Maktkampen om Makta

Helt siden NRK-serien Makta kom i fjor høst, har den vært gjenstand for ikke bare generell hyllest, men også for betydelig debatt. Deler av venstresiden har reagert mot at den gamle arbeiderklassens menn – Reiulf Steen, Odvar Nordli og Trygve Bratteli – fremstilles som forfyllede, inkompetente fjotter, mens overklassedatteren Gro Harlem Brundtland seiler inn som partiets redningskvinne.

Spesielt i avisen Klassekampen har denne forståelsen av Makta dominert. Påstanden er at Makta fremstiller Gro Harlem Brundtland som en helgen. Hun representerer både kvinnesak, miljø, idealisme og gjennomføringskraft. Til sammenligning er Odvar Nordli tafatt, mens Reiulf Steen først og fremst var fyllesjuk. Mens gutta er tilbakeskuende og inkompetente. I denne lesingen er Makta den sosialdemokratiske høyresidens hagiografi over seg selv. Rødt-politiker Mímir Kristjánsson later til å støtte denne lesningen når han mener serieskaperne fremstiller Gro Harlem Brundtlands argumenter for en strammere arbeidslinje som urimelig overbevisende.

Maktkampen som utspiller i Makta fortsetter altså for fullt på venstresiden i dag, og mange av frontene er de samme. Det er industri mot klima, arbeideridentitet mot utdanningselite, og en illojal venstreopposisjon med et trøblete forhold til damer (med Trond Giske i en litt modifisert rolle som Reiulf Steen) mot en striglet arving som drar partiet mot høyre. 

Makta kan ikke gjemme seg bak å være fiksjon

Kanskje forutså serieskaperne maktkampens fortsatte relevans når de lar Ronald Bye smelle til med replikken: «Jeg velger å kalle det krise.» Dagens venstreopposisjon synes i hvert fall å oppleve fremstillingen ikke bare som seierherrenes fortelling, men som et innlegg i dagens kamper mellom den ekte arbeiderklassen og Gros ektefødte arving Jonas Gahr Støre.

Sist ut er filosof Steffen Borge, som anklager serieskaperne for å gjemme seg bak kunstnerisk frihet når de sier at serien er basert på «sannhet, løgn og dårlig hukommelse». Men når man bruker omstridt og nær norsk historie som råstoff, og når så mye av interessen for serien handler om de faktiske maktkampene, er «dårlig hukommelse» en uholdbar unnskyldning for å fremstille Nordli, Steen og andre som en «tafatt gjeng med fjotter før mor selv kom og fikk orden på det arbeiderpartiske hus».

Jeg er enig med Borge i at Makta ikke kan unndra seg ansvaret for hvilken historie de velger å formidle bare ved å kalle dette fiksjon. For selv om det er helt greit at TV-serie «lyver» i detaljene – både om dem noen kanskje fortsatt kan huske og om dem hvor ingen lenger kjenner sannheten – er det ikke uproblematisk å veksle mellom sannhet og politisk agenda når det gjelder de større narrativene. Det er noe trumpsk over å insistere på dette er fiksjon, skriver Borge.

Det er en kraftig innvending mot Makta, dette. Men angrepet treffer ikke blinken. Et godt tilsvar til Borge fra Gjermund Rongved. Hans poeng er at en dramaserie må kunne gjøre en tolkning av virkeligheten. At noen personer ikke liker denne tolkningen, får være deres sak. Som historiker selv mener han dessuten at «karikaturene [av Ap-gubbene er] ganske gjenkjennelige».

Men er dette en hagiografi, da?

Det finnes imidlertid også et annet svar, som jeg så langt ikke har sett fremført med noen særlig kraft. Men som en seer fra høyresiden stusser jeg over venstreopposisjonens lesning av Makta. Saken er nemlig den at for en som ikke selv står midt i dagens strid på venstresiden, fremstår dette slett ikke som en helgenkåring av Gro, og heller ikke som avskriving av den gamle venstresiden som tafatte gubber eller som høyresosialdemokratiets hovering over sine slagne fiender på venstresiden.

Vi får en ansporing til en annen lesning helt i begynnelsen av første episode. I heisen med Roland Bye spår Reiulf Steen at en ny ledelse «vil kompromisse til høyre for å vinne velgere». Bye innvender at det ikke er sikkert at det er det som blir resultatet, men Steen svarer skarpt at «de som mener årsaken til krisen er at vi ikke har flyttet oss langt nok mot høyre, vil sørge for det».

