Marius Borg Høiby er også en arving

Denne uken var revolusjonen nær ved å komme til Norge. I hvert fall kunne det virke slik, da Aslak Nores tekst om Marius Borg Høiby spredte seg i sosiale medier, ledsaget av lavmælte, men insisterende krav om republikk.

«Problemet med den prinsippløse norske holdningen til monarkiet er at den er prisgitt tillit», skriver Nore – og den tilliten eroderer når «medlemmer av kongefamilien banker opp kvinner». Nå mener jeg at det finnes gode, prinsipielt forsvarlige grunner til å holde seg med monarki. Men Nore har rett i at tillit er viktig, enten man har prinsipielle grunner eller ikke for monarkiet.

Og han mener nå at det er et aspekt ved det moderne kongehuset som nærmest produserer tilfeller av typen Marius Borg Høiby – og dermed vil sørge for at den tilliten ikke kan opprettholdes. Det handler om «den interne urettferdigheten som ligger innebygget i et tronarvesystem. ‘The heir apparent’ skal arve tronen, hva med de andre?»

Det har definitivt noe for seg at det er flere i de europeiske kongefamiliene som strever med å fylle rollen som kongelig reserve. Vi ser noe av det samme med barn av rike og kjente mennesker som mangler evner til å gjøre en karriere på det nivået de selv tenker at de hører til, men samtidig mangler vilje eller disiplin til å ta eller holde på en vanlig jobb. For kongelige forsterkes problemet av at de ikke uten videre kan ta en vanlig jobb: Også kundene kunne tenkes å reagere på en prinsesse bak kassa på Joker eller som saksbehandler i NAV.

Nore har også rett i at sjalusi og lengselen etter offerrollen ligger dypt i mennesket. Derfor hjelper det ikke uten videre å fortelle disse menneskene at de i realiteten er privilegerte; skjønt både den erkjennelsen og strategier for å håndtere eventuell sjalusi burde være en helt sentral del av deres oppdragelse.

Hele denne problemstillingen nådde nylig et internasjonalt publikum gjennom prins Harrys bok Spare, som også gir tittelen til Nores kronikk. Og det er utvilsomt fristende å plassere Marius Borg Høiby inn i samme bitre rolle som prins Harry har beskrevet i den boken – ja enda bitrere, for som Nore påpeker er han ikke engang en reserve: «Uten noen egentlig funksjon, men med ekstremt søkelys er det vanskelig å finne en retning i livet». Om man da i tillegg har vært sjalu på sine søsken og omgitt av mennesker som lar ham slippe unna med mye fordi han er kronprinsessens sønn, er det lett å tenke at veien til kokain og vold lå åpen for Borg Høiby. Det synes i hvert fall å være Nores hypotese, og den danner grunnlaget for det republikanske sentimentet: Slipp nå både oss og de kongelige fri fra denne føydale farsen!

Fedrenes synder

Likevel er det noe avgjørende som mangler i Nores tekst. 

Vi kan begynne med å merke oss at prins Harry ikke er Marius Borg Høiby. Så vidt vi vet, er Harry hverken rusmisbruker eller siktet for vold mot flere tidligere kjærester. Han har i stedet vært soldat i Afghanistan og står bak en rekke veldedige initiativer, særlig overfor krigsveteraner. Det er riktig at han ikke har funnet seg til rette i kongefamilien, og mange av oss synes han kunne øvd mer på å forstå seg selv som privilegert snarere enn et offer – men når vi nå snakker om at Borg Høiby-saken kan svekke tilliten til monarkiet, er grunnen ikke utilstrekkelig takknemlighet.

Borg Høiby er for ordens skyld heller ikke prins Harry. Selv om han ble kastet inn i norsk offentlighet som liten gutt, og selv om det sikkert ikke var lett å bo deltid på Skaugum, vokste han ikke opp i det samme ekstreme søkelyset, og han mistet heller ikke sin mor i verdens mest omtalte bilulykke. Og Borg Høibys problemer har vært av en annen art enn Harrys: Gjentatt aggressiv og voldelig adferd og det som later til å være betydelige rusproblemer.

Men hva er det da ved oppdragelsen i kongefamilien som har gjort ham slik? Et første svar er: Kanskje ingenting?

Hvis vi først skal lete etter forklaringer på Borg Høibys adferd, er det naturlig å se ham ikke som en reserve til prinsesse Ingrid, men som en arving til noe helt annet – og dessverre dystrere. For Borg Høiby er ikke den første i sin familie som siktes for vold. Langt ifra.

