Vil president Donald Trump ta USA ut av NATO?

Presidentkandidat Donald Trumps uttalelser om USAs holdning til sine NATO-allierte ved avslutningen av det republikanske nominasjonsmøtet i Cleveland i juli vakte betydelig oppsikt. De kan med Trump som president ikke lenger regne med USAs uforbeholdne støtte om de skulle bli angrepet – ikke en gang de baltiske landene, som er alliansens mest utsatte medlemmer. Det skyldes at de allierte ifølge Trump ikke gjør nok for sitt eget forsvar, men foretrekker å velte byrden over på USA. Det blir det slutt på, skulle han vinne i november.

Trumps uttalelser er av mange tolket som et signal om en betydelig dreining i amerikansk sikkerhetspolitikk og synet på NATO. Dreiningen er imidlertid ikke så stor som man kan få inntrykk av. Populisten Trump går riktignok lenger i retning av unyanserte «sweeping statements» enn andre amerikanske politikere har gjort til nå, men USAs misnøye med sine europeiske allierte har gjæret i mange år. For eksempel sa president Obamas forsvarsminister Bob Gates dette i sitt avskjedsbesøk til Europa før han gikk av i 2011:

"The blunt reality is that there will be dwindling appetite and patience in the U.S. Congress, and in the American body politic writ large, to expend increasingly precious funds on behalf of nations that are apparently unwilling to devote the necessary resources ... to be serious and capable partners in their own defense."[1]

Som vi ser en mer polert måte å uttrykke seg på enn den politiske oppkomlingen Trump, men like fullt en utvilsom advarsel til de allierte på denne siden av Atlanterhavet. Gitt NATOs totale avhengighet av USA, setter den amerikanske kritikken et spørsmålstegn ved alliansens fremtid i dens nåværende form, og dermed ved hele sikkerhetspolitikkens fundament for både Norge og andre europeiske småstater.

Den amerikanske misnøyen

Amerikanernes misnøye med sine europeiske allierte dreier seg egentlig om tre ting. For det første at europeiske forsvarsbudsjetter er langt unna målet om to prosent av BNP og at BNP-andelen er synkende som gjennomsnitt for de europeiske medlemsland i alliansen.[2] Dernest at europeerne får langt mindre ut av sine budsjetter enn de kunne ha gjort, dersom de hadde brukt pengene mer rasjonelt. Og til slutt at europeerne viser for liten vilje og evne til å stille opp under operasjoner utenfor alliansens kjerneområde, også når de åpenbart berører europeiske sikkerhetsinteresser. Amerikanerne opplever altså at de er traktatforpliktet til å forsvare Europa, men har begrenset glede av sine allierte når det blir spørsmål om andre, kanskje mer presserende sikkerhetsproblemer.

I stigende grad fremstår NATO med andre ord som et sikkerhetsdilemma for USA – det vil si en forpliktelse som gjør at de risikerer å bli trukket inn i konflikter de egentlig ikke er direkte berørt av, uten å ha en tilsvarende fordel av denne forpliktelsen i andre sammenhenger. Sett med amerikanske øyne er dette langt på vei en forståelig holdning, dog med det forbehold at det utvilsomt er i USAs objektive interesse å sørge for at Europa forblir en del av den vestlige interessesfære. Skulle manglende militær kapasitet gjøre Europa sårbart for russisk press eller væpnet tvangsdiplomati og føre til at europeerne må tilpasse sin politikk i større grad til russiske interesser, ville det være et alvorlig geopolitisk tilbakeslag for USA – selv om Donald Trump ikke synes å forstå det.