Jeg vil tro at Steens ordrette kommentar til Bye i heisen må plasseres i kategorien «dårlig hukommelse». Den er ikke tatt med fordi den bokstavelig talt er sann, men fordi den gir en meningsfull innramming for det dramaet som skal utspille seg. I kunstnerisk forstand er det et frampek – eller kanskje en profeti. Gjennom de neste episodene ser vi dette dramaet spille seg ut. Og Reiulf får selvfølgelig rett: Selv om venstresideideologen Reiulf, den helstøpte arbeiderklassens representant Odvar Nordli og industriens forsvarer Bjartmar Gjerde alle var enige om at Arbeiderpartiet ikke burde ledes av en Harvard-utdannet lege, vinner hun langsomt, men sikkert frem.

En privilegert spinndoktor uten ideologi

Serien fremstiller definitivt Gro som kompetent. Men det betyr ingenlunde at den gir henne rett i moralsk og politisk forstand. 

En vel så nærliggende lesning av serien er å se det som en tragedie: Arbeiderpartiet manglet på 1970-tallet den nødvendige kombinasjonen av ideologi, folkelighet og gjennomføringskraft til å stå i mot en slags fiendtlig overtagelse av partiet av en ny elite fra helt andre miljøer enn de partiet var til for å kjempe for.

Serien understreker gang på gang Gros privilegerte bakgrunn. Hun introduseres for seerne som datter av sin far, tidligere statsråd Gudmund Harlem; som en privilegert arving, født til sin posisjon. Gudmund kommer for øvrig tilbake og spiller en rolle når slaget om statsministerposten faktisk avgjøres. Gros utdanningsbakgrunn fra Harvard trekkes frem i nesten hver episode, i fall seerne skulle ha glemt det siden sist. Ektemann Arne Olavs Høyre-medlemskap fremvises, og scenene fra Gros bolig på Bygdøy bygger ytterligere opp om bildet av en privilegert, velutdannet lege som er kommet inn i politikken av helt andre grunner enn å kjempe industriarbeidernes sak.

Innledningsvis gir Makta Gro en aura av en ny type idealisme, og en talsmann (eller rettere sagt talskvinne) for den nye venstresiden: kvinnesak, miljøvern og urfolksrettigheter. Men ganske snart ser vi at denne nye venstre-eliten er temmelig pragmatisk. Når den nye miljøvernministeren Rolf Hansen spør Gro hvor hardt han skal kjempe mot utbyggingen av Altavassdraget, svarer hun: «Så hardt at de som er bekymret, føler seg hørt.» «Men ikke så hardt at det får konsekvenser for utbyggingen», spør Hansen. Gro gir et bekreftende nikk. Her er det Gro som spinndoktor vi får se. Strategien kommer rett nok tilbake og biter henne i halen i episoden «Elva skal leve», når samiske aktivister kommer seg inn på Statsministerens kontor og det viser seg at det skal en del til før de føler seg hørt.

Skulle man anklage Makta for å gi en skjev historiefremstilling, er for øvrig fremstillingen av Alta-saken en god kandidat. «Hele Máze kan bli lagt under vann», sier en av aktivistene. Men tanken om å demme ned Máze ble forlatt i 1973 og utbyggingen truet aldri med å legge bygda under vann. Mer enn 40 år etter utbyggingen må det også kunne sies Altaelva lever ganske godt og at få av de dystre spådommene slo til. Den grundige utredningen Gro viser til i serien, hadde altså gode poenger. Og selv om det ikke er rart at en samisk befolkning med forståelig mistillit til myndighetene reagerte mot planene, betyr det ikke at de hadde rett på alle punkter. I Makta har serieskaperne likevel valgt å stille Gro i et maksimalt uheldig lys her, i en episode regissert av Elle Márjá Eira, som er oldebarn av en av aksjonistene fra den gang. Maktas Gro utviser på den ene side ikke noen særskilt forståelse for de samiske aksjonistene; men på den annen side makter hun heller ikke å gi noe spesielt overbevisende argument for utbyggingen. 

En mer sympatisk innstilt filmskaper kunne trolig valgt en blanding av sannhet, løgn og dårlig hukommelse som ga henne minst én og kanskje begge disse. I stedet får vi servert et bilde av Gro som en Harvard-utdannet arving uten noen egentlig ideologi eller tro på noe som helst, som spinner så godt hun kan i møte med ekte aktivister, og som pragmatisk drar Arbeiderpartiet med seg til høyre, før hun reiser hjem til Høyre-mannen Arne Olav og en bedre, borgerlig middag.

Arbeiderpartiets tragedie

Og her ligger kanskje Arbeiderpartiets tragedie? Da partiet først var kommet til makten, og arbeiderbevegelsens ledere fikk posisjoner, innebar det også at deres barn vokste opp i en ny, privilegert hverdag. De ble den øvre middelklassens barn – med gode utdannelser og med borgerlige liv og omgangskretser.

