Om muligheten for store skattekutt

Takk til Jone Frafjord for en god kommentar i Minerva den 14. september. Frafjord viser til vårt kapittel i antologien «For rikt for hvem?», der vi blant annet konkluderer slik:

«(…) videreføring av dagens velferdsstat tillater neppe store nye lettelser i samlet skattetrykk, gitt dagens uttaksnivå fra fondet. De bør eventuelt komme som bonus hvis offentlig sektor faktisk lar seg effektivisere i stor skala.»

Frafjord vedgår at det er strukturelt kostnadspress på velferdstjenester, men mener det likevel er rom for store skatteletter. «(…) for det er annet enn velferd å kutte i, for eksempel penger som staten deler ut med mild hånd til sine favoritter».

Det er en fare for at vi snakker forbi hverandre her. Vi er ikke uenig med Frafjord i at man forholdsvis enkelt kan «veksle inn» kutt i elbilfordeler (dvs. øke avgiftene på elbiler) med kutt i personskatt. Vi omtaler muligheten for en skatteveksling i vårt kapittel, og har i en annen artikkel - sammen med Geir Bjertnæs - kritisert den ensidige satsingen på kutt i elbilavgifter. Hvis vi leser de politiske røyksignalene riktig, er en skatteveksling fra elbil til arbeid allerede i gang. Men en veksling medfører ikke et kutt i skattetrykket, definert som skatter og avgifter som andel av fastlands-BNP. 

Frafjord spør, med rette, hvor stort et kutt i skattetrykket må være for å kalles «kraftig». Vi har ikke fasit, men man kunne tenke seg et kutt som er like stort som fallet i skattetrykket de siste 25 år. Dvs. snaut 5 prosent av fastlands-BNP. Det tilsvarer omtrent 200 milliarder kroner, eller vel 40.000 kroner per voksne innbygger. 

I skissen til Frafjord kan man med noe velvilje komme opp i 60 milliarder i kutt. Da regner vi ikke med skattevekslingen på elbil, 20 mrd. på sykelønn, 8 mrd. på landbrukssubsidier, 4 mrd. på lærernormen, kanskje 20-25 mrd. (?) på samferdselsprosjekter.

Det finnes også andre forslag. I en artikkelserie for Civita har økonomene Steinar Juel og Haakon Riekeles vurdert mulige kutt i offentlige utgifter. Foruten sykelønn, landbrukssubsidier og samferdsel, som er nevnt, foreslår de kutt knyttet til unge uføre, lufthavnsstruktur og kraftsubsidier. De anslår at man kan spare henholdsvis 2,1 milliarder, 750 millioner og 9 milliarder kroner på disse tre.

Til sammen er vi da på snaut 75 milliarder i kutt. Dette er absolutt merkbart, særlig dersom det i stor grad brukes til å kutte personskatter. Men, som påpekt i vårt kapittel, vil det motvirkes av de kreftene som trekker opp offentlige utgifter. Det gjelder spesielt demografidrevne utgifter til helse, omsorg og pensjoner, samt et betydelig forsvarsløft. 

Som kjent anslår Finansdepartementet et inndekningsbehov (les: behov for økte inntekter eller reduserte utgifter for staten) på 6,2 prosent av fastlands-BNP fram mot 2060. Det går an å kritisere inntektssiden i disse beregningene, som en av oss har gjort, og det er usikkerhet knyttet til hvor store demografirelaterte kostnader vil bli. Likevel er beregningene i Perspektivmeldingen de grundigste vi har i dag, og de understøtter at det blir krevende å få til store nye lettelser i samlet skattetrykk, gitt dagens uttaksnivå fra fondet. 

Hvis man åpner for en noe høyere uttaksprofil, noe det finnes gode argumenter for, er saken en annen. Da er veien til merkbare skattekutt kortere. For tiden handler diskusjonen imidlertid mest om hvordan oljepengebruken skal strammes inn. Lavere kroneuttak fra oljefondet vil nok i praksis gjøre det enda vanskeligere å kutte skattetrykket. 

Så vidt vi kan se, er det ingen partier på Stortinget som går inn for store skatteletter, slik vi har definert det. Frp ønsker lettelser på 50 milliarder kroner i sitt alternative budsjett for 2026. Det tilsvarer en reduksjon i skattetrykket i fastlandsøkonomien på vel ett prosentpoeng. 

Hvorfor ikke mer? En forklaring er nok at de populære «sløsehistoriene» langt på vei er en overdrivelse, som partiene gjennomskuer. Det finnes sløsing over offentlige budsjetter, som vi skriver i vårt kapittel, men man må ha et edruelig forhold til omfanget. Langt det meste av offentlige utgifter går til formål som folk flest ønsker seg mer, ikke mindre av. Selv om Sløseriombudsmannen er populær på sosiale medier, har partiet hans (Liberalistene) aldri fått mer enn 0,2 prosent av stemmene i et stortingsvalg. 

Eirik Løkke i Civita skrev 1. juli i Aftenposten: «Dersom man studerer norsk politikk de siste 25 årene, er det vanskelig å finne forskjeller i synet på offentlig sektors størrelse. (…) Borgerlige politikere har snarere deltatt med stor iver i konkurransen om å bevilge mer penger til skole, barnehage, helse, samferdsel og så videre. (…) I den grad noe skal kuttes, er det ofte henvist til diffuse forslag om «kutt i byråkratiet» og «effektivisering». 

Vi vil rose både Frafjord, Løkke, Riekeles og Juel. De synliggjør at politiske prioriteringer er mulig, og gjør ordskiftet om offentlige utgifter mer realistisk. Verden består dessverre ikke av gratis lunsjer, selv om noen forsøker å stemple alle utgifter de personlig er uenige i, som sløsing. Befolkningen kan neppe få både store skatteletter og videreføring eller bedring av dagens velferd med en gitt (eller redusert) oljepengebruk, kun dekket inn av «sløsekutt». Det er definitivt mulig å kutte skattetrykket kraftig, men det fordrer at man reduserer tilbudet av skattefinansierte goder. Resultatet kan bli økt privatisering av velferden. Man må også ha i mente at hverken vi eller andre økonomer bestemmer hvordan de folkevalgte prioriterer bruken av skatteinntektene. Fagfolk bør si fra hva som er ulønnsomt for samfunnet, men demokratiet er ikke et opplyst enevelde.