Svært bekymringsfullt om sykelønn fra Høyre

Det er blitt en slags førvalgstradisjon i Norge: Noen på venstresiden anklager Høyre for å kunne mistenkes for kanskje å ville vurdere å tenke på en forsiktig reduksjon i sykelønnsordningen en eller annen gang i fremtiden.

Det er dessverre lenge siden det har vært grunn til å mistenke Høyre for noe slikt. Men kanskje har noen sagt noe om at det skal lønne seg å jobbe? At vi må styrke arbeidslinjen? Slike ting sies jo iblant, og da er det ganske riktig slik at sykelønnsordningen, med en kompensasjonsgrad på 100 prosent, står i strid med de prinsippene vi ellers har for velferdsordninger.

Uansett: Når anklagen kommer – og det har den nå gjort fra Rødts Marie Sneve Martinussen – er tradisjonen at Høyre rykker ut og freder sykelønnsordningen. Sånn, da er sykelønnsordningen fredet her i landet frem til 2029. Gratulerer, Martinussen, den seieren vant du helt uten sverdslag.

Er sykelønn Høyres viktigste sak?

I fjor beløp sykelønnsutgiftene seg til 61 milliarder kroner. NAV er bekymret for en kraftig økning de senere årene. Et forsiktig kutt i sykelønnen – la oss si at arbeidsgiver og arbeidstager begge får en egenandel på ti prosent – innebærer umiddelbart 12 milliarder kroner i sparte utgifter. Hertil kommer incentivvirkninger: Litt flere mennesker vil gå på jobb, litt flere arbeidsgivere vil gjøre litt mer for å legge til rette for sykemeldte. Kanskje vil litt færre havne varig utenfor arbeidslivet. Innsparingen på statsbudsjettet ved en forsiktig og moderat reform kunne trolig være mellom 15 og 20 milliarder kroner.

Men hele denne potensielle summen har Høyre bestemt seg for å frede. Hvorfor? Knapt noe annet område på statsbudsjettet er omfattet av en slik garanti mot kutt. Er sykelønn i virkelighet Høyres aller viktigste sak i kommende stortingsperiode? Er det der vi skal bruke de store pengene for å ruste Norge til fremtiden?

Det er selvsagt mulig at et samlet Høyre mener ethvert sykelønnskutt rammer sårbare grupper så beinhardt at en moderne, human velferdsstat rett og slett ikke kan gjøre noe slikt. De siste årene har i hvert fall Høyre begynt å overta ytre venstres retorikk på sykelønnsfeltet. Da Venstre og Sveinung Rotevatn luftet endringer i sykelønnsordningen i 2022, fikk han nemlig en rett venstre fra Høyres nestleder Henrik Asheim, som banaliserte debatten ved å svare at «du ikke får mindre kreft av å gå ned i lønn». Det er selvsagt sant, men det er også helt på siden av poenget.

Store besparelser, rettferdig, gode incentiver og bedre for mange syke

La oss starte med at i hvert fall én viktig målsetting med redusert sykelønn er å redusere offentlige utgifter, uavhengig av om folk blir friskere av det. Folk får ikke bedre syn av å miste brillestøtten heller, men det var ikke Høyres poeng da de i sin tid reduserte den, og nå er mot å øke den. Den automatiske utgiftsreduksjonen for staten ved å redusere kompensasjonsgraden i sykelønnen, er betydelig.

Så er det selvsagt riktig at for en del mennesker vil redusert sykelønn gi et velferdstap. Kreftpasienter kan være et eksempel, og det finnes andre. Det er likevel verdt å sette dette i kontekst. I de fleste andre situasjoner der folk havner ufrivillig utenfor arbeidslivet, holder samfunnet seg med en god trygdeordning – men ikke med hundre prosents lønnserstatning. De færreste får en ny jobb av å gå ned i lønn, men dagpenger for arbeidsledige utgjør likevel ikke mer enn 62,4 prosent av lønnen du hadde. Sykelønn er dessuten, i likhet med dagpenger, en tidsbegrenset ordning. Dersom arbeidstager i noen måneder får utbetalt for eksempel nitti prosent av lønnen i stedet for hundre prosent, er det fortsatt en god ordning, og langt mindre brutalt enn dagens regler for arbeidsledighet. Hvis vi sammenligner sykelønn med andre deler av velferdssystemet, kunne man godt si at det ville være mer rettferdig med en liten egenandel også her. Det ville også redusere incentivene for å velge sykelønn om realiteten egentlig er at man er arbeidsledig.

Og incentiver spiller en rolle. For det aller, aller meste av sykefraværet skyldes nemlig slett ikke kreft. Statistikken viser at hele 63 prosent av fraværet er knyttet til muskel- og skjellett-diagnoser eller psykiske diagnoser. For ordens skyld er det selvsagt svært mange av disse som heller ikke blir friske av å få mindre lønn. En betydelig andel i denne gruppen har utfordringer av ganske sammensatt art. Ofte er det få objektive medisinske funn. Det innebærer ikke noen påstand om at folk er snyltere eller ikke syke på ordentlig. Men «syk» og «frisk» er ikke to enkle og rene kategorier med en avgrunn i mellom seg; det er flytende grader av helse og uhelse, og opplevelsen av plagene vi har og av arbeidsevnen de etterlater oss med, avhenger av mange forhold – herunder også økonomiske incentiver, eller om man oppfatter seg som sykemeldt eller arbeidssøkende. At incentiver virker også på dette feltet, finnes det i realiteten ingen uenighet om. Så svaret på Asheims kritikk av Venstre er at jo, folk får litt færre eller litt kortere diagnoser av å gå ned i lønn.

