– Pressereglene i denne krigen er at Israel skal holdes til helt umulige standarder

Han ble et kjent ansikt utad for det israelske forsvaret (IDF) på sosiale medier etter Hamas’ terrorangrep 7. oktober. Hans pressekonferanser på Instagram, Twitter/X og Facebook var et bevisst valg for å opprette dialog og kontakt med offentligheten for å få en viss kontroll over narrativet. I tillegg gjorde han flere titalls intervjuer med internasjonal presse hver dag. Et halvt år etter må vi kunne slå fast at det narrativet virker tapt, i alle fall for øyeblikket.

Jonathan Conricus ble født i Jerusalem, men bodde i Malmö frem til han var 13 år. Siden har han hatt en lang karriere i IDF, og oppnådde graden oberstløytnant. Fra 7. oktober til desember var han IDFs internasjonale talsmann. I dag er han blant annet senior fellow ved det amerikanske forskningsinstituttet Foundation for Defense of Democracies.

Gruppetenkning i pressen

Conricus var nylig i Norge i forbindelse med MIFF-konferansen Nordic Israel Congress 2024 som ble avholdt på Fornebu. Han møtte Minerva rett etter en støttemarkering for Israel foran Stortinget, der appellanter forsøkte å tale over lyden av motdemonstranter på andre siden av gaten. Støttemarkeringen åpnet med lyden av Eden Golans låt «Hurricane», som rett før nådde femteplass i Eurovision, ene og alene på grunn av et valgskred av stemmer fra publikum (fagjuryene ga heller labre poengsummer). Conricus mener femteplassen til Eden Golan har betydning:

– Alt er viktig innenfor sin kontekst. Konteksten her er en bølge med antisemittisme båret frem av en sensasjonssøkende presse. Jeg er overbevist om at budskapet fra pressen ikke representerer synet til et flertall av europeere. Det at Eden Golan vant så mange TV-stemmer viser at vanlige folk er langt mer støttende til Israel. 

Når det kommer til krigen i Gaza, mener Conricus at pressen er preget av gruppetenkning. Det jaktes overskrifter og sensasjon. Når det gjennomføres intervjuer til politikere, stilles ledende spørsmål, slik han ser det. Under pressekonferanser med andre lands ledere trekkes bare svarene frem som viser at vesten distanserer seg fra Israel politisk.

– Dersom Biden eller Blinken sier ett eller annet marginalt kritisk mot Israel, blir dette hele historien. Man overser at de svarte positivt på tyve andre spørsmål. Dette viser hvor foruntintatt pressen er og hvor lite journalister klarer å styre klar av gruppetenkningen. Pressereglene i denne krigen er at Israel skal holdes til helt umulige standarder – standarder ingen militær i verden vil kunne innfri. 

Kampen om narrativet

Conricus forteller at han spesielt konsentrerte seg om amerikanske media da han arbeidet som IDFs internasjonale talsperson. Det var en helt bevisst strategi. Det samme var hans pressekonferanser på sosiale medier. 

– Jeg opplevde at det var et behov for en oppsummering hver dag, for å fortelle om IDFs aktiviteter og hvilke trusler vi stod ovenfor. Gjennom Twitter/X, Facebook, Instagram og YouTube nådde vi frem til flere titalls millioner seere. Vårt budskap kom helt enkelt ikke frem gjennom de tradisjonelle mediene. 

– Klarte dere å forme narrativet?

– Ja, jeg tror vi klarte det i perioder. Vi hadde en innvirkning. Men det er et veldig vanskelig utgangspunkt for oss. Der er flerfoldige ganger flere mennesker i verden som er iboende skeptiske til Israel. Vi er i underkant av 20 millioner jøder på verdensbasis – og ikke alle av disse støtter engang Israel – mens det er 2 milliarder muslimer. Det er flere som ser Al Jazeera eller får nyheter fra andre steder som er tydelig Israel-kritiske. Derfor er det vanskelig å få til en god påvirkning. Min strategi var å rette meg mot menneskene i midten, de som bare vil ha pålitelig informasjon og ingenting annet. Israel-haterne er utenfor vår rekkevidde uansett. 

