Skal redde verden, men alt går til skatt

Bjørn Brandtzæg fikk en idé: Å magasinere solenergi fra taket slik at overskuddet fra varme sommerdager kan lagres under huset og hentes frem høst og vinter, når det er mest behov for det.

Produktet er ennå ikke ferdig, så han har ikke inntekter. Men siden han har fått inn eksterne investorer, må han betale formuesskatt. Ligningsverdien av selskapet Photoncycle blir i 2024 60–70 millioner kroner, ifølge Brandtzæg. Formuesskatten for hans eierandel på to tredjedeler blir rundt en halv million kroner i året.

Selv er han opprinnelig siviløkonom, med mastergrad fra USA. I 2019–2020 var han visiting fellow ved MIT. 

– Jeg begynte å jobbe med dette i 2019, men produktet vil først være klart for markedet i 2027. Det vil i alle fall ta åtte år, sier Brandtzæg til Minerva.

I mellomtiden går hele lønnen til å betale inntektsskatt, trygdeavgift for 2023 og formuesskatt. Han har en årslønn på rundt 1 million kroner, men den ser han lite til.

– Jeg betaler ca. en halv million i skatt på inntekten. Og så betaler jeg en halv million i formuesskatt og sitter igjen med akkurat null. Ingenting, sier han.

– Du finansierer deg selv gjennom…?

– Det er to alternativer, sier trebarnsfaren.

– Enten må jeg låne penger i banken, eller alternativt selge aksjer til finnene for å betale formuesskatt. En skatt utenlandske eiere ikke må betale, svarer Brandtzæg.

Selv eier han 67 prosent av Photoncycle. Andre aksjonærer er finske Lifeline Ventures, styreleder Bård Mikkelsen (tidligere konsernsjef i Statkraft), teknisk direktør David Gerez, samt StartUp Lab i Forskningsparken. 

– Selv om vi har god tro på at dette skal bli et revolusjonerende godt produkt, har vi ennå ikke laget det

Formuesskatten på en halv million må betales uten at selskapet ennå tjener penger eller er i nærheten av å betale utbytte. 

– Alle pengene i selskapet er bundet opp til teknologiutvikling i selskapet. Jeg har jobbet internasjonalt i tyve år, blant annet med vannkraft i Georgia, men dette er det første selskapet jeg bygger opp i Norge. Paradokset er at man blir tatt så knallhardt som gründer. Det tar i alle fall to–tre år før vi får inntekter i det hele tatt, sier Brandtzæg.

– Selv om vi har god tro på at dette skal bli et revolusjonerende godt produkt, har vi ennå ikke laget det. Det er betydelig risiko. Når selskapet har hentet inn kapital, blir jeg sittende med en kjempestor skattemessig forpliktelse i et selskap som vi har stor tro på, men der vi ikke har et produkt ennå.

Brandtzæg synes det er et paradoks at det i Norge, en av verdens største kapitaleksportører gjennom Oljefondet, nesten ikke er kapital til å finansiere teknologisatsinger som dette.

– Så man ender fort med å hente kapital i Finland eller i Sverige, sier han.

Blir nok i Norge

Selv er Brandtzæg uansett innstilt på å bli i Norge.

– Men når gründere i neste runde får inn 500 millioner kroner, men fortsatt er uten ferdig produkt, blir skatteregningen så høy at mange flytter selskapet ut, sier han.

– Det er det som skjer nå. En del av dem som får det til i det norske grønne skiftet, flytter ut før en større del av finansieringen er kommet på plass, rett og slett fordi det ikke er mulig å eie denne typen selskap i Norge. Pengene tilhører selskapet, ikke deg, og du kan ikke bruke dem til å betale formuesskatt.

Mens staten ønsker negativ kontroll i selskaper som DNB for å sikre at hovedkontoret ligger i Norge, blir de mindre selskapene som skal være fremtiden for Norge «etter at Equinor har endt opp på dinosaurenes kirkegård» enten kjøpt opp av utlendinger eller flytter ut av landet, påpeker han.

– Alle de bra selskapene flytter ut. Det er så lite klokt for Norge som nasjon at man organiserer seg på den måten. Man sager av greinen som skal løfte en gigantisk velferdsstat, sier Brandtzæg.

