Ytringsfriheten er ingen politisk brikke

«Vi er en liten aktør,» skriver Minervas kulturredaktør Ingebjørg Sofie Larsen i sitt svar til min kronikk i Dagbladet 8. april. Redaktør Nils August Andresen går enda litt lengre i en tråd om samme tema på regissør Nina Ossavys Facebook-side. Her er Minerva «en bitteliten aktør i Kultur-Norge», og en av svært få «som har en borgerlig forankring».

Også Larsen ser på denne forankringen som en utfordring. Minerva må ofte «jobbe med ytringsviljen», skriver hun, fordi høyresiden tillegges «hensikter som gjør det utfordrende å delta i kunstdebatten». Til sammenlikning representerer jeg «maktinstitusjonen Kulturrådet». Er dette virkelig Minervas bilde av seg selv? Det stemmer dårlig med mitt bilde av dette tidsskriftet.

Leter etter lovbrudd

Bakgrunnen for alt dette er en henvendelse Kulturrådet fikk fra Minerva om stykket «Døden kommer ikke med ljå». Minervas journalist hadde funnet en setning i stykkets omtale på Facebook, der teatergruppen skrev følgende: «En stor fare ved at mange opplever at politikerne ikke gjør nok, er at sinne, eller sorgen, over klima og miljø-ødeleggelsene blir så stor at terror kan virke som eneste mulighet for noen.»

Utgangspunktet for Minervas spørsmål var en påstand om at «teksten kan oppfattes som en støtte/oppmuntring til økoterrorisme». Det mener jeg er en urimelig og tendensiøs tolkning. Enda galere blir det når Larsen i sitt svar til meg skriver at teaterstykket «i sin egenpresentasjon utviser et monn av forståelse for terrorisme». Stykket kan jo like gjerne være ment som en advarsel mot terror. Men som jeg skrev i Dagbladet mistenker jeg at en motstand mot stykkets politiske budskap gjør det lettere å lete etter mulige lovbrudd – noe jeg tror også var tilfelle med flere av reaksjonene på «Ways of Seeing».