Østerrikernes renessanse

Økonomisk tenkning må bygge på realistiske forestillinger om mennesker og markeder, og erkjenne at begrenset kunnskap, usikkerhet, entreprenørskap og tid alle utgjør viktige elementer. Det er i dette perspektivet vi finner idéarven etter den østerrikske skolen.

Kriser og nedgangstider er syretester på samfunnsøkonomisk forståelse og teori. Hva gikk galt? Hvordan ble vi ledet inn på det sporet som til slutt munnet ut i den alvorligste finanskrisen siden 1929? Hvordan var det mulig for USA og en rekke europeiske land å operere i år etter år med store underskudd på statsbudsjettet – selv i relativt gode tider – og ende opp med en alvorlig gjeldskrise? Hvordan skal USA og Europa klare å snu stagnasjonen og tilbakegangen til ny varig oppgang, og hvilke institusjonelle reformer bør gjennomføres for å sikre mot gjentagelser de nærmeste par tiårene? Det er slike spørsmål som gjør at vi virkelig trenger samfunnsøkonomisk nytenkning.

Too big to failNoen økonomer svarer med å si at denne gangen er alt annerledes. Den mest formildende og unnskyldende tolkningen går i retning av å utdype dette med å si at vi denne gangen stod stilt overfor så mye nytt og ukjent at vi ikke hadde muligheter til å forstå alvoret, for ikke å snakke om å kunne varsle på forhånd hva som var i ferd med å skje. Noen ga til og med uttrykk for at det beste uansett ville være å la utviklingen løpe sin gang, ikke forsøke å punktere verken finans- eller boligbobler, og heller «rydde opp i etterkant» med dertil egnede ekspansive pengepolitiske tiltak.