Nytradisjonalismen: Vår tids arkitektur

Du har hørt det er sagt: Javel, så er samtidsarkitekturen stygg, men vi trenger da ikke bygge i tradisjonell stil av den grunn?

La meg gi noen eksempler, så det blir klart hva jeg mener:

I juni 2021 skrev byarkitekt i Bergen Maria Molden kronikk i Bergens Tidende med følgende ingress: «Vi kan oppnå kvalitet og berikende bymiljøer også i dag, uten å kopiere historisk arkitektur.» Hun ville «lære av fortiden og samtidig bygge noe som reflekterer vår egen tid».

Et par uker senere skrev daværende byantikvar Janne Wilberg i Aftenposten i 2021 at de gjerne ville «lære av hva det er som gjør godt bevarte historiske byer og bydeler attraktive (...) Men et ønske om kvalitet, variasjon og volumer i menneskelig skala betinger ikke at vi skal bygge nytt i nybarokk- eller nyrenessanse stil». Hun kunne fortelle at byantikvaren var «uenig i at kopier av tidligere tiders byggeskikk gir svar på utfordringen ved formgivningen av nye byområder» – før hun, tilsynelatende uten helt å forstå det selv, fullstendig undergraver argumentet ved å legge til at vi jo allerede har en del historisme i arkitekturen, som mange dessuten «trykker til sitt bryst», i form av «de siste tiårenes nyfunkis».

I desember i fjor skrev arkitekt Peter Henrik Butenschøn i Aftenposten at den viktige utfordringen for en ny arkitektur «er at den umiskjennelig tilhører vår egen tid», og at «kopiering, etteraping av gammel byggestil, må være uønsket og unødvendig, annet enn i helt spesielt krevende gjenreisingsprosjekter».

Men ved NTNU utdannes nå for første gang på flere mannsaldre arkitekter i klassisk stil, som en protest mot disse overleverte sannheter. Hva er det som er på gang? Hvem har rett?

Hva er samtidsarkitektur?

Spørsmålet er galt stillet, som Kåre Willoch ville sagt. Vi trenger selvsagt ikke kopiere historisk arkitektur – kanskje heller ikke for å bygge vakre bygninger. Men kan vi gjøre det? Ville det kunne bli, vel, vakre bygninger? Vil de kunne «tilhøre vår egen tid»? Butenschøn antyder nei, men det peker oss bare videre mot spørsmålene vi egentlig burde stille: Hva er egentlig samtidsarkitekturens estetikk, både konseptuelt og faktisk? Og, i en samtid der arkitekter låner stilelementer både herfra og derfra hele tiden: hva skyldes årsaken til motstanden mot å låne fra akkurat klassisk arkitektur?

For å svare på de spørsmålene må det gjøres noen begrepsmessige avklaringer. Samtidens estetikk – eller samtidsestetikk – kan bety minst to ulike ting. 

For det første kan det være navnet på all den estetikken som skapes i samtiden. I denne brede betydningen vil estetikken også kunne være en kamparena, hvor ulike estetikker møtes, og hvor kamphaner fra forskjellige estetiske leire utkjemper estetiske og ideologiske slag.

For det andre kan samtidsestetikken betegne en estetikk som står i en helt bestemt tradisjon, nemlig tradisjonen etter modernismen. Hvis vi holder oss til arkitekturen, må «modernismen» her forstås som et brudd med det som gikk forut, som er det som i denne sammenhengen da må kalles «klassisk arkitektur». I denne smalere betydningen er samtidsestetikk et estetisk-ideologisk program eller en kunstteoretisk og arkitekturteoretisk retning. Og denne retningen har i det meste av etterkrigstiden vært institusjonelt hegemonisk.

De to forståelsene har dermed lenge hatt nok overlapp til at mange ofte ikke har skilt mellom dem. Men det må vi gjøre nå. For samtidsarkitekturen utfordres nå som aldri før. Angrepet er estetisk-ideologisk og arkitekturteoretisk, ikke bare på det enkelte bygg, men på hele grunnlaget for tradisjonen. Hvis vi skal snakke om hva slags arkitektur som er av vår tid, holder det altså ikke å vise til samtidsestetikk i sin smale betydning; vi må erkjenne at det faktisk pågår en kamp. Å sette et likhetstegn mellom de to betydningene av samtid innebærer dermed en bestemt stillingstagen i denne striden, til fordel for det synet som i dag er institusjonelt hegemonisk.