– Hvis du bare lever av statssubsidier og hele veien prøver å skaffe penger fra Innovasjon Norge og Forskningsrådet, og aldri får til noe, er det ikke så ille. For da har du ganske lite på balansen. Men med en gang du får inn penger fordi du skal gjøre noe litt større, blir du tatt knallhardt.

Mener dårlig plass i nettet hindrer grønt skifte

Brandtzæg mener man nesten må slutte å kalle det for det grønne skiftet. 

– Det har aldri skjedd mindre enn nå innenfor fornybar energi i Norge, sier han.

– Hvorfor er det sånn? Jo, vi har noen strukturelle utfordringer i måten kraftsystemet er skrudd sammen på, som gjør at det er fryktelig vanskelig å endre på kort sikt.

En av utfordringene er at det ikke er plass til mer strøm i nettet, i alle fall ikke på Østlandet. Dessuten er det arealutfordringer i utbyggingen av fornybar energi. 

– Du ser det på Fosen. Man kan påregne at det blir fryktelig vanskelig med vind på land nord for Trondheim på grunn av samenes sterke motstand. Det er stor politisk vilje til å gjøre noe, men så får man ikke gjort noe særlig. Det skaper en avmaktsfølelse.

Løsningen ligger i et mer desentralisert energisystem, mener Brandtzæg.

– Vi må prøve å gjøre ting mer distribuert og bygge systemet rundt husholdningene og enkelthusets energibehov, uten å bruke nettet så mye, sier han.

– Da kan man frigjøre mye energi som kan brukes til å elektrifisere andre deler av samfunnet. 

Problemet med solceller nå

I Norge har noen husholdninger solceller på tak; i Tyskland og Nederland gjelder det mange.

– Solcellene genererer ganske mye strøm. Utfordringen er at nesten all produksjon skjer om sommeren og våren, mens det i stor grad er behov for energien om vinteren. 70 prosent av husholdningenes behov er knyttet til varme, sier Brandtzæg.

– Noen har sagt at du for å balansere dette kan bruke mer vindkraft om vinteren, for da blåser det mer. I et fremtidig energisystem i Nord-Europa er det tenkt å legges mye vind og en god del sol. Men historiske værdata viser at det i en god del år nesten ikke blåser, som i 2009, 2010 og 2011 i Storbritannia. Du få et enormt energiforskyvningsproblem gjennom å bygge ut et værbasert energisystem. 

Photoncycles idé er å fange opp overskuddet fra solcellene om sommeren.

– Vi pakker hydrogenen inn i et fast stoff. Da blir energitettheten 40 prosent av tettheten av diesel og tjue ganger høyere enn i et litium-/ionbatteri. Det kan du legge ned i tank på tre kubikkmeter, og der kan du lagre 10 000 kilowattimer som kan brukes når du trenger det, sier Brandtzæg.

Å koble sammen tusenvis av slike husholdningsenheter er som å skape et virtuelt kraftverk, sier han.

– Da kunne du snudd hele energisystemet på huet. I stedet for å ende opp med mange arealkonflikter og problemer med nettet, kunne du hatt et fleksibelt system som ligger tett på sluttbrukerne.

Et slikt desentralisert system vil også være lite sårbart for sabotasje eller krigshandlinger. 

I Nederland, som har den høyeste tettheten av sol på taket i Europa, økte installeringen av effekt på takene i Nederland med 28 prosent etter russernes fullskalainvasjon av Ukraina i 2022.

– Men det som skjer, er selvfølgelig at når alle har dette, produserer alle om sommeren, samtidig. Da er det ikke plass i distribusjonsnettet, og du får ikke lov til å legge ut overskuddsstrømmen, sier Brandtzæg.

– Stengeordrene økte med 300 prosent i Nederland i fjor. Nettet er ikke laget for distribuert energi, samtidig sier EU at alle nye hus fra 2029 skal ha solceller på taket. Du kommer inn i et distribuert energiparadigme, som sikkert også kommer til Norge etter hvert, der solcellene blir billigere og billigere og strømprisen er ganske høy, men hvor verdien av det du produserer og ikke bruker selv, er ganske lav dersom du ikke kan lagre strømmen over tid.

Å samle opp solstrålene til vinteren, løser problemet.

– Gud forby at det ikke blir noe av dette. Da har man brukt alle pengene sine og betalt mye i formuesskatt på noe som viste seg å ikke ha noen verdi. Skattesystemet kunne ikke vært dårligere, sier Brandtzæg.