Da Helge Lund (bildet) overtok Statoil, hadde selskapet 150 milliarder kroner på bok. Under ham og etterfølgeren Eldar Sætre er pengene brukt opp, og selskapet har 580 milliarder kroner i gjeld og fordringer, skriver Mats Kirkebirkeland.Foto: Fotogjengen ved Studentersamfundet i Trondhjem, CC BY-SA 3.0

Tidenes dyreste ansettelse II

Staten blir aldri en god kapitalist, og Statoils mange feilskjær illustrerer hvorfor.

Mats A. Kirkebirkeland

Publisert 01.03.2017 - 01:00 Sist oppdatert 02.03.2017 - 01:00

Statoils USA-satsing er et klart eksempel på at markedskreftene ikke fungerer like godt på børsnoterte, statlig eide selskaper. Staten kan nemlig aldri bli en god kapitalist, og bør selge seg ut av Statoils utenlandske virksomhet.

Mange av de viktigste politiske avgjørelsene i Norge har vært kompromisser mellom de to store styringspartiene, Høyre og Arbeiderpartiet. Det er ingen tvil om at det er en stor fordel for det norske samfunn at det hersker en overordnet enighet innen utenrikspolitikken, innvandringspolitikken, skattepolitikken og så videre. Men det betyr ikke at alle kompromisser mellom Arbeiderpartiet og Høyre er like gode. Et tydelig eksempel er kompromisset om statlig eierskap.

I etterkant av den feilslåtte aktive industripolitikken på 1970-tallet, der staten måtte inn og «redde» den ene hjørnesteinsbedriften etter den andre, har norsk industri- og eierskapspolitikk ligget noenlunde fast.