Vi er blitt en nyrik parodi på oss selv

I mine øyne har norsk kultur endret seg på veldig mange positive måter de siste tiårene. Vi er åpnere, rausere og mindre fordomsfulle enn før. Selv om Norge kanskje relativt sett var progressivt for hundre år siden, og for eksempel var tidligere ute enn de fleste med stemmerett for kvinner, er det først de siste femti årene at likestilling har fått fotfeste i kulturen.

På de fleste områder er jeg også en sterk tilhenger av enda mer kulturell endring. Jeg fatter ikke at folk synes det er så vanskelig med transpersoner, og synes det bare er praktisk å bruke “hen” eller å kunne henvise til meg selv som “cis” hvis det skulle være nødvendig.

Konservatismen handler i stor grad om å identifisere de trekkene ved kulturen som har mer permanent verdi – og forsøke å bevare dem. Manglende likestilling og firkanta rammer for kjønnsutttrykk og seksualitet passer fint på historiens skraphaug. Men det finnes trekk ved norsk kultur som fortjener å plukkes opp igjen på gjenbruksstasjonen, pusses på og tas inn i varmen igjen: Den norske nøysomheten, født av nødvendighet, som bar i seg et spesielt forhold til både forbruket vårt og til naturen.

Her, i møtet med det moderne forbrukssamfunnet, våkner min kulturkonservatisme. Jeg får en følelse av å stå i en tradisjon, en opplevelse av et sterkt, men av og til skjørt, fellesskap. Jeg blir bekymra for endring, og for at de som driver den fram ikke forstår hva som står på spill. Og når det kommer til nøysomhet, har utviklingen gått feil vei. Riktignok kjører vi ikke ut på fjorden og senker gamle kjøleskap med stein lenger, og riktignok har vi vernet stadig mer av naturen vår. Jeg erkjenner det: Alt går ikke feil vei. Men likevel øker både nedbyggingen av naturen og vårt økologiske fotavtrykk mer eller mindre i takt med velstandsveksten. Og denne utviklingen har en tydelig kulturell komponent, som også sier noe om hvem vi er, hvem vi er blitt, som nordmenn.

Hyttekulturen forsvinner

Det finnes neppe noen bedre målestokk på hvordan Norges enorme velstandsvekst har påvirket kulturen vår enn hyttene våre.

Hyttefolk har fått mye dårlig PR de siste årene: Først var det pandemien, der mange nordmenns umiddelbare instinkt var å komme seg ut av byen og til fjells. Kritikken haglet mot byfolk som risikerte å spre smitte til distriktskommuner og belaste lokalt helsetilbud. I tillegg var det åpenbart at mange kunne takle nedstengingen av samfunnet ved å reise ut av byen i helgene, mens andre satt fast i trange leiligheter i byene. Den pågående energikrisen har skapt nye utfordringer for alle som har investert i hytter med høyt strømforbruk de siste årene. Norges hytteforbund har fått lite gehør for sine krav om at hytteeiere skal få strømstøtte på fritidsboligene sine.

Selv er jeg også en av de heldige som har tilgang til hytte, gjennom min mor. Fra trammen på hytta er det lett å se hva slags enorm velstandsutvikling vi har hatt i landet vårt. Vår hytte er en klassisk 60-tallshytte. Bygd uten innlagt vann eller strøm, med relativt enkel standard av min bestefar. De siste tiårene har hyttetettheten i området økt voldsomt, og de nyeste tilskuddene i nabolaget har både en størrelse og en standard som tilsvarer små eneboliger, komplett med spotlights til å lyse opp palasset utenfra.

Og hvis noen tror dette bare er en fordømmelse av alle andre, så er hele poenget at det ligger en kulturell endring her som omfatter de fleste av oss: Også vi har fått innlagt strøm på hytta (selv om jeg naturligvis betraktet det som et mildt moralsk forfall), og parkeringsplass ved siden av. Akk, ingen flere karakterbyggende turer med bagasje gjennom halvannen meter snø!

Hyttekulturen springer ut av kjærlighet til natur og friluftsliv. Selvsagt var den også et produkt av fortidens materielle vilkår: I et fattigere Norge hadde folk ikke råd til store hus og strøm og vann på hytta. Det var dessuten praktisk vanskelig når infrastrukturen manglet. Men disse vilkårene skapte over tid en særegen kultur, som bygget videre på det forholdet til naturen som kunne spre seg i et tynt befolket land langt mot nord, som omfattet også dem som hadde god råd og som vedvarte etter at strøm og vann ble mer tilgjengelig. Det var dette som ble den norske hyttekulturen: en nostalgisk og litt romantisk følelse av å leve et enklere liv. Joda, vi har blitt rike, men på hytta er vi slik vi liker å se på oss selv. Nøkterne folk som vasker opp for hånd i vann vi har varmet på en vedfyrt ovn og pakker matpakke til turen vår.

Og nettopp derfor blomstret hyttekulturen kanskje særlig etter at det ville vært mulig for folk med mer moderne landsteder eller sommerhus. Vi valgte nettopp hytter, for de lot oss huske sider ved oss selv og ved vår kultur som vi verdsatte, og som vi ville bevare. Vi ville at våre barn skulle få oppleve det livet, og vi håpet at det på en eller annen måte ville prege dem også når de vendte tilbake til moderne leiligheter i storbyene som vokste frem.

Fornøyelsesparken

Sånn er det ikke lenger. Det vet vi alle sammen, selv om forestillingen om hytta fortsatt finnes. Og strømkrisen i år viser det frem i all sin gru: Hyttene er blitt et stadig større strømsluk, som forbruker mange ganger mer strøm enn alle elbilene i landet vårt. Strømforbruket har tredoblet seg på 30 år. De fleste hyttene bygges med vei helt til døra, slik at de krever store inngrep til veiene i tillegg til selve hyttene, som i tillegg har økt mye i omfang. Hyttefeltene bygges av åpenbare årsaker også i mange av de vakreste naturområdene våre.

