtte meg gjennom de neste ukene. Når barna er i seng skal jeg kose meg med vin. Helger skal brukes på bakst og kos, det skal drikkes kakao i sofaen med puter og pledd. Har jeg lyst på grandis, skal jeg spise grandis. Det er det eneste som gir mening nå. I tillegg kan jeg bruke de neste to månedene på å planlegge det supermennesket jeg skal gjenoppstå som når svarttrosten igjen begynner å synge. I mars skjer det! Å, som jeg gleder meg.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
