– Læreryrket er for mange en plan B

«Det er ingen overdrivelse å beskrive Astrid Søgnen som en av de mest innflytelsesrike skoleideologene i Norge de siste tredve årene», skrev Torbjørn Røe Isaksen i festskriftet i anledning 70-årsdagen til den tidligere skoledirektøren i Oslo i 2021. 

Da hun gikk av som leder av Utdanningsetaten i hovedstaden i 2018, hadde hun styrt like lenge som avgangselevene det året hadde levd – 18 år. I tilbakeblikk var dette svært gode år for skolen hun ledet. Den utfordrende utdanningssektoren i Oslo ble etter hvert et forbilde for hele landet.

– Har det vært noen endring i ditt syn på hva norsk skole trenger? 

– Samfunnsutviklingen har selvsagt påvirket skolen; hovedsakelig til det bedre, men er samtidig også en påminnelse om ikke å glemme det basale i skolen og la seg forføre av ethvert «godt» forslag. Det kan få store konsekvenser, ikke minst for de elevene som trenger skolen mest. Med det basale mener jeg kunnskap og ferdigheter; man kommer fortsatt til kort uten å kunne lese, skrive og regne, i tillegg til gode arbeidsvaner, utholdenhet og nysgjerrighet. Dette er slitesterke verdier, som handler om samfunnsoppdraget, sier Søgnen - i omgivelser preget av respekt, medbestemmelse og demokrati. Jeg er sosialdemokrat og opptatt av at skolens rolle i samfunnet, som en grunnpilar i barn og unges liv, tilgjengelig for alle, solid faglig læring og oppfølging, som bidrar til likeverdige muligheter og utjevner sosiale forskjeller. Enhver elev som fullfører og består videregående opplæring gir en tryggere by! 

Høye ambisjoner 

– Ifølge tall fra SSB fikk vi svært gode resultater i Osloskolen på 2000-tallet, med deg som skoleleder. Hva var oppskriften?

– Jeg begynte som direktør i Osloskolen i 2000 og møtte glade elever, flinke lærere og ledere, men også økonomisk merforbruk, ustabil ledersituasjon, bygningsmessig etterslep og lite kunnskap om hvordan det gikk med elevene i Osloskolen. Det hadde ikke vært etterspurt. Byrådet hadde utarbeidet en plan for hovedstadsskolen, og målsettingen var intet mindre enn «En kunnskapsskole for kvalitet og mangfold». Elevene skulle lære mer, Osloskolen skulle utvikle seg til en faglig og pedagogisk spydspiss, og andre skulle se til Oslo. Planen oste av høye politiske ambisjoner og stilte krav. Å bli stilt krav til opplevde jeg som tillit fra en tydelig og støttende skoleeier. Et dyktig lederteam fremskaffet kunnskap om status, og identifiserte svake norskspråklige ferdigheter som den største barrieren for kommunikasjon og læring av fag på mange skoler. Det ble for eksempel arbeidet med leseprogram både i begynneropplæringen og på ungdomstrinnet. Det sier noe om utfordringene. Etter hvert kom nasjonale prøver og andre statlige undersøkelser. Osloelevene på tvers av byen klarte seg stadig bedre. Skolene evnet å kompensere for ulikhet. Innsats nyttet!

Søgnens erfaring som skoleleder er omfattende. Hun var statssekretær under Gudmund Hernes og var sentral i gjennomføringen av de velkjente reformene ‘94 og ‘97. Hun ledet Kvalitetsutvalget da Kristin Clemet var statsråd, og var slik med å danne grunnlaget for Kunnskapsløftet i skolen, som med stort hell ble innført i Oslo. 

– Osloskolen skal være fri for mobbing, vold og rasisme, stod det i oppdraget til etaten. Målrettede og kontinuerlige innsatser. Lederopplæring stod for tur. God skoleledelse ble helt vesentlig for utviklingen av Osloskolen. I 2003 kunne vi tilby deltidsmaster i skoleledelse for ledere i Osloskolen, en nyvinning, som ble lagt merke til. Osloskolen var preget av høye ambisjoner, handlekraft og vilje til å lykkes. Rundt 40 prosent av elevene i grunnskolen hadde en flerkulturell bakgrunn. Deres forskjellighet skulle ikke hindre dem i å realisere sitt potensiale. Det kommunale handlingsrommet ble tatt i bruk. Tilbudene til elevene ble stadig utvidet, utover minstekravene i Opplæringsloven. Som eksempel ble det etablert tilbud på en ungdomsskole for elever med talent for dans i samarbeid med Den Norske Opera og Ballett, og tilsvarende i musikk i samarbeid med Barrat Due musikkinstitutt. Eksklusive gratis tilbud i den offentlige skolen, som få familier kunne ha finansiert på egen hånd. Sommerskolen Oslo ble en suksess fra 3000 påmeldte elever til over 20 000, en stor kommunal investering i lærelyst, trivsel og motivasjon. 