Til sist er det slik at også hundre prosent sykelønn har noen brutale konsekvenser. For mange kan det nemlig skape det en av Norges ledende forskere på feltet, professor Arnstein Mykletun, kaller en utenforskapsfelle. Det er ikke så rart, egentlig. Tenk deg et sykefravær som begynner med en litt vond rygg og en arbeidskonflikt. Den første måneden tenker man kanskje at man skal raskt tilbake, eller alternativt at man er klar til å søke en ny jobb. Men etter hvert som tiden går, blir alt vanskeligere. Rutinene forsvinner, forholdet til kollegene endrer seg. Ikke blir man nødvendigvis noe bedre i ryggen av fraværet av jobb heller. Med et år sykefravær bak seg, er man ikke noe bedre rustet til å søke jobb andre steder. Alle terskler blir høyere. Forskning viser da også at krav om en viss tilstedeværelse på jobb reduserer langvarig utstøtelse fra arbeidsmarkedet.

Selvsagt er kutt i sykelønn tøft for en god del. Men i den andre vektskålen ligger altså svært store offentlige besparelser, en forsvarlig rimelighetsbetraktning, bedre incentiver for å øke arbeidsmarkedstilbudet og omsorg for dem som unødvendig havner langvarig utenfor arbeidsmarkedet.

Dårlig velgeranalyse

Hvorfor er det så viktig for Høyre å lukke døren for å diskutere det temaet allerede nå?

Jeg tror rett og slett ikke noe på at det skyldes at Høyre har så stor omsorg for Asheims kreftpasienter. Jeg tror dessuten temmelig mange av Høyres politikere egentlig ikke står inne for partiets politikk og i hvert fall ikke retorikk på dette feltet. I stedet synes politikken drevet av en bestemt velgerkalkyle. Den går omtrent som følger:

Forslag om sykelønnskutt vil skape bråk. Da vil valgkampen handle om det i stedet for om sakene Høyre vil ha oppmerksomhet om. LO vil bli rasende, NHO vil ikke gi noen støtte og Høyre vil bli stemplet som et kynisk kalkulatorparti. Da vil lillavelgerne rømme til Arbeiderpartiet, Høyre vil tape valget og så får man i hvert fall ikke gjort noe med saken.

Jeg forstår analysen, men den er feig, og den er dessuten feil. En stor del av det norske politiske landskapet ble rett nok etter valget i 2001 enige om at sykelønn er en tapersak. Men den analysen var aldri noe spesielt god. Allerede for mange år siden viste meningsmålinger at velgerne var delt omtrent på midten i spørsmålet – til tross for at knapt noen politiker har argumentert for sykelønnskutt på flere tiår. Etter 20 år med en IA-avtale som ikke har levert, og med dystrere økonomiske utsikter foran oss, ser Høyres implisitte velgeranalyse enda dårligere ut. 

Aller mest skuffende er det kanskje at Høyre ikke gjør noe som helst for å belyse utfordringene høyt og dyrt sykefravær skaper. Når man først har konkludert med at sykelønnskutt er for politisk risikabelt, ender partiet nemlig opp med å argumentere som Asheim gjorde over Rotevatn, og slik bidrar Høyre til å skyte ned nettopp de debattene offentligheten trenger for å gjøre sykelønnskutt til en bedre sak også politisk.

Bekymringsfullt

Mangelen på vilje til å diskutere sykelønnen er bekymringsfull også fordi det svekker tilliten til Høyres vilje til økonomisk omprioritering i kommende stortingsperiode i det hele tatt. Et viktig bakteppe her er at offentlige utgifter som andel av BNP fortsatte å øke under den forrige Solberg-regjeringen. I neste stortingsperiode trenger Norge betydelige omprioriteringer fordi vi må finne rom for en nødvendig forsvarssatsing og fordi eldrebølgen er over oss. Høyre vil dessuten redusere skattene.

I denne sammenhengen er en forsiktig reduksjon i kompensasjonsgraden i sykelønnen ikke en brutal, ultraliberalistisk, ideologisk kjepphest. Det er motsatt: En forsiktig innstramming i verdens aller rauseste sykelønnsordning, som også har en rekke negative konsekvenser både for arbeidstilbudet og for den enkelte arbeidstager, er nær ved å være det enkleste kuttet Norge kan gjennomføre på offentlige budsjetter. Jeg utfordrer gjerne Høyre til å finne 15 milliarder kroner i kutt et annet sted som de tror er mindre smertefullt og som de tror det er realistisk å gjennomføre. Hvis vi ikke klarer å gjøre noe med sykelønn, klarer vi knapt å gjøre noe på mange andre felt heller.

De fleste journalister vet at mange av Høyres representanter på Stortinget privat mener sykelønnskutt er klokt. Jeg vet ikke om noen av dem lenger husker hvem som bestemte at å verne hundre prosent kompensasjonsgrad i sykelønnen er partiets viktigste sak, eller hvorfor det i sin tid ble bestemt at det skulle være slik. Men av en eller annen grunn klarer ingen av dem å løfte spørsmålet til reell debatt i partiet.

Og hva skjer da med forsvarssatsingen, med Ukraina-støtten, med skattenivået, med arbeidstilbudet og alle de øvrige utfordringene vi kommer til å støte på i neste fireårsperiode? Så langt er Høyres dyreste valgløfte at sykelønnsordningen er vernet. 

Det er svært bekymringsfullt.