For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
SPØR SANNA
Mimosa (47) rir to hingster
Sanna: – Det er ok å slå opp med en fantastisk mann.
Publisert
Sist oppdatert
Hei Sanna,
Jeg leste om Hedda som hadde forelsket seg i en annen og kjente meg igjen i store deler av hennes historie. Min historie er nokså lik, men likevel ganske annerledes. Jeg har forelsket meg i en annen, vi treffes ofte og jeg savner ham når jeg ikke er sammen med ham. Når vi er sammen, så flyr tiden og vi har det veldig bra sammen, men jeg er likevel realistisk og ser at hverdagen med ham ikke er særlig bedre enn med min samboer.
Jeg møtte min samboer like før jeg fylte 33. Da hadde jeg vært på langvarig jakt etter en far til mine fremtidige barn og han var plutselig tilgjengelig. Vi innledet et forhold og ble rimelig kjapt et par, flyttet sammen etter to måneder, fikk første barn etter bare ett år og andre barn kom straks etter det første. Så innhentet hverdagen oss, med det velkjente og hektiske småbarnslivet. Årene gikk og eldstemann er nå en tenåring.
Som par befinner vi oss for øyeblikket i en livskrise. Vi er veldig flinke til å snakke sammen og har ingen uenigheter eller krangler. Men jeg klarer dessverre ikke være 100 prosent ærlig med min samboer. Jeg vet at min ærlighet om mine følelser vil knuse ham.
Livskrisen oppsto da jeg oppdaget at han hadde oppsøkt en som selger seksuelle tjenester. Han sier at det ikke var samleie, men massasje der han endte opp med å komme til slutt (dog ikke inni henne). Dette førte til at jeg innledet et forhold til min kollega. Dette forholdet innledet jeg før jeg konfronterte ham. Min samboer kjenner nå til dette forholdet som har vart i litt over ett år. Vi har blitt enige om å teste åpent forhold der vi begge kan treffe andre. Han visste jo at hans bedrag drev meg inn i armene til en annen og han fryktet jeg ville dra om han ikke foreslo det som et alternativ. Jeg var ikke klar for å avslutte med min kollega og ble glad for denne løsningen. Jeg ønsker at samboeren min skal treffe andre damer slik at det gir meg bedre samvittighet når jeg er med min andre. Samtidig kjenner jeg ikke på noen form for sjalusi eller tristhet de gangene han har truffet andre. Jeg er hos min andre ca. én natt i uken, samtidig som at jeg er der 1-2 kvelder i løpet av uken.
Jeg var aldri forelsket i min samboer, kun betatt av ham. Han var tilgjengelig da jeg trengte en mann å få barn med før min biologiske klokke satte en stopper for det ønsket. I løpet av årene utviklet jeg nok noen varme følelser for ham, men ikke de riktige.
Han er likevel perfekt på alle måter. Han er veldig hjelpsom hjemme, utrolig flink med barna, kjekk, snill, kjærlig og omtenksom. Han setter alltid meg og mine barn foran egne behov. Han er alt man kan ønske seg hos en partner! (Og noe jeg realistisk sett forstår at kan bli veldig vanskelig å finne hos en annen.)
Men jeg kjenner på noen veldig ubehagelige følelser. Jeg misliker nærhet med ham, jeg liker ikke å kysse ham, jeg ønsker ikke å holde rundt ham, kose med ham, stryke på ham, ha sex med ham, osv. Likevel så gjør jeg alt dette, fordi det er forventet av meg. Det hender også at jeg gråter når vi har sex fordi jeg kjenner på ulyst. Jeg gråter ikke fordi det er tvang eller jeg blir misbrukt, men fordi jeg er så skuffet over meg selv, over at jeg ikke har lyst på ham, at jeg ikke liker sex og nærhet med ham. Jeg skulle virkelig ønske jeg likte det, men det gjør jeg ikke, jeg har prøvd, men det går ikke.
Jeg har kjent på dette i flere år, men familielivet har fungert, så jeg har aldri vært inne på tanken på å gå fra ham da han gir meg den tryggheten jeg ønsker meg. Et liv med ham gir meg en trygg og sikker fremtid og alderdom.
Etter at jeg ble forelsket i en annen, forsto jeg hva forholdet vårt manglet. Det mangler lidenskap, ekte følelser og begjær. Det er ikke noe jeg heller ønsker enn at han nye skal holde rundt meg, kose med meg, og jeg ønsker å ha sex med ham. Jeg skulle ønske jeg kunne føle dette sammen med min samboer.
For meg står ikke valget mellom to menn, men om jeg skal bli værende pga den økonomiske tryggheten og fordi han elsker og forguder meg? Eller om jeg skal dra, så han får mulighet til å finne ekte kjærlighet med noen andre – kanskje med en som kan gjengjelde hans følelser og hans lyst? Han ønsker å beholde meg, selv om jeg nå er med en annen.
Valget er også vanskelig fordi det er en dyp skuffelse å erkjenne nederlaget overfor familie, venner og bekjente. Dette er nok den største grunnen til at jeg ikke ønsker å ta valget, men det er også flere ting. Barna, for eksempel: Bør de begge komme seg gjennom ungdomsskolen før vi avslutter forholdet?