– Det er og var et nasjonalt mål at elevene skulle fullføre og bestå videregående opplæring. Oslo lå dårlig an tidlig på 2000-tallet, men vi og skolene klarte å øke fullføringen fra 67 prosent til 80 prosent på 15 år. Elever som fullførte og bestod, enten studieforberedende eller med fagbrev, ofte mot alle odds, fikk helt andre muligheter i livet, til videre utdanning og yrke, enn om de ikke hadde klart seg. 

Politisk backing

Det var ikke enkelt å forstå hvorfor daværende byrådsleder Raymond Johansen ba henne gå av i 2018. Pressen var tydelig på at det dreide seg om en konflikt med skolebyråd Inga Marte Thorkildsen, og Raymond antydet politisk uenighet: «det er en tid for alt, både samfunnet og skolen er i endring. Det er nå på tide med nye krefter i etaten», sa han til NRK. 

– Gode nyheter om elevenes utvikling på flere områder kom etter hvert. En forskningsrapport fra SSB (2022) dokumenterte det samme, både for faglige resultater og gjennomføring av videregående opplæring. Den positive utviklingen var sterkest for elever med de svakeste forutsetningene. Det fremgår at Osloskolen er blitt mer utjevnende over tid og bedre enn resten av landet, selv om elevgruppen er blitt mye mer mangfoldig. Likeens at elevene i Oslo trives like godt og har ikke større psykiske problemer enn elevene ellers i landet. 

I løpet av sin lange periode erfarte Søgnen godt samarbeid og politisk støtte fra byrådet i utviklingen av Osloskolen. Det var vesentlig for å holde kursen for den omfattende utdanningssektoren i hovedstaden. 

– Ble den politiske backingen opprettholdt gjennom hele din periode som skoledirektør?

– Som fagsjef er man uansett avhengig av politisk støtte og tillit for å få realisert den ønskede politikken. I min periode hadde vi et langvarig byråd, hvor Høyre og Venstre hadde skolebyrådene. De hadde designet «opplegget» fra år 2000, og følte rimelig nok et særlig ansvar for utviklingen. Når det kommer et nytt sett politikere etter en tøff valgkamp, er det rimelig at de ønsker å markere seg. Kloke fagpolitikere klarer som regel å balansere de varige og stabile behovene i en sektor og markere egne prioriteringer.

PISA-sjokk

Akkurat som i 2001, fikk vi nettopp et nytt PISA-sjokk. Norske elever har blitt dårligere i matematikk, lesing og naturfag. Den omfattende PISA-undersøkelsen er gjennomført i 2022 blant 690 000 elever i 81 deltakerland. Forrige undersøkelse var i 2018. Norge er blant landene som går mest tilbake siden sist. Noen peker på pandemien, men den rammet jo alle land. 

– Hva tror du er årsaken til det nye PISA-sjokket? 

– Jeg vil ikke omtale resultatene som Norge oppnådde i Pisa 2022, som et nytt Pisa-sjokk, men vi må ta resultatene på alvor. Det vi absolutt bør merke oss er at elever med de svakeste forutsetningene kommer dårligere ut. Det er et faresignal om kvaliteten i skolen. Hvorfor er man sjokkert over Pisa-22? Det skinner ikke av resultatene på de årlige nasjonale prøvene heller, særlig i lesing og regning, og som dessuten er svakere enn antatt, grunnet en systemfeil. I motsetning til Pisa presenteres resultatene fra nasjonale prøver på alle nivåer elev/klasse/skole. Under 10 prosent av landets 15 åringer deltar i Pisa. Slik sett er de nasjonale prøvene mye viktigere informasjon til lærer og elever i 8 B enn utvalgsprøven Pisa-testen hvert tredje år. Og som vanlig; noen kommuner og skoler utmerker seg år etter år med gode resultater på nasjonale prøver. Historien om «forskjellsskolen». Det bør være mer bekymringsfullt for myndigheter og praktikerne enn Pisa-resultatene. En viktig grunn til at Norge bør delta i Pisa, er at vi kan sammenligne oss med andre land, lære og videreutvikle vårt eget skolesystem og gi elevene et stadig bedre utdanningstilbud. 

– I debatten omkring de siste PISA-resultatene fokuseres det gjerne på skjermbruk og pandemi. Men dette er vel ikke særnorske forhold?