Hyttelivet er ikke lenger en opplæring i at en nøkternhetens kultur kan overleve også i et rikt land: Det er blitt et krav om at alle bekvemmeligheter må være tilgjengelige alltid, uansett, som om utmarka er en eneste stor fornøyelsespark. Dermed ender vi opp med å skade det vi elsker. Store naturområder bygges ned for å tilby stadig større hytter. Motorveier må utvides for å ta unna helgetrafikken opp og ned til fjellheimen. Nye vindturbiner må kanskje bygges for å ta unna det økende kraftbehovet. Nordmenns naturkjærlighet blir en trussel mot naturen. Det er et eksempel på «allmenningens tragedie». Ikke en individuell moralsk brist, men en kollektiv svikt.

Energikrisa synliggjør ikke bare energisløsing på land, men også på nordmenns sjøgående «hytter». Tåredryppende oppslag om folk som ikke lenger føler at de har råd til å kjøre cabincruiseren langs sjøen, med et bensinforbruk tilsvarende et godt årsforbruk for en bil på noen uker, har rett nok kke vakt de store sympatibølgene. Her får jeg også lyst til å hytte med neven og forbanne tidens elv. I min oppvekst på en liten øy på sørlandskysten har jeg kjørt mye småbåt og sjekte, men aldri med en cabincruiser.

På fjellet og på sjøen har vi i tillegg fått et frislipp av snøskutere og vannskutere, som forsterker Tusenfryd-ifiseringa av naturen. Det er en arena for fart og spenning, ikke noe man skal nyte på sine egne premisser. Joda, vi har fått en ny kystnasjonalpark utenfor Sandøya der jeg vokste opp, men gjennom den tøffer overdådige cabincruiserne og lynraske vannskutere. Den nye hytteeieren skriver ikke høringssvar til statlige organer for å stoppe nedbygging av naturområder, hun skriver leserbrev til lokalavisa i protest mot lokale skatter og avgifter, og klager på for mye kø på E39 etter påskeferien.

Nyrik luksusparodi

Rikdommen har forvrengt mange av de mest sympatiske sidene ved norsk kultur til en nyrik luksusparodi på oss selv. Nasjonen som følte oss som lillebror, er blitt et folkeslag som føler at det er en selvfølge at vi er verdens VIP-klasse. På nasjonaldagen kler vi oss opp i bunad og sølv til 30–40 000 kroner for å kle oss ut som småkårsfolk fra gamle dager. Det skal sterk rygg til for å takle medgang.

Her finnes det selvsagt en åpenbar fallgruve: Få ting er mer irriterende enn den privilegerte personen som fabler om «fattigdomslykke». Sitter jeg her og argumenterer for å trekke stigen opp for alle som var dumme nok til å ikke skaffe seg en bestefar med hytte? Nei – for det er ikke det forståelige ønsket om å ha en hytte som er hovedproblemet. Det er ikke et par ekstra tømmerkoier med vedfyring og utedo som truer norsk natur. Problemet er når hytteveksten skjer samtidig med en enorm såkalt standardheving – vann, strøm og vei – både på alle de eksisterende hyttene, og alle de nye. Vi må skape kjøreregler både for å sikre tilgang til naturen og for å øke livskvaliteten vår uten å samtidig sage over greina vi sitter på.

Drømmen om Norge

Alle former for nasjonalfølelse handler i bunn og grunn om å være forelska i en drøm. Noen av oss rammes av kjærlighetssorg når det nøysomme, miljøengasjerte og solidariske Norge føles som en stadig fjernere drøm, og er erstattet av forvrengte, kravstore og bortskjemte versjoner av oss selv.

Den materielle velstanden har gjort nordmenn til et av de minst bærekraftige folkeslagene på kloden. Hvis man regner med klimautslippene fra eksport av fossil energi, er nordmenn verst i klassen. I tillegg er vi verst på bruk og kast i hele Europa. Hvis alle på jorda skulle ha et norsk forbruk, ville vi trengt 3,6 jordkloder.

Nordmenn har levd i en beskyttet boble på mange måter. Vi har nytt godt av et fredelig og trygt Europa takket være EU (som vi riktignok ikke vil være med i selv) og NATO, vi har nytt godt av oppgangstider og gode konjunkturer. Oljeeksporten har gjort Norge til et av verdens rikeste land. Alt dette er nå i endring. Vi har krig i Europa, energikrise og en stadig sterkere internasjonal oppmerksomhet om behovet for å raskt fase ut bruken av fossil energi. Nordmenn har vært heldige, men vi er ikke garantert en evig plass i VIP-avdelingen. Men det ville være veldig trist om det var nedgangstider og krise som tvang nordmenn til å redusere vårt ikke-bærekraftige forbruk, og som fikk oss til å droppe stor hytte med badestamp eller cabincruiser. Jeg drømmer ikke om et fattigere Norge, men et rikt Norge som gjenoppdager verdien av nøysomhet, begrensninger og måtehold overfor knappe ressurser og overfor naturen. Et land med en slik nøysomhetskultur er dessuten mye bedre rustet til å stå støtt gjennom et mangfold av utfordringer, enten det kommer i form av sikkerhetspolitiske trusler, økonomisk nedgang eller klimaendringer.

Jorda er ikke bare vår fornøyelsespark, men en sårbar kule med liv som vi må dele andre mennesker, andre arter, og med framtidige generasjoner. Om det betyr at vi bør klare oss uten varmekabler i oppkjørselen, er det kanskje helt greit.