Eller kanskje jeg bare skal bli og akseptere et liv uten ekte følelser, et liv med pliktsex og ubehagelige følelser i ensomhet? Jeg gråter når jeg skriver dette, men jeg er usikker på hva jeg gråter over.
Mimosa
——
Kjære Mimosa,
Det gjør vondt å lese det du skriver. Det kan absolutt ikke fortsette slik.
Jeg leste nylig en ganske nydelig samlivsspalte i The Guardian. Den handlet om hvordan man gjør det slutt med en generøs og god mann. Du kan lese spalten selv, men hovedbudskapet er riktig og viktig: Det er ok å slå opp med en fantastisk mann. Du gjør ham egentlig ingen tjeneste ved ikke å gjøre det. Ja, det vil gjøre forferdelig vondt hos ham, men han fortjener en kvinne som elsker og begjærer ham fra hele sitt hjerte og med hele sitt underliv.
Det som gjør ting litt mer komplisert, er at dere har barn sammen. Du gjør kanskje dem en tjeneste ved å bli. For deres skyld skulle jeg ønske at dere sluttet med dette tullet med et åpent forhold og andre partnere. Det virker rimelig vilt at du tilbringer så mye tid med din andre når du sannelig har en mann og barn hjemme.
Veien mot et bedre liv for deg og familien din begynner hos deg selv. Selv om det åpenbart er tøft å ta valget, taper alle på at du fortsetter å ri to hingster.
Dersom du velger elskeren din, er svaret enkelt: Ta ut en separasjon og start prosessen mot et brudd på familievernkontoret eller med en advokat. Jeg skjønner at du ikke ser for deg resten av livet ditt med elskeren din, men om du ser for deg en uke eller ett år, er egentlig irrelevant. Hvis du ikke klarer å gjøre det slutt med ham, så må du gjøre det slutt med samboeren din.
Men valget ser åpenbart ikke ut til å være så enkelt. Du sier at du skulle ønske at du følte det samme for samboeren din som du gjør for elskeren din. Det er mulig, men det krever tid og innsats. Er du villig til å legge ned en innsats og bruke tid på å gjenopprette kjærligheten og begjæret mellom deg og pappaen til dine barn? Og som du selvsagt er klar over: Det kan hende at det ikke går. Ved å åpne forholdet og drive på i alle retninger, som dere har gjort, har dere etter mitt syn allerede ødelagt ganske mye.
Hvis du vil gi et ærlig forsøk på å gjenopprette tilliten, kjærligheten og begjæret med mannen din, så må du kutte ut elskeren (og han må kutte ut sine elskerinner). Du må også legge alle kort på bordet, inkludert din mangel på følelser for ham. Så må dere, basert på sannheten, bestemme om dere ønsker å gjøre et forsøk på å bygge noe sammen og hva premissene er. For barnas skyld håper jeg at dere lukker forholdet for godt. Og for så vidt for deres egen også. Jeg har ennå til gode å se et langvarig heterofilt forhold med barn som fungerer i en åpen form.
Gode forhold er bygd på kjærlighet, respekt og trygghet i at man har valgt hverandre (og fortsetter å velge hver dag). Kjærlighet må dyrkes daglig for å holdes ved like, trygghet må bygges over tid og kan rives ned på et øyeblikk.
Det er ulike meninger om når det er optimalt å skilles med tanke på barn. Det korte svaret er aldri. Men som regel kommer barn bedre ut, jo lenger man har ventet med et brudd. Altså, jo lenger barn lever i en normal kjernefamilie, dess bedre for dem. Dette forutsetter selvsagt vennlig og vanlig kommunikasjon mellom mor og far. Man trenger ikke å være et mønsterpar, men hjemmelivet må være preget av en viss ro. Det ser jo ut til å være tilfellet hos dere.
Det går bra med de fleste tenåringer hvis foreldre skiller seg, men igjen: Det går aller best med dem som ikke har skilte foreldre. Vi elsker å snakke om psykisk helse i Norge, men vi har nesten fullstendig berøringsangst når det gjelder skilsmissens rolle i det. Det er fordi skilsmisser er vanlige og fullstendig normaliserte. Derfor tenker vi kanskje at det som er vanlig, er også helt greit. Men det blir likevel et krasj mellom de voksnes individuelle frihet og barnas behov for trygghet. Og selv om noe er vanlig, betyr det ikke at det er smertefritt. Skammen ved å være et skilsmissebarn er kanskje borte, men det er ikke smerten. Mer enn hvert tredje barn opplever at den psykiske helsen blir dårligere etter foreldrenes brudd.
Du bør også være forberedt på at barna dine ved et brudd velger å bo bare med faren sin, spesielt hvis de føler at det er du som svikter familieprosjektet. Kan du leve med det? Er det verdt det?
Summa summarum: Du må ta et valg. Situasjonen kan ikke fortsette. Et resultat er alltid bedre enn en prosess. Lag en slagplan og gå inn for gjennomføring, uansett hvilken fremtid du velger. Det blir bra på sikt, men du må vise mye handlekraft underveis. Stålsett deg!