– Skjermbruk og pandemi er nettopp ikke særnorske forhold og derfor ikke hele forklaringen; det kan i så fall bli et feilspor. Det å gjøre skolen skjermfri i 2024, virker imidlertid ikke helt musikalsk. Regjeringens skjermbrukutvalg har i første runde konkludert med at vi vet for lite om konsekvensene av teknologibruk, og må finne ut mer før det konkluderes. Dette er klokt å lytte til. Ny kunnskapsminister står opp for en mobilfri skole i skoletiden. Det bør støttes! Læreren må ha makten over hvordan og til hva skjerm brukes i undervisningen. Pisa-testen sier noe om status for kjernefag i skolen. Når PISA-resultatene skal evalueres, bør myndigheter og forskningsmiljøer anlegge en bredere innfallsvinkel enn hjemmeskole og skjerm. Jeg ser at OECD ved direktør Andreas Schleicher med ansvar for Pisa i OECD anbefaler det. Norge investerer mer enn mange andre land i utdanning, så det er vesentlig å finne mer ut om hvorfor norsk skole ikke lykkes bedre på vesentlige områder. Man bør benytte anledningen til en helhetlig kritisk tilnærming, inkludert vilkår for god og varig læring i skolen. Både nasjonale prøver, eksamen og Pisa bør inngå i kunnskapsgrunnlaget.

Søgnen viser til hvordan ellers gode tiltak kan komme i veien for hverandre.

– Kan det være at skolen har fått ansvar for altfor mange forhold rundt barn og unges velferd, som gjør at lærerne ikke får ro til å skjøtte undervisningen? Presses for mange gode tiltak og intensjoner inn i skolen, som skygger for systematisk arbeid med faglig utvikling og oppfølging av elevene? Kan det ha negative følger for elevenes faglige motivasjon? Og hva med konfliktnivået i elevgruppen? Utfordrende spørsmål som bør stilles og utredes. Lærere og skoleledere bør involveres. Det ligger mye god helse og motivasjon i god undervisning. Lærerne bør styrkes som ledere av læring.

Stakkarsliggjøring av lærerne

Sviktende rekruttering til læreryrket er en stor utfordring, som må løses. Søgnen mener at det handler både om hvordan læreryrket omtales, innretning på utdanningen, de faglige kravene og utviklingsmuligheter for lærere. Det er ikke lenger åpenbart for ungdommen å ha læreryrket som første prioritet, sier Søgnen.

– Søkertallene til lærerutdanningen går kraftig ned. Hvorfor? Har yrket mistet sin status? Er det ikke givende lenger? 

– Læreryrket er for mange en plan B og noen vil heller ikke bruke et «godt» vitnemål som de har kjempet for – til å begynne på en utdanning, hvor omtrent alle kommer inn. Dagens 18-åringer er ambisiøse. De ønsker utviklingsmuligheter og karriereveier innenfor yrker, og ser seg ikke nødvendigvis som «vanlige» lærere i et livslangt løp. Læreryrket velges bort. Løsningen synes ikke å være å senke kravene, som vi dessverre har sett flere eksempler på fra myndighetene, og som nærmest signaliserer en slags stakkarsliggjøring av standen. Det er feil strategi og uheldig for profesjonens fortjente status.

– Lærere har etter ny ordning en utdanning på masternivå, på linje med jurister, sivilingeniører og andre profesjoner. De er akademikere. Det ble karakterisert som avskilting da forrige regjering stilte krav om videreutdanning i sentrale basisfag for lærere med tidligere lærerutdanning. Man skulle tro at betalt videreutdanning for å øke sin kompetanse var et gode. Avskilting er skummel retorikk, og bidrar ikke til positiv oppmerksomhet om yrket. Kravet om videreutdanning bortfalt. Ville krav om faglig oppdatering for andre profesjoner blitt omtalt som avskilting? Trolig ikke. Samme skjebne led en karrierevei for lærere «lærerspesialisten», hvor lærere kunne kvalifisere seg til å bli faglige ressurser på skolen og veilede kollegaer. Karakterkravet til opptak til lærerutdanningen bør bortfalle, foreslås. Er det en klok strategi for rekruttering av flere dyktige lærere?

Søgnen avslutter med å vise til en NOU fra 2022, fra et utvalg hun var med i, Med videre betydning – Et helhetlig system for kompetanse- og karriereutvikling i barnehage og skole. (2022:13). Her er mange gode forslag, som vil kunne styrke lærerrekrutteringen og attraktiviteten til yrket, sier Søgnen. Utvalget foreslår blant annet at det første året som lærer skal være et introduksjonsår med veiledning. Den foreslåtte ordningen har likheter med turnusåret for leger. 

Videre har utvalget utarbeidet og foreslått et nasjonalt opplegg for karriereveier. Lærere kan ta spesialisering gjennom en søkbar ordning med videreutdanning på masternivå innen områder som blant annet fag/ skoleutvikling og ledelse. 

NOU-en er fortsatt til behandling i Regjeringen. Læreryrket fortjener å rammes inn med den respekt og autoritet som det fortjener, sier Søgnen og avslutter med et motto for utvalgsarbeidet, gjengitt i innstillingen, opprinnelig hentet fra David Bowie: «Tomorrow belongs to those who can hear it coming».