For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Noen nyfødte er mer verdt for staten enn andre
Regjeringen vil gi kvinner som allerede får minst ved en fødsel, enda mindre. Det styrker forskjellbehandlingen av barn som blir født.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Barne- og familieminister Lene Vågslid uttaler til NRK 28. oktober at «Det viktigste tiltaket for å redusere antall barn i lavinntektsfamilier er å få flere i arbeid». Tydeligere kan det ikke sies. Arbeiderpartiregjeringen ønsker færre barn i lavinntektsfamilier. Politiske tiltak for å styre reproduksjon er skampletter i historien.
Statsråden uttalte seg om regjeringens statsbudsjett. Regjeringen foreslår at kvinner som allerede får minst ved en fødsel, skal få enda mindre, en reduksjon fra 100 000 til 60 000 kroner i engangsstøtte. Med dette forslaget vil staten spare om lag 400 millioner kroner per år, omtrent en promille av pensjonskostnadene.
Ved en fødsel får familier i Norge nesten en årslønn av staten hvis moren har hatt lønnsarbeid i minst seks måneder før fødselen. Desto høyere lønn moren har, desto mer får hun utbetalt av staten. Stortingsrepresentanter får rundt en million. Kvinner, som er uten lønnsinntekt når de får barn, foreslår regjeringen nå skal få 60 000 kroner. En hjemmearbeidene mor med fire barn er et eksempel på dette.
Foreldrepengeordningen er som skreddersydd for kvinner med høy lønn i offentlig sektor. Mye tyder på at kvinner venter med å få barn til de har rett til forelderpenger og en jobb de kan komme tilbake til. Gjerne i offentlig sektor. Da er mange blitt 30 år. Å få mange barn samtidig med full jobb kan være praktisk og biologisk umulig. Å få mange barn uten full jobb er økonomisk ruin. Hvem vil så føde våre barn?
Økonomiske virkemidler for å styre reproduksjonen synes ikke godt, men de ser ut til å virke. Lenge har nybakte mødre uten eller med lav inntekt fått minst støtte. Midt på 1990-tallet ble foreldrepengeordningen utvidet til nesten ett år. Dermed ble ulikheten i statlig støtte ved en fødsel større. De som fikk barn uten samtidig lønnsinntekt, gikk glipp av en årsinntekt, rett til sykepenger og pensjonspoeng. Etter midten av 1990-tallet har årlig antall fødsler blant 20-25 åringer gått ned fra 7,7 til 2,3 per 100 kvinner. 08555: Aldersavhengige fruktbarhetsrater 1986 - 2024. Statistikkbanken. I Finnmark blir det født omtrent halvparten så mange barn som på 1990-tallet (Gynekologen-1-2020, s 16-19).
Fødselsraten i Oslo blant kvinner fra ikke-vestlige land er halvert på 25 år. Mange unge og innvandrere tilbys gratis prevensjon. Kontantstøtten til ettåringer er avviklet for foreldre fra et ikke-EU land uten minst fem års botid i Norge.
Nå har bare 15 prosent av 35-årige kvinner i Norge tre barn eller mer. Andelen var 45 prosent i 1970. Kvinner med høy lønn og utdanning er blitt betydelig overrepresentert blant de som får minst tre barn. (Gynekologen -3-2025 s.53) Nedgangen i antall barn blant den halvdelen av kvinner med lavest inntekt, kan delvis forklare nedgangen i fødselsrater. I dag får kvinner i gjennomsnitt 1,44 barn, og store deler av Norge mangler barn og arbeidskraft. Barneministerens mål om færre barn i lavinntektsfamilier er dessverre nådd for lengst.
Forslaget om enda lavere økonomisk støtte ved fødsel til kvinner uten inntekt skaper lite politisk støy. Ufødte barn protesterer ikke. Ikke deres fremtidige mødre heller. Kvinner har tilpasset seg. Nesten 90 prosent har lønnsarbeid når de får barn. Kvinner uten lønnsarbeid blir ikke gravide. Blir de gravide, tar de ofte abort. Mon tro hvor mange av oss, med mødre uten inntekt ved nedkomst, som ville vært født i dag?
Når kvinner er i sin mest fruktbare alder, har de fleste lav inntekt, usikker inntekt eller ingen inntekt. Å gi minst støtte til lavinntektsfamilier ved en fødsel, er i dermed i strid med fruktbarhetens biologi. Foreldrepengeordningen innebærer også en grunnleggende forskjellbehandling av barn som blir født. Det kan dreie seg om flere hundre turen kroner.
Foreldrepengene er ment å kompensere for bortfall av arbeidsinntekt. Men ordningen er inkonsistent. En kvinne kan begynne i sin første jobb, være gravid og sykemeldt i 6 måneder, og ha rett til foreldepenger. En annen gravid kvinne som begynner samtidig i jobb, men føder to måneder før termin, har ikke rett til foreldrepenger. Private næringsdrivende, kunstnere og freelancere med lav variabel inntekt, får lite i foreldrepenger. De får heller ikke tilleggene, utover NAVs utbetalinger, som mange høytlønnede i offentlig sektor får. Foreldrepengeordningen er komplisert og kostbar å administrere. I tillegg trengs vikarer til kanskje 80 000 arbeidsplasser årlig mens mor og far har permisjon.
Å lage et barn kan bare kvinner gjøre. Også kvinner uten lønnsinntekt. Finnes det lønnsarbeid som er viktigere enn reproduksjonsarbeid? Hva skal vi med lønnsarbeid uten en neste generasjon?
Er det ikke på tide å tenke helt nytt om støtten til familier ved en fødsel? Hva hvis alle som får barn, fikk det samme beløpet av staten? Ordningen ville være lett å forstå og administrere. Reproduktivt arbeid ville fått økonomisk verdi for alle, også for kvinner som ennå ikke er i lønnsarbeid. Kvinner ville få større reproduktiv frihet, og staten ville verdsette alle nyfødte barn likt.