Utfordrerne vil røske opp i hegemoniet. De ønsker derfor å hente ny inspirasjon fra utenfor den modernistiske tradisjonen. Og dermed vil de åpne opp et bestemt tabu i den modernistiske tradisjonen, nemlig tabuet mot en bestemt type lån eller inspirasjon fra klassisk arkitektur. Dermed aktualiseres spørsmålet om hvorfor dette tabuet eksisterer: Hvorfor kommer så mange prominente og kloke mennesker med omtrent likelydende fraser om at vi må kunne lage vakre bygg uten å kopiere historisk arkitektur?

Lovlige lån

Det er selvsagt ikke slik at lån, inspirasjon og delvis kopiering fra tidligere tiders arkitektur generelt har vært ansett som et problem i arkitekturen. Gresk nyklassisme var siste skrik fra 1750-tallet og fremover, og tok opp i seg antikkens arkitektoniske detaljer. Siden kom det slag i slag med for eksempel nygotikk, sveitserstil, dragestil, nybarokk og nordisk nyklassisme. Logikken bak lånene var enkel: Arkitekter oppdaget noe vakkert eller noe interessant i en stil som nettopp ikke hadde vært rådende i samtiden, og bestemte seg for å eksperimentere med det. Men etter nyklassisismens siste blomstring på 1920-tallet var det slutt: Modernismen tok over blant annet som et opprør mot historismen.

Det vil si: Den modernistiske tradisjonen har etter hvert også lånt fra historien – men da i hovedsak fra sin egen historie. Det er altså ikke noe flaut for en arkitekt å etterligne for eksempel Mies van der Rohe; eller å inspireres av Le Corbusier. Problemet oppstår først om man låner estetikk fra før den magiske grensen. For både venner og fiender av modernismen forstår den som noe som er vesensforskjellig fra det som kom før, som et brudd ikke bare den umiddelbart foregående perioden, men med hele den klassiske estetikken. 

Dette bruddet, som pågikk gjennom hele første halvdel av forrige århundre, resulterte i interessante stilretninger som jugendstil, art deco og tidlig funksjonalisme. Men på et tidspunkt, fra omtrent etter krigen, var det klart at arkitekturen ugjenkallelig hadde endret seg til noe som var vesenforskjellig fra tidligere. Det ble begrunnet som et nærmest metafysisk-estetisk krav om å la form følge funksjon, spjåket opp med lånte fjær fra avantgardistisk billedkunst som avviste skjønnhet som relevant kunstnerisk kategori.

Å låne uironisk fra klassisismen ble dermed forstått som en avvisning av det modernistiske paradigmet – og slik avvisning ble slett ikke ønsket velkommen av modernismens talsmenn. Og selv om utviklingen siden selvsagt er mer kompleks, og skjønt mange arkitekter vil unndra seg båssetting som «modernist», illustrerer det vedvarende tabuet mot «stilkopier» at vi fortsatt befinner oss i et modernistisk paradigme.

I kunstverden utenfor arkitekturen kan dette tabuet formuleres som at slik historisme – for eksempel malerier av den typen den omstridte maleren Ivan Storm Juliussen er kjent for – rett og slett ikke er kunst overhodet. Påstanden er like dramatisk som den er ironisk: Det var på nøyaktig samme måte modernismen i sin tid ble omtalt av representantene for det som da var det rådende hegemoniet.

Tidsånden

Men utsagnene sier mer om rådende kunstteoretiske maktforhold enn om hva kunst er eller bør være. Om en samtidsarkitekt sier at vi i vår tid gjør det sånn og slik, at tidsånden fortsatt er modernisme og forhindrer klassisisme, må det altså forstås som et normativt program, ikke en kunstteoretisk meningsfull beskrivelse av hvordan estetiske paradigmer oppstår, lever og dør. For i det øyeblikk folk og arkitekter slutter å følge dette programmet, så er det heller ikke tidsånden.

Joda: Den modernistiske verdensanskuelsen på arkitektur har i en viss forstand vært tidsånden. Den var i hvert fall lenge nær enerådende i dannede kretser: «Kopier» har vært regnet som «kitsch». Vi kjenner diskursen fra andre deler av kunstverden: Annengangs er annenrangs, som Olav Anton Thommessen, professor emeritus ved Norges Musikkhøgskole, skrev for noen år siden, i en rasende kritikk av en paukekonsert av Marcus Paus, som tillot seg å inspireres av større deler av musikkhistorien enn Thommessen fant comme il faut.