Og de ble flinke – noen av dem fryktelig flinke.

Samtidig var 1970-tallet også en tid der det ble tydelig at de historiefortellingene Arbeiderpartiet hadde med seg fra sin første tid ved makten, mistet evnen til å kommunisere med en ny tids velgere. Langt færre kunne kjenne seg igjen den faktiske sosiale situasjonen som femti år tidligere hadde dannet grunnlaget for partiets selvforståelse. Yngre velgere kunne reagere mot økonomisk ulikhet, de kunne kanskje legge en klasseanalyse til grunn for sin samfunnsforståelse, og de kunne foretrekke sosialistiske løsninger – men færre hadde selv opplevd den situasjonen Maktas Odvar Nordli forteller Eva Bratholm om på togturen i tredje episode, når hun spør om han faktisk mener at politikk var lettere før:

«Ikke lettere. Mindre komplisert, sa jeg. For lettere var det ikke. Jeg hadde venner på barneskolen jeg, som måtte bytte på hvilken av brødrene som kunne dra på skolen, for de hadde bare råd til et par sko. Det er ikke tull. Det er mange i dag som ikke aner hvordan det er ikke å ha sko. Og det er jeg for så vidt glad for, men det er der vi kommer fra. Om vi glemmer hvordan det føles på kroppen å være sulten, å være kald og redd, da er vi ille ute.»

Men på 1970-tallet glemte velgerne gradvis hvordan det var å kjenne på sult og kulde. Nordlis historiefortelling i Makta fungerte ikke. Samtidig fremstår Nordli på mange måter som seriens tragiske helt, som stiller opp for bevegelsen og partiet, fundert på dens beste idealer. Men endret tidsånd, helsemessige utfordringer, uforutsette katastrofer som Alexander Kielland-ulykken og svik fra noen av hans nærmeste – alle sammen reelle fenomener også i den virkeligheten Makta skildrer – gjorde at han ikke kunne lykkes. Og i tomrommet som dukket opp, kunne den nye eliten ta sin plass og overta partiet.

Kanskje kan man i Nordlis monolog til Bratholm dessuten skimte et spark til dagens debatter om matkøer og nordmenn som hutrer seg gjennom kalde vintre med høye strømpriser?

Kunst er ikke entydig

Som liberalkonservativ redaktør er jeg i det store og det hele glad for at Gro Harlem Brundtland vant frem og moderniserte Arbeiderpartiet. Men for å forstå hvorfor det var bra, kan vi ikke gå til Makta. En serie som skulle vist hvorfor Gro hadde rett, måtte analysert dogmene som på 1970-tallet gjorde Arbeiderpartiets politikk stadig vanskeligere forenlig med den økonomiske virkeligheten; den måtte vist befolkningens misnøye med overregulerte markeder, med NRK-monopol og med stengte butikker; og den måtte vist hvordan utfordringene med å administrere en voksende offentlig sektor, krevde nye forvaltningsmessige svar. En slik serie ville vist frem den Gro Harlem Brundtland som stjal høyresidens klær mens de badet, slik Jan P. Syse engang sa.

NRKs Makta er langt fra noen slik serie. Den fremviser Reiulf Steen som en sosialistisk idealist – rett nok med store reelle utfordringer; Odvar Nordli som en lojal og tapper mann med bunnsolid arbeideridentitet; Bjartmar Gjerde som en hard realist for industrien. Og Gro kan altså leses som en flink Harvard-utdannet partiarving som ikke egentlig tror på noe som helst.

Den må ikke leses slik, selvsagt. Og Makta er selvsagt heller ikke et entydig propagandaskrift til fordel for Klassekampens eller Mímir Kristjánssons perspektiv. Og joda: Gro klarer å overbevise deler av arbeiderpressen om at arbeidslinja ikke er så dum. Det har Gro for øvrig rett i, og Kristjánssons argumenter mot arbeidslinja har fått gjennomgå her i Minerva tidligere. Samtidig er det også slik at Makta på et eller annet vis er nødt til å sannsynliggjøre det som faktisk skjedde i den virkelige verden: Gro vant frem, overbeviste store deler av A-pressen, og ble statsminister og partileder. Men det betyr ikke at seriens moralske perspektiv ligger noe mer hos Gro enn hos innvendingen om hun mener de som går på trygd, snylter. I stedet er Makta – heldigvis – ofte mangetydig, og mange av tolkningene av historien ligger like mye i seerens reaksjon på det som vises som i de kunstneriske valgene. 

Kanskje er det derfor ikke så rart at de kraftigste reaksjonene på Makta kommer fra dem som alltid har likt sin politiske kunst ren og rød.