Hans far, som også hadde omsorg for Borg Høiby i barndommen, er ifølge TV2 straffedømt for både vold, narkotika og promillekjøring. Hans morbror ble dømt til 60 dagers ubetinget fengsel for å ha slått ned og sparket sin ekskjæreste i hodet og kroppen. Også morfaren, Sven O. Høiby, skal ha vært dømt for vold to ganger, og hadde til tider alkoholproblemer. Forfedrenes synder er ganske omfattende, altså – på begge sider av familietreet. 

Både voldelig aggresjon og rusavhengighet har en sterk genetisk komponent. Disse funnene er noen av de best dokumenterte i denne typen forskning, med mange og store tvillingstudier, og vi vet til og med i noen grad hvilke områder i genomet det dreier seg om. Egentlig er ingen overrasket over dette: Når Mímir Kristjánsson lister opp alle sine forfedre og ser sin problematiske alkoholbruk i lys av dem, vet han i hjertet det også forskningen sier: Genetiske faktorer er en hovedforklaring på at alkoholisme går igjen i familier. 

Alt dette beviser selvsagt ikke at det i Borg Høibys tilfelle volden skyldes at han er sine forfedres arving, snarere enn sine småsøskens reserve. Men at det i utgangspunktet er sannsynlig at genetikk er viktigere enn oppvekst for akkurat denne type adferd? – ja, slik er det. 

Spiller det noen rolle?

Hvorfor kommer jeg så trekkende med dette? Hva skal det tjene til å spekulere, sågar uten evidens, i Borg Høibys og noen av hans slektningers gener?

Det er utvilsomt slik at denne forskningen på mange måter forferdelig ubehagelig. Men det er viktig å huske at en arvelig disposisjon likevel ikke betyr at genene tvinger deg til å banke opp kjæresten din i kokainrus. Å lære å håndtere våre personlighetstrekk og våre medfødte svakheter er en av de eksistensielle utfordringene for oss alle. Gener er ingen god unnskyldning for overgrepsmenn, og ingen trøst for ofrene. 

Likevel er det nyttig å være klar over at disse genetiske disposisjonene finnes. Og det spiller en rolle for hvordan vi vurderer monarkiet og kongefamilien og for hvordan vi opplever tillitstapet vi står i.

For det første betyr det altså at vi skal være forsiktige med å anta at det er noe innebygget i monarkiet som gjør at de barna som ikke er tronarvinger, ender opp som rusmisbrukere og voldsmenn. Jeg følger Aslak Norge i at håndteringen av reserve-rollen i et moderne monarki nok bør få mer oppmerksomhet i europeiske kongehus i årene som kommer, også i det norske. Men vi har ingen holdepunkter for at det er akkurat rollen som «ikke engang reserve» som har vært så vanskelig for Borg Høiby.

For det andre forteller siktelsen mot Borg Høiby oss heller ikke så mye om kongefamilien. Vi har ikke per i dag noen grunn til å tro at ikke kronprinsen og kronprinsessen har gitt ham gode og trygge rammer i oppveksten. Å stadfeste dette handler ikke bare om å forsvare kronprinsen og kronprinsessen fra en kanskje uriktig anklage om å ha vært dårlige foreldre: Det er vel så viktig fordi det er mange foreldre og steforeldre der ute som føler på enorm skyld for barnas problemadferd. Men svært ofte er det ikke oppdragelsens skyld i noen meningsfull forstand.

Det er ingen grunn til å dekke over at først prinsesse Märtha Louises forhold til Durek Verrett og deretter de alvorlige siktelsene mot Marius Borg Høiby gjør noe med tilliten til kongehuset. Jeg har skrevet tidligere om hvordan monarkiet ikke er avhengig av at monarken er objektivt sett fantastisk: Institusjonen, forpliktelsen, rollen og historien gjør den norske monarken god også om hen er på det jevne. Samtidig er det slik at en direkte dårlig monark ganske raskt vil påføre monarkiet et tillitstap som ikke er til å leve med. Men fortsatt er det slik at et klart flertall her i landet har tillit til at både monarken, kronprinsen og arveprinsessen representerer Norge i tråd med valgspråket Alt for Norge. Borg Høiby-saken endrer ikke, og bør ikke endre, på det.

Det er i hvert fall forhastet og uklokt å endre statsform i et land basert på en upresis applikasjon av en engelsk boktittel. Eller på grunn av manglende kjennskap til gode tvillingsstudier.