Også utenfor kunstnermiljøer har denne forståelsen hatt et visst gjennomslag; ganske brede lag av øvre kulturmiddelklasse har lært seg å vite bedre enn i all offentlighet å skulle foretrekke kopier av gamle bygg fremfor de talløse middelmådige stilkopier av modernistiske storheter som Mies van der Rohe, Le Corbusier, Erling Viksjø og Sverre Fehn. Og det er disse «kopiene» som, ytterligere redusert av både reguleringer og økonomi, dominerer bybildet i så mange norske og europeiske byer i dag. For når det gjelder hva som faktisk har vært bygget, har modernismens dominans vært nær total. Det har ikke i min levetid vært bygget et eneste betydelig bygg ment for offentligheten i klassisk-inspirert stil.

Likevel har alle selvsagt visst at dette byggverket – her i overført betydning – har hvilt på et ustøtt fundament: Befolkningen foretrekker klassisk arkitektur. De kan selvsagt like modernistiske enkeltbygg – men jevnt over mener folk at det ble bygget penere før, altså før det store bruddet med klassisk byggeskikk. 

Spriket mellom folket og arkitektureliten har heller ikke åpenbart blitt redusert over tid: Mens folk på 1950-tallet både forstod behovet for gjenoppbygging etter krigen og kanskje hadde gått lei av de foregående klassiske stilene, har vi som lever i dag høyere enn ambisjoner enn gjenoppbygging av utbombede eller nedbrente byer, og om det er noe vi er gått lei av, er det modernismen.

På en måte skulle man tro modernistene var de første til å forstå dette: For skal ikke ungdommen nettopp reagere mot stivnede former fra en annen tid? Men slike opprør, som virker så logiske og nødvendige når man leser om dem i kunsthistorien, oppleves kanskje likevel for brutalt, for urimelig, for vulgært når det er selveste forvalterne av den gode smak som utsettes for dem, ikke i historiens dulgte fortid, men her og nå, i fullt dagslys.

Opprøret

Og nå er altså opprøret et faktum.

Det er gått halvannet år siden redaktøren for fagbladet Arkitektur, Gaute Brochmann, slo fast at Arkitekturopprøret har vunnet. Og hvis vi i første omgang holder oss til debatten om arkitektur, snarere enn hva som faktisk bygges her i landet, har han utvilsomt rett. I samfunnsdebatten er det åpenbart at det er opprørerne som er på offensiven. Forsvarerne av det gamle paradigmet fremstår nettopp som utdaterte, som floskelmaskiner som gjentar læresetninger fra en tapt ungdom. Og kanskje kunne man si at det er akkurat slik det skal være, når det nye presser seg frem til tross for innbitt motstand fra det bestående.

Ute i åpent lende har opprørerne altså vunnet mange slag. Men i sitt godt befestede elfenbenstårn har representantene for det bestående vært trygge: De har vært beleiret, men ikke beseiret. Det er i ferd med å endre seg: Det siste året har opprøret tatt seg inn i institusjonene. Og denne uken leveres altså de første diplomoppgavene i klassisk arkitektur på nær hundre år inn ved arkitektutdanningen ved NTNU.

Da Minerva nylig snakket med en av studentene der, Karl Fredrik Honningsvåg, fortalte han at han trodde at «mange av studentene de siste årene har søkt seg til arkitektur nettopp på grunn av engasjementet Arkitekturopprøret har skapt». Og som kunstneriske opprørere før dem vil de bryte fri fra de begrensningene den rådende stil legger på dem. En av de tre som leverer denne uken, Siri Frøystein, sier det slik til avisen Subjekt: «Me har jo jobba med estetikk i fleire tusen år, så kvifor skal me ikkje kunne dra nytte av det folk har funne ut av før oss?»

At opprøret nå har vunnet innpass på lærestedene, er viktig. For forskere har dokumentert hvordan studiet former ikke bare studentenes estetiske sans, men selve spørsmålene de stiller; hvordan de til dels ubevisst avlærer interessen for fasader og detaljer, og erstatter det med en interesse for rom, lys, bevegelse og motstand mot klassiske konvensjoner – alt det som på måter som av og til er vanskelig å eksplisere, utgjør et vannskille mellom modernisme og klassisk arkitektur. 

Siste barrikade

At opprørerne vinner stadig nytt terreng, ser vi også på forsvarernes motsvar. Motargumentene er nemlig i rask endring. Selv om agget mot historisering lever i beste velgående, er det sjelden man i dag hører noen bent ut stå å forsvare tingenes tilstand. I stedet for å direkte å fremsnakke bygg som knapt noen liker, har arkitektstanden i stedet forsøkt å legge skylden på kyniske utbyggere eller ukloke reguleringer. 

En annen strategi har vært å argumentere for at vi nå ikke må gå til den andre ytterligheten: Det må da være rom for «begge deler»! Alt må vel ikke være kopier av 1800-tallet? I en virkelighet der det knapt bygges i klassisk-inspirert stil, er dette nær ved å være gaslighting. 

En siste utbredt tilnærming er å si at det dessverre ikke er mulig med klassisk arkitektur i en tid der arkitektur må handle om klima: «Hverken symmetri, ornamenter og pynt, rektangulære bygningskropper eller typiske skråtak som står mot hverandre, er typisk for arkitektur som strever etter å være bærekraftig», skrev Camilla Moneta, fagsjef i Norske Arkitekters Landsforbund, i Aftenposten for et par år siden. Flaks for dem som uansett er kritiske til historisme at det er umulig å bygge klimavennlig med fine fasader!

Forvalterne av det bestående setter altså opp stadig dårligere argumenter. Striden er nå kommet til siste barrikade: Det kjempes ikke lenger for et offensivt estetisk-ideologisk program, og det finnes ikke lenger noen selvtillit på vegne av den rådende estetikken. Begrunnelsene er i stedet: Det er ikke vår skyld – og, på grunn av klimakrisen, finnes det dessuten ikke noe alternativ!

Det har en lett autoritær eim, tanken om at vi nå rett og slett ikke kan holde oss med symmetri, ornamenter, pynt og skråtak. Og denne tankegangen følges opp av makt. Et eksempel så vi nylig da det klassisk-inspirerte forslaget til ny T-banestasjon på Tøyen ble skrotet. Fagavdelingen hos Ruter ønsket nemlig et «ikke-historiserende» formspråk som kontekstuelt kunne knyttes opp «60-talls modernisme som dagens T-bane er et glimrende eksempel på». 

Men et slikt autoritært svar vil trolig bare gjøre at opprøret vokser i kraft. Lite fremmer kreativitet hos en ung kunstnerisk sjel som et kobbel med gråhårede byråkrater som forteller deg at noe ikke lar seg gjøre.

Paradigmeskiftet: Mot nytradisjonalismen

Det var i sin tid noe av det som drev frem modernismen også. Da Marcel Duchamp stilte ut sin berømte urinal i 1917 var hele poenget at det skulle være så provoserende som bare mulig; så langt fra kunstbegrepet som de gråhårede dinosaurer i de ledende kunstinstitusjonene holdt seg med, som det bare kunne. I de hundre årene som er gått siden den gang har modernister og postmodernister smykket seg med dette: Jo mer anstøt et kunstverk vekker, jo bedre må det da være!

Nå er det hundre år gamle opprøret gått ut på dato. Det mest edgy man kan gjøre som arkitekt i dag, er å utdanne seg i klassisk arkitektur. Om det er noe som er i sin samtid, er det nettopp det. Den samme vinden feier dessuten gjennom både kunsten og musikken. Hvis man vil gjøre noe som minner om Duchamps urinal i dag, er det utvilsomt å tegne et bygg i historiserende formspråk.

Før noen begynner å hyperventilere av tanken, bør de legge seg på minne at historiserende stiler nesten aldri er kopier; de bruker fortiden som utgangspunkt, ikke som fasit. Minerva har tidligere introdusert begrepet nytradisjonalisme. Det er fullt ut plausibelt at ettertidens kunsthistorikere vil se på 2020-tallet som startskuddet for et brudd med modernismen. Det vil i så fall skje ikke fordi forhenværende byantikvar Janne Wilberg blir frelst og aksepterer at historisering er fremtiden; det er som Max Planck sa om vitenskapelige revolusjoner, at nye sannheter presser seg frem ikke gjennom å overbevise meningsmotstandere, men fordi forvalterne av gamle sannheter etter hvert dør ut, og en ny generasjon, som allerede har vent seg til opprøret, kommer inn. Det er akkurat det vi nå ser skje på NTNU.

Vil de vinne frem? Vil paradigmeskiftet lykkes – eller forbli en parentes? Det kommer helt an på hva slags kvalitet opprørerne nå klarer å skape. Men det som taler for dem, er at det de kjemper i mot, forlengst er utgått på dato – og at det er de som representerer nettopp vår tid.