KOMMENTAR
Svekket vi fosterets menneskeverd fordi vi på forhånd mente at det var det riktige å gjøre, at det var det som best fremmet humanistiske og liberale idealer? Eller svekket vi det fordi vår egen praksis, og vår egen manglende evne og vilje til å forholde oss til vonde dilemmaer, gjorde det mer lettvint og mer bekvemt?
«Se for deg at du er sykepleier og at jobben din, på regelmessig basis, er å stå og se på mens et babylignende foster sparker og hiver etter pusten i et stålbekken, mens det kveles til døde.»
Slik åpnet Ida Rydeng, tidligere SV-politiker og selverklært sosialist og feminist, et essay i Klassekampen for noen år siden. Hun beskriver denne scenen som «realiteten for sykepleierne som jobber på gynekologisk avdeling». Selv om mange kan oppleve det som traumatiserende, skal likevel sykepleierne være med det døende, aborterte barnet, ettersom et grunnprinsipp i sykepleien «er at ingen skal dø alene».
Det Rydeng forsøkte å få frem i sitt essay, er at selv aborttilhengere som henne må erkjenne at det er noe iboende forstyrrende med senaborter. Selve materialiteten av det som skjer ved slike inngrep, synliggjør det Anne Holt – forfatter, advokat og tidligere Ap-justisminister – kalte abortens «etiske dilemma» i et Minerva-intervju. Kort fortalt: Vi har å gjøre med to menneskeskjebner.
Venstresiden lyttet ikke til Rydeng og Holt, men valgte heller å liberalisere abortloven i fjor: Selvbestemt abort ble utvidet fra uke tolv til 18. Og nye endringer er stadig i emning. Forrige uke foreslo Aps helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre å desentralisere aborttilbudet. Hensikten er å gjøre abort enklere tilgjengelig. Før sommeren sa Rød Ungdom-leder Alexandra Joy Messel Øhrn Fredwall at hun ikke hadde noen motforstillinger mot abort frem til en uke før fødsel. Forslaget er ikke grepet ut av luften; den amerikanske delstaten Massachusetts har nylig vedtatt nettopp en slik lov.
Samtidig er det blitt vanskeligere å finne rom for kritiske perspektiver på abort i den offentlige samtalen. Etter at KrFU-lederen Ingrid Olina Hovland sa at hun håpet hun ville bære frem et barn etter voldtekt, ble det ikke bare mediestorm og underskriftkampanje som krevde hennes avgang, men også trusler og sjikane. Assymmetrien sammenlignet med Fredwall har blitt bemerket av Hovland selv, og er påtagelig.
Nå har Sara Marie Grimstad, som jobber i Menneskeverd, skrevet boken De ufødte og vår samtale med dem. Hun kunne ikke finne en utgiver for boken. Det er selvsagt mange bøker som aldri blir utgitt; men når man har bladd i den, er det vanskelig å tro noe annet enn at det også handler om det abortkritiske perspektivet. Og i dette tilfellet handler det nettopp om å vise frem abort som et etisk dilemma.
Hva handler så dette dilemmaet om, sett fra abortkritisk side? Det handler om den forferdelige situasjonen til mange kvinner som foranlediget den første abortliberaliseringen i Norge, ofte på grunn av hensynløse, kvinneundertrykkende strukturer. Det var et reelt problem her som måtte løses på en eller annen måte.
Grimstad påpeker at også mange av dem som opprinnelig stod på barikadene for å liberalisere abort, som Katti Anki Møller (1868–1945), mente at dette var en problematisk løsning. Grimstad gir oss et særlig interessant sitat. Hvordan vi enn ser på abort, sier Møller i ett av sine forsvarsskrift, er abort brutaliserende, «det er en stygg og forkastelig ting som man ikke kan advare nok mot, og en tanke som enhver kvinne bør bannlyse fra sin sjel». Som Grimstad påpeker, er dette en forståelse av abort som selv ikke dagens abortmotstandere våger å formulere – en tanke som enhver kvinne bør bannlyse fra sin sjel.
Hvordan havnet vi dithen at abort ikke lenger forstås som et etisk dilemma – og at aktører som avslører dette dilemma strever med å finne en plass i norsk offentlighet? Jeg tror Rydeng viser oss noe viktig i sitt essay, nemlig at de aller fleste som tar abort, ikke faktisk må forholde seg til den materielle virkeligheten som inngrepet faktisk består i.
En annen og kanskje vel så viktig faktor er at når noe først er liberalisert, så må det også være bra. Abort forstås som en helsehjelp man har rett på. Og da, peker Rydeng, er det lett å si at mer er bedre: senere grenser, mer tilgjengelighet, enklere prosedyrer. Men det er viktig å huske på at «bedre» her også innbefatter dette aborterte barnet som sparker og hiver etter pusten i et stålbekken, mens det kveles til døde.
Det er ytterligere en side ved debatten: Lovens normerende effekt. Det fantes altså en tid da abortforkjempere forholdt seg aktivt til dilemmaet. Men det viste seg snart at bare å legalisere abort, ikke var tilstrekkelig. For mennesker som tok eller støttet abort, måtte fortsatt forholde seg til dilemmaet; og om det ble satt under lupen, kunne det bidra til skyldfølelse. For å fjerne skyldfølelsen måtte dilemmaet fjernes.
Men den materielle virkeligheten forble. Dersom den ikke skulle vekke noen skyldfølelse, dersom vi som samfunn skulle fortsette i god samvittighet, kunne vi derfor ikke ikke anerkjenne noe menneskeverd. Og da melder spørsmålet seg: Har vi svekket fosterets menneskeverd fordi vi på forhånd mente at det var det riktige å gjøre, at det var det som best fremmet humanistiske og liberale idealer? Eller har vi svekket det fordi vår egen praksis, og vår egen manglende evne og vilje til å forholde oss til vonde dilemmaer, gjorde det mer lettvint og mer bekvemt?
Denne øvelsen blir uansett mer og mer krevende, for nå er vi for lengst kommet dit at selv levedyktige fostere blir abortert. Det foruroligende er at vi ikke responderer ved å vurdere innskrenkinger av abortloven, men ved å strippe denne terskelen – levedyktighet – for normativ kraft.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