Europeisk selv-hat

Enten man liker det eller ikke, er det i mediene informasjonskampen står. Og her må Israel sies å ha tapt. Det er bilder fra lidelsene i Gaza som dominerer. Selv i USA, som er Israels viktigste partner og allierte, har støtte til Palestina begynt å bli en politisk hodepine for Biden. Conricus mener diskusjonen og dekningen er blitt stadig mer polarisert:

– Jeg tror vi ser en forflatning og polarisering av vestlige samfunn. De som roper «from the river to the sea» – som forøvrig er et godt og taktfast slagord – vet ikke engang hvilken elv og hvilket hav det er snakk om. Jeg tror ikke alle forstår at det de roper egentlig er en oppfordring til folkemord. Det skyldes en forfaltning og polarisering, oss mot dem. Sentrum klarer ikke å holde lenger, og sentrum blir fortiet

Conricus oppfatter at mange unge europeere og amerikanere er drevet av et selv-hat som kommer til uttrykk i motstand mot egne, vestlige samfunn og judeokristne verdier. Det han omtaler som «marginalisert ungdom» tiltrekkes av den palestinske motstandskampen.

– Israel står på feil side av det som er kult og woke. 

– Opplever israelere å være mer distansert fra Europa nå enn tidligere?

– Mange israelske venner av meg som lever i andre land har hatt en oppvåkning. Deres bekjente har vist seg å ha et langt mer aksepterende syn på Hamas enn hva de var klar over. For israelere oppleves dette som et øyeblikk hvor masken har falt og folk viser sitt sanne ansikt. Et munnhell på hebraisk sier at det evige folk ikke er redde for en lang ferd. Akkurat nå er det vanskelige tider. Men vi ser også noen positive tegn, slik som ved stemmegivningen under Eurovision. Eller fra den amerikanske kongressen, hvor støtte til Israel fortsatt får bred, tverrpolitisk støtte. Vi ser at normale, oppegående mennesker er kritiske til Palestina-akivister og deres budskap. De ser også en sammenheng mellom disse aktivistene og mer ytterliggående ideologi som har ført til terror. Hvis vi ser fremover tror jeg det er en grense for vestlig toleranse mot aggresjon. Jeg ser for meg at vi i kommende valg vil se en motreaksjon mot dette.

Kunne gjort mer

Israel og IDF kunne gjort mer for å fremme sin side i mediekrige ifølge Conricus. Han mener tilstedeværelse og kontakt med internasjonale medier ikke prioriteres i tilstrekkelig grad. Han trekker frem dokumentarfilmen Nova som inneholder ekte bilder av massakrene under musikkfestivalen Nova, som per i dag kun vises under kontrollerte omstendigheter. Denne burde vært gjort tilgjengelig for alle nå, mener han. I tillegg sier han at enkelte ikke-navngitte ministre har uttrykt seg på måter som er skadelig for Israels omdømme. 

– Under konferansen på Fornebu holdt du en innledning om strategier for et fremtidig Gaza. Kunne du gjentatt hva en slik strategi kan være, i korte trekk?

– Først må jeg understreke at dette vil ta lang tid og egentlig være en generasjonsoppgave. Det vil ta årtier. Omfanget av hat og ekstremisme i Gaza er så enormt at det er blitt en iboende del av samfunnet der. Det vil kreve enormt med innsats, ressurser og gode hensikter. Israel kan ikke gjøre det alene, men vil være avehgig av et regionalt samarbeid, med land som Emiratene og Egypt i tillegg til USA. Land i regionen må se på gjenoppbygging av Gaza som en mulighet for utvidelse av det diplomatiske handlingsrommet. Israel vil måtte kontrollere Gaza i overskuelig fremtid, og det involverer å beseire Hamas så tydelig at lokalbefolkningen oppfatter dem som beseiret. Så kan ikke UNRWA [FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten, red. anm.] lenger ha noen rolle i Gaza. UNRWA bidrar bare til forevigelse av lidelse og fungerer i praksis som et instrument for Hamas. Gjennom skoleverket bidrar de til indoktrinering av unge palestinere.

– Du er militærmann og vant til å tenke i probabilitet. Hva er prosentsjansene for at alle disse forholdene inntreffer? 

– Det vanskeligste blir å få nabostatene rundt til å investere. Jeg tror faktisk det er en høy sannsynlighet for at Hamas blir beseiret. Grusomhetene deres, ideologien deres og løftet om å gjenta 7. oktober igjen og igjen, gjør at Israels regjering og forsvar forstår at det ikke finnes noen annen utvei. Men det må bli en løsning, for hverken Israel eller Gaza går noe sted, og dersom vi ikke håndterer problemet vil de fortsette